Nødhjelp handler mest om oss selv

De sultne barna havner ofte i bakgrunnen i nødhjelpsorganisasjonenes kampanjemateriell. I stedet handler det om oss selv.

Publisert
Tidligere handlet de humanitære organisasjonenes kampanjer mest om hva vi kunne gjøre for de nødlidende, men nå handler det mer om hva organisasjonene kan gjøre for oss. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Tidligere handlet de humanitære organisasjonenes kampanjer mest om hva vi kunne gjøre for de nødlidende, men nå handler det mer om hva organisasjonene kan gjøre for oss. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Tidligere handlet de humanitære organisasjonenes kampanjer mest om det vi kunne gjøre for de nødlidende, men nå handler det mer om hva organisasjonene kan gjøre for oss.

Vi er blitt ironiske tilskuere til verdens nød, mener professor Lilie Chouliaraki fra London School of Economics, som har skrevet boken The Ironic Spectator: Solidarity in the age of post-humanitarianism.

– Tidligere ville vi hjelpe nødlidende i andre deler av verden fordi vi hadde medfølelse med dem, eller fordi vi var forarget over de urettferdighetene som for eksempel en diktator i et totalitært regime utsatte dem for. Men i dag tror vi ikke lenger på de store fortellingene om hvorfor vi skal føle solidaritet med folk fra andre deler av verden, sier Chouliaraki.

I dag vil vi heller gi penger og så fortsette uforstyrret med livet vårt.

– Vi vil faktisk hjelpe folk i nød i andre deler av verden, men vi vil helst ikke bruke tid eller energi på det, og vi vil helst ikke involvere oss følelsesmessig. Nødhjelpsorganisasjonene oppfordrer oss til å hjelpe, men vi trenger ikke å vite noe særlig om folks lidelser, og ofte krever det ikke mer enn en SMS eller et klikk på Internett.

De fattige har forsvunnet

Et utslag av trenden er måten de humanitære organisasjonene utformer sine kampanjer:

– Vi ser to nye tendenser: For det første ser man ikke menneskene vi skal hjelpe på samme måte. For det andre har man droppet de store følelsene. Man forsøker ikke lenger å gi folk medfølelse med den ekstreme nøden eller gjøre dem sinte over uhyrlige urettferdigheter. Man bare ber folk om å hjelpe, slik at de kan få det bedre med seg selv og fortsette livet uforstyrret, sier Chouliaraki.

Også i de danske organisasjonenes materiell har de nødlidende langsomt glidd i bakgrunnen. Det forteller adjunkt Anne Vestergaard fra CBS som i sin ph.d.-avhandling fra 2010 viser hvordan giveren har overtatt scenen.

– Kampanjene handler mer om vår egen moral i stedet for om den konkrete nøden, sier Vestergaard.

– I dag fokuserer man mest på de dilemmaene som er forbundet med nødhjelp: Bryr vi oss virkelig om lidelser på den andre siden av kloden? Kan man egentlig gjøre noe med all den elendigheten? Er ikke nødhjelpsarbeidere bare selvgode, verdensfjerne misjonærer?

Faktisk har «du» helt konkret invadert organisasjonenes materiell:

– Man kan se at bruken av ordet «du» er mangedoblet de siste ti årene, og man støter jevnlig på materiell hvor giveren fyller hele bildet, sier Vestergaard.

Sultne barn er forsvunnet

Ifølge Lilie Chouliaraki og Anne Vestergaard er de humanitære organisasjonenes nye tilnærming et resultat av at de tradisjonelle fortellingene om verdens elendighet har vist seg å være utilstrekkelig.

– På 1980-tallet ba organisasjonene ofte om vår hjelp i kampanjer med uthungrede, halvdøde barn med fluer i øynene. Men de ble kritisert for å gjøre oss immune overfor nød, sier Vestergaard.

Kritikken fikk organisasjonene til å fokusere mer på «den gode historien» mer enn på håpløsheten.

– Nå ser vi glade, takknemlige barn med skolesekken i hånden eller beinet i gips, sier Vestergaard.

