-Jeg glemmer aldri den dagen jeg fikk resultatene fra DNA-testen; Det var virkelig en slåttehumle!

Anne Lene Aase forteller hvordan det var å gjenoppdage en humle som ingen hadde sett på 60 år.

Allerede i 2009 observerte Aase humla med det latinske navnet Bombus subterraneus for