Gunnar Klinge er forfatteren bak krimboken Alma Mater. Den setter flomlys på et aktuelt og voksende gnagsår i akademia – frustrasjonen over den økende politiske målstyringen av forskning og undervisning. (Foto: Anne Lise Stranden)
Gunnar Klinge er forfatteren bak krimboken Alma Mater. Den setter flomlys på et aktuelt og voksende gnagsår i akademia – frustrasjonen over den økende politiske målstyringen av forskning og undervisning. (Foto: Anne Lise Stranden)

Begikk fiktive drap for å varsle om økende politisk målstyring

Blindern blir åsted for et mystisk parteringsdrap, og snart må professorer og byråkrater bøte med livet i krimboken Alma Mater. Hemmelige brorskap og kampen om prestisje og forskningsmidler er bakteppet i boken, som nylig ble kåret til beste norske krimdebut. – Krimsjangeren er en arena for å levere samfunnskritikk, sier Gunnar F. Klinge.

Publisert

forskning.no møter Gunnar Klinge i Oslo, på vei til et møte med forlaget. Til daglig er han seniorrådgiver ved Høgskolen Innlandet, men idéhistorikeren har mange års bakgrunn fra Blindern, som student, tillitsvalgt og ansatt på Humanistisk fakultet.

– Gratulerer med Maurits Hansen-prisen for beste norske krimdebut i 2017!

– Takk, det var en fantastisk fin anerkjennelse, sier Klinge.

Maurits Hansen-prisen «Nytt blod» deles ut på festivalen Kongsberg Krim til fjorårets beste krimdebut.

Filosofisk lynkurs

Her er litt av juryens begrunnelse «Sammen med universitetsmiljøet byr vinneren på en miks vi gjerne vil ha mer av: En (..) helt å være på parti med, et pirrende mysterium å fundere over, en oppklaring og løsning å være tilfreds med.»

«Spennende personligheter slåss om makt, prestisje, posisjoner og ikke minst forskningsmidler. Universitetets tradisjoner brytes mot det moderne samfunnets krav og politiske virkelig. Dette blir det rett og slett godt lesestoff av»

I tillegg får du en dose filosofi, idéhistorie og universitetshistorie med på kjøpet.

– Hvem var forresten denne Maurits Hansen?

– Maurits Christopher Hansen var Norges første romanforfatter og i sin samtid den mest leste. I tillegg skrev han lærebøker, noveller, dikt, skuespill og verdens første detektivroman Mordet på maskinbygger Roolfsen kom ut i 1839, to år før Edgar Allen Poe utga «Mordene i Rue Morgue».

Tellekantsystem kontra fri forskning

Krimromanen setter flomlys på et aktuelt og voksende gnagsår i akademia – frustrasjonen over den økende politiske målstyringen av forskning og undervisning. Klinge bygger en skjebnesvanger kontrast til det opprinnelige idealet om at forskningen skal være fri.

– Hvordan fikk du idéen til å skrive om dette i form av en krim?

– Mange krimromaner bruker spenningsplott for å sette fokus på samfunnsproblemer. Krimsjangeren egner seg godt til dette fordi drap, som står sentralt i krimfortellingen, er en så ekstrem overskridelse av samfunnets lover og regler, at det gir en direkte tilgang til å undersøke og kritisere de samfunnsbærende institusjonene, sier Klinge.

Mordet på maskinbygger Roolfsen var intet unntak. I boken går Maurits Hansen (1794-1842) hardt ut mot de herskende klassers maktmisbruk, ifølge Klinge.

Men først litt flere brutale smakebiter:

Dominoeffekt av drap

En mann hopper fra taket på Niels Henrik Abels hus på Blindern. Politiet får tips om et lik i en fryser. En byråkrat i Forskningsrådet blir funnet partert ved Deichmann, og en professor har hengt seg. Eller ble han drept?

To av de døde har til alt overmål samme rituelle arr på kroppen, som den mislykkede Økokrim-etterforskeren Bjørn Falch prøver å finne opprinnelsen til. Det er her Klinge henter frem gamle filosofers tankerekker som han mener begrunner den frie forskningens egenverdi.

