En evolusjonær aha-opplevelse

- Du er et levende bevis på at samarbeid vinner fram, skriver Jørn Hurum i ungdomsboka "Menneskets utvikling". For hva er du egentlig, om ikke en samling celler som for tre milliarder år siden ikke engang ville ha vært i slekt?

Publisert

Men, vel å merke, en samling celler som for lengst har lært seg å samarbeide.

For det var jo slik flercellet liv oppsto som et samarbeid. Tidligere frittlevende celler ofret sin selvstendighet og vant beskyttelse og hjelp. Etter noen milliarder år ble de til deg, meg og alt annet levende vi ser rundt oss.

Så at samarbeidet var vellykket, jo det er du selv et levende bevis på, som Hurum sier.*

Det er denne måten å betrakte menneskekroppen på, som er den originale grunnideen i Jørn Hurums bok. Og det er et godt grep, et grep som forhåpentlig gir leseren en og annen evolusjonær aha-opplevelse.

Hurum er selvsagt oppmerksom på at det primært er organismen som helhet som utvikler seg, det er hele kroppen som enten tilpasser seg eller forsvinner. Men dette helhetens være eller ikke være avhenger av kroppens mange ulike og ørsmå detaljer. For eksempel av en liten endring i stoffomsetningen i hjernen, en ny vri på håndens anatomi, eller et nytt pigment i øyet.

Slik sett er det ikke bare fullt forsvarlig, men også oppklarende å betrakte menneskekroppen som en samling fragmenter, slik Jørn Hurum gjør i “Menneskets utvikling”.

Han plukker egenskaper, deler av helheten - vår store hjerne, tobeinte gange, vårt flate ansikt, hendene som kan gripe, morkaken, knoklene, ryggraden, vår symmetriske oppbygning osv. - deler han mener har vært viktige for “Menneskets utvikling”, og sporer disses opprinnelse en gang i fjern fortid.

Legg merke til at egenskapene jeg ramset opp er eldre og mer grunnleggende, jo lenger ut i remsa du kommer. Det er dette som er Hurums triks. Ved å plukke dem slik, beveger han oss lenger og lenger tilbake etter hvert som vi leser. Vi møter stadig fjernere forfedre, forfedre vi deler med stadig flere og fjernere nålevende skapninger.

Når vi til slutt ender opp med den egenskapen det er å ha celler med cellekjerne, snakker vi om noe vi deler med nesten alt annet liv - bortsett fra bakterier.

Dette tror jeg, som sagt, kan gi leseren en og annen aha-opplevelse.

Men skal du få en slik opplevelse, må du som leser også yte ditt. Evolusjon i seg selv er ikke enkelt å forstå, og skal du i tillegg forholde deg til paleontologi og anatomi, er det ikke småtterier av detaljer du må holde orden på.

De mest grunnleggende fakta og data serverer forfatteren heldigvis etter hvert som du trenger dem. Men er du helt uforberedt, kan det godt gå med deg som med voksne lesere jeg presenterte boka for: De syntes det til tider ble litt tett mellom nyhetene.

Vitebegjærlige barn langt under ungdomstrinnet syntes imidlertid boka var veldig bra?

Og orker du ikke å lese all teksten, så kan du glede deg over de helsides fargeillustrasjonene til Håkon Lystad. De er kjempegode (og for tiden utstilt på Geologisk museum i Oslo), og representerer et vesentlig skritt i retning av det nivået vi finner i langt mer pengesterke og prestisjetyngede utenlandske utgivelser.

Bare litt synd at enkelte av dem likner litt vel mye på dem vi finner i samme utenlandske forbilder. Bildet på side 30 likner for eksempel veeeldig mye på John Gurches illustrasjon på side 76 i John Readers “Livets opprinnelse - de første 3,5 milliarder år” fra 1988.

På den annen side, Gurches illustrasjoner var nær geniale, så vi er tilbøyelige til å glemme saken.

Og på den tredje side: “Menneskets utvikling” kommer ut som en del av Gyldendals serie Vitenskapsbiblioteket, en flott serie som har kommet med mange interessante titler de siste årene. Serien har noe ingen andre, verken nasjonale eller internasjonale bokverk kan skilte med, nemlig portretter av Hovedredaktøren.

Hovedredaktør Eirik Newth smiler barskt både fra baksiden og introduksjonssiden. Hvorfor kan vi ikke også ha et lite Newth-ikon øverst på hvér side, som en del av pagineringen? Det ville hevet Hurums bok enda et par hakk.

Menneskets utvikling
Av Jørn H. Hurum
Gyldendal - Vitenskapsbiblioteket, 2004
64 sider
ISBN 788205 331945

*Nå kan det legges til at encellede organismer fremdeles lever og trives, og nok utgjør brorparten av klodens biomasse. Så hvilken strategi, samarbeid eller egotripp som egentlig var mest vellykket, kan fremdeles diskuteres. Noe Stephen Jay Gould for eksempel gjør i boka “Full house”.