Det ligger i genene.
Etter flere tiår med en offentlig kanonisert sannhet om at mennesket ene og alene er et resultat av sitt miljø, er pendelen nå i ferd med å nå det andre ytterpunktet: Ovenfor nevnte utsagn - Det ligger i genene - er i ferd med å bli en bortimot universell unnskyldning for alt fra massemord til tendensen til å komme fem minutter for seint til en øl med gutta.
Selv om unnskyldningen ikke alltid serveres med samme grad av alvor, kan vi ta det som et tegn på at noe har skjedd med vårt syn på oss selv: Vi er bevisst vårt biologiske opphav og vi erkjenner at arvestoffet er med - på ett eller annet nivå - på å forme vår adferd.
Sentral i sosiobiologidebatten
“Det egoistiske genet”, som boka er blitt hetende på norsk, er blitt stående som en av pilarene i sosiobiologidebatten - den kanskje mest aggressive og langvarige vitenskapelige debatt de siste femti årene. Debatten handlet på det ytre plan om hvorvidt man kan forklare menneskelig adferd i lys av vårt biologiske opphav, men den hadde sterke politiske, filosofiske og ideologiske overtoner: Er vi et resultat av arv eller miljø? Hva med den frie vilje? Er vi naturlige rasister?
Det merkelige er, imidlertid, at Det egoistiske genet slett ikke handler om mennesker.
I artikkelen “In defence of selfish genes” (Philosophy, 1981) forklarer Dawkins at Det egoistiske genet ikke er en bok om utviklingen av menneskenes åndsliv, men bare rett og slett en bok om livets utvikling. Han er faktisk ikke, sier han videre, spesielt interessert i mennesker, som han karakteriserer som en “spesiell, temmelig avvikende art”.
Fengende tittel
Det har alltid stormet rundt Det egoistiske genet. Mange har antagelig aldri rukket å komme lenger enn til tittelen: Sammensetningen av det naturvitenskapelig ladete ordet “gen” med “egoistisk”, en egenskap vi tenker på som eksklusivt menneskelig, fikk det til å rykke godt i sosiolognervene hos mang en kritiker.
Og tittelen er unektelig fengende, Det egoistiske genet - The Selfish Gene - er blitt et begrep i seg selv.
Det Dawkins gjør, er å la oss se verden fra genenes ståsted: Vi parer oss og får barn, helt riktig, men det er genene som egentlig parer seg. Livet på jorda, evolusjonen fra frittflytende organiske molekyler til deg og meg handler egentlig, sier Dawkins, om et race molekylene imellom - et race om å skaffe seg den best mulige innpakning, den kropp som sikrer at akkurat jeg og mine genetiske etterkommere lever videre. Den best tilpassede dyrearten overlever - og gjennom den, arvestoffet, genene, som skapte den.
Det er et provoserende standpunkt. Opprørende. Men går du inn i argumentasjonen, vil du oppdage at genperspektivet har stor forklaringsevne, for eksempel i forhold til nye sosiobiologiske begreper som inclusive fitness, kin selection og adferdsstrategier.
Gener og bier
Hvordan kan vi for eksempel forklare bienes og maurenes sosiale ordninger? Disse har blitt sett på som store mysterier helt siden Linnés tid. Ingen har kunnet forklare at en arbeiderbie, som jo egentlig er en steril hunn, oppgir sin egen formeringsevne, og i stedet vier sitt liv til å hjelpe sin søster dronningen til å legge tusenvis av egg.
Svaret ligger imidlertid i at bier og maur har en uvanlig fordeling av arvestoff. Hannene (dronene) er haploide, dvs at de bare har halvparten så mye arvestoff som hunnene.
På grunn av dette kan man påvise matematisk at en arbeider er genetisk mer i slekt med sin søster dronningens barn enn hun ville vært med sine egne - dersom hun hadde paret seg med en hann med fullt sett arvestoff.
Sett fra et gens ståsted, blir det hele dermed klart og logisk: Arbeideren får ikke selv gleden av å pare seg, men når hun heller hjelper sin søster, fører det likevel til at en større andel av genene hennes føres videre til neste generasjon. Maur- og biegenene har skaffet seg en effektiv formeringsmekanisme - ren egoisme, med andre ord.
Fabelaktig popularisator
Hvis du synes dette høres vanskelig ut, er det artikkelforfatterens skyld. Det egoistiske genet er populærvitenskap som får leseren til å føle seg som et geni, skrev en anmelder en gang.