Men også det ble kritisert:

Nødhjelpsorganisasjonene forsøker ikke lenger å gi folk medfølelse med den ekstreme nøden eller gjøre dem forarget over urettferdigheter. Man ber bare folk om å hjelpe slik at de kan få bedre samvittighet og fortsette livet som før, mener professor Lilie Chouliaraki fra London School of Economics. (Foto: Wikimedia commons)
Nødhjelpsorganisasjonene forsøker ikke lenger å gi folk medfølelse med den ekstreme nøden eller gjøre dem forarget over urettferdigheter. Man ber bare folk om å hjelpe slik at de kan få bedre samvittighet og fortsette livet som før, mener professor Lilie Chouliaraki fra London School of Economics. (Foto: Wikimedia commons)

– Mange mente at de positive historiene fjernet det politiske elementet fra nøden og fremstilte de nødlidende som hjelpeløse mottakere av vestens barmhjertighet.

Nødhjelp er blitt et marked

Vår tids ironiske tilskuer kan altså klikke seg fram til frelse mellom besøkene på Facebook, hjelpe en god sak med en øl i hånden på en støttekonsert – uten å vite noe særlig om verdens elendighet. Man kan støtte innsamlingen til Syria ved hjelp av en SMS og vinne en bil, noen konsertbilletter eller en grill.

Men spørsmålet er om metoden betyr noe så lenge organisasjonene får penger i kassen?

Ifølge Lilie Chouliaraki er problemet at den overfladiske deltakelsen ikke setter spørsmålstegn ved de problemene som ligger til grunn for problemene.

– De humanitære organisasjonene er ikke lenger opptatt av å fortelle oss om den fundamentale urettferdigheten og de ulikhetene som preger verden. I stedet handler det om en markedslogikk hvor man gir noe og forventer å få noe tilbake. Jeg gir penger for å få bedre samvittighet, for å få en god opplevelse på en støttekonsert, eller for å føle en forbindelse til yndlingskjendisen min, som støtter en bestemt sak.

– Men var det ikke også slik før i tiden?

– Det vil alltid være et element av å få oppfylt noen av våre egne behov når vi gjør noe godt for andre, sier Chouliaraki. – Men nå har de humanitære organisasjonene har gjort dette til det sentrale elementet i kommunikasjonen sin.

Velg en katastrofe som passer deg

Ifølge Anne Vestergaard kan den nye tendensen betraktes som et uttrykk for en ekstrem grad av kulturell selvopptatthet.

Men på den andre siden må organisasjonene bare forholde seg til den formen for moral som de fleste av oss har i dag:

– Vi tror ikke lenger på de store religiøse eller politiske sannhetene. Det betyr at ansvarsfølelsen vår mangler et moralsk holdepunkt, og her kan verdens lidelser blir en form for marked hvor vi fritt kan velge hvor vi vil investere.

Anne Vestergaard Jørgensen peker på den danske nettsiden noedhjaelp.net som et ekstremt eksempel:

– Her presenteres en liste over svært forskjellige humanitære organisasjoner som man kan donere penger til. Det er alt fra nødhjelp til dyrevelferd. «Finn den organisasjonen som passer deg best», skriver de. Det er en nokså pinlig illustrasjon av hvordan de humanitære organisasjonene nå må operere på marked for nødhjelp, hvor det gjelder å oppfylle givernes behov for å hjelpe. Det kunne like godt ha stått «finn den organisasjonen som passer best til dine behov».

Konkurranse om å hjelpe

Nødhjelp er altså blitt et marked, og giverne er blitt forbrukere som shopper rundt mellom gode formål.

Det betyr ifølge Vestergaard at det er en intens konkurranse mellom humanitære organisasjoner.

Det kan virke paradoksalt at organisasjonene skal konkurrere om å hjelpe andre mennesker, men Vestergaard minner om at organisasjonene har forskjellige ideer om hvem som skal få hjelp og hvordan man bør gjøre det:

– Redd Barna og Leger uten Grenser konkurrerer for eksempel om de samme gavene, men har helt ulike måter å løse den humanitære oppgaven på. De private gavene betyr mye for organisasjonene fordi statsstøtten er betinget av at de bidrar med en del av finansieringen selv, sier Vestergaard, som imidlertid framhever at de danske organisasjonene generelt er nokså flinke til å samarbeide, og at de – i motsetning til på et tradisjonelt marked – ikke er ikke er interesserte i å sette konkurrentene ut av spill.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.