I boken eskalerer konflikten mellom det gamle idealet om den frie forskningen og den stadig strammere målstyringen, til en dominoeffekt av drap.

Betent byll i akademia

– Er dette en betent byll som debatteres innad i akademia, men som mediene ikke har tatt hull på?

– De berørte i UH-sektoren er enige om at dette er et stort problem: Universitetsansatte som pensjoneres blir ikke erstattet, det er mangel på faste rekrutteringsstillinger, og universitetene forbereder ikke stipendiatene på at de neppe får jobb i akademia når de har doktorgraden i boks.

Samtidig øker undervisningsbyrden og de som blir igjen får mindre tid til å forske mer. Det går ut over den frie forskningen, sier Klinge.

– Det er opplagt at dette ikke kan fortsette, mener Klinge. Han bekrefter at han har fått mye anerkjennelse for å ha tatt opp problemet som tema i krimboken, fra både kjente og ukjente i sektoren.

Jaget gir mindre rom for kritisk refleksjon

– Men det er vel rett og rimelig at samfunnet forventer at dere produserer ny kunnskap?

– Kunnskapsdepartementets mål er økt kvalitet i alle ledd. Hensikten med KDs målstyring, tellekanter og resultatbasert finansiering er å gi valuta for skattebetalernes penger i form av samfunnsnyttig kunnskap og økt effektivitet. Og det er lett å være enig i, i utgangspunktet, nikker Klinge.

Spørsmålet er om jaget etter publiseringspoeng og det å sluse flest mulig studenter gjennom systemet på kortest mulig tid, fører til at vi når disse målene om høy internasjonal kvalitet innen forskning og undervisning, undrer han.

– Under det nye regimet har studentene til en viss grad blitt kunder i stedet for medprodusenter av kunnskap. Strømlinjeformingen av studieløp gir mindre rom for kritisk refleksjon og for å prøve og feile. Samtidig opplever svært mange ansatte i hele sektoren at muligheten til å bli hørt og påvirke egen hverdag har blitt mindre, ifølge Klinge.

Rammer humanistiske fag mest

Små humanistiske fag er spesielt hardt rammet innen det nye regimet der alt skal telles og måles, mener Klinge.

– Som sanskrit?

– Ja, og eldre gresk historie og gammelgresk, som to karakterer i Alma Mater har som fag.

– Men det er små miljøer på de små HF-fagene. Er det ikke bedre å slå miljøene sammen på tvers av universiteter og høgskoler så miljøene blir større?

– Jo, men det har jo også skjedd. Det er snart ikke mer å slå sammen. Filmvitenskap på Lillehammer er et godt eksempel på sterkt humanistisk fagmiljø som er i ferd med å nedlegges under det nye regimet, sier Klinge.

I boken skriver Klinge om Sentrene for Fremragende Forskning, der et slikt senter, for innovativ hermeneutikk umerkelig opphører å eksistere, og forsvinner også sporløst fra internett.

– Hva betyr hermeneutikk, det har jeg glemt?

– Fortolkningslære. Disse sentrene er en lagune i en fossende elv, der betingelsene for fri, nysgjerrighetsdrevet grunnforskning er gode, men humanistiske fag har få slike sentre, påpeker Klinge.

Trenger unge med analytiske evner

Selv om mange eldre, humanistiske fag kanskje ikke har så opplagt, målbar nytteverdi i nåtiden, har de en enorm indirekte nytte gjennom å utdanne kritisk tenkende mennesker med gode analytiske evner som kan tilegne seg ny kunnskap, mener Klinge.

– Hvorfor er du så opptatt av dette?

– Fordi de vi utdanner i dag, skal styre Norge om tyve år.

Akademia skal utdanne frie, selvstendig tenkende individer som vil måtte takle enorme utfordringer knyttet til globalisering, miljø, migrasjon og stadig raskere omstilling. Da trenger vi humanistiske fag, understreker Klinge.

– Har du vurdert å gi Torbjørn Røe Isaksen og Iselin Nybø boken din til jul?

– Det har jeg ikke tenkt på. Men det er en god idé!