Dawkins er en mester i å legge fram vanskelig stoff på en lett måte - han rett og slett tvinger leseren til å forstå: Han bruker hypotetiske scenarier, overraskende analogier, menneskeliggjør det uforståelige, skaper morsomme bilder, underholder og strekker leserens fantasi - han går langt for å få deg til å forstå hva han mener.
De to kulturer?
En slik bok innbyr selvsagt til misforståelser og mer eller mindre bevisst feillesning.
Den amerikanske Sociobiology Study Group, som ble opprettet for å bekjempe Edward O. Wilsons Sociobiology da den kom ut året før The Selfish gene, innlemmet raskt Dawkins i sitt hatgalleri.
Gjennom denne gruppen tordnet kjente navn som Stephen Jay Gould og Richard Lewontin mot det de mente var et argument for genetisk determinisme - altså påstanden om at vi mennesker er i våre geners vold.
Dawkins’ antropomorfiserte bilde “philanderer genes” ble for eksempel straks lest som en påstand om at menn er naturlig utro.
Det var selvsagt ikke bare disse venstreorienterte biologene som misforsto beskjeden: Britiske nynazister i National Front trykket tidlig på 1980-tallet forestillingen om det egoistiske genet til sitt bryst - ut fra misforståelsen om at boka sa at vi er slaver av våre gener, og disse genene gjør at vi hater andre raser.
Richard Dawkins har brukt uker og måneder de siste tiårene på å forklare at han ikke sier at vi er genetiske slaver:
- Å si at det kan ligge en genetisk tendens til å elske våre næreste mer enn vilt fremmede mennesker, er ikke det samme som å rettferdiggjøre en slik holdning. Vi må ikke blande genetikk og moral. Vi mennesker har kultur og selvbevissthet, og er de eneste dyr som kan heve seg over sine gener, og velge fritt, sa Dawkins i et intervju med undertegnede for et drøyt år siden.
- At nazistene påstår at vi er naturlige nazister, skyldes at ideen er plantet av mine motstandere. Verken jeg eller Wilson har noensinne hevdet noe slikt. Ideen har snarere oppstått etter at Gould og Lewontin har terpet på dette i år etter år.
Hva er et gen?
Det egoistiske genet har også blitt kritisert for at Dawkins angivelig skal ha misforstått hva et gen egentlig er, og kanskje særlig fordi han setter opp enkle årsak-virkningsforhold mellom gener og den ytre verden. Det snakkes som gener for ditt og gener for datt.
Denne kritikken hadde bare vært gyldig, dersom Dawkins virkelig hadde snakket om gener i streng molekylærbiologisk forstand. For den som leser Det egoistiske genet uten fordommer, står det klart at Dawkins med ordet “gen” mener “den enheten av arvestoffet som måtte finne på å formere seg” - det være seg ett gen, en del av et genom eller en mengde gener i samarbeid.
Egoistisk?
Men det som kanskje har provosert flest er, som nevnt tidligere, kanskje at Dawkins påstår at genene kan være egoistiske. At han også har måttet bruke år av sitt liv for å klargjøre dette punktet, viser om ikke annet, hvilket problem enkelte vitenskapsmenn får, når noen forsøker å popularisere det de driver med. Dawkins mener selvsagt ikke at genene har bevissthet - det er en talemåte, et bilde - slikt som vanlige mennesker bruker når de snakker til andre vanlige mennesker.
Det er denne fabelaktige populariseringen som er Dawkins’ største bragd i Det egoistiske genet. De fleste av tankene og ideene som i dag assosieres med ham stammer imidlertid fra andre, særlig W.D. Hamilton, G.C. Williams og R.L. Trivers, som på 1960-tallet gjorde mye viktig arbeid rundt altruisme og gruppeseleksjon - et forhold Dawkins overhodet ikke legger skjul på.
Men Dawkins er mer enn en popularisator. Som sine forgjengere, er han en uhyre skarp og klartenkt evolusjonstenker som har bidratt til mye original innsikt.
Før jeg går helt i fistel i min anbefaling av Det egoistiske genet, må jeg imidlertid smekke forlaget over fingrene: Å utgi en fagbok uten indeks er på grensen til en kriminell handling! Å utelate bibliografien er nesten like graverende!
Hvordan i all verden kan dere finne på å gjøre noe slikt?
Det egoistiske genet
Av Richard Dawkins
Humanist forlag 2002
396 sider
ISBN 82-90425-56-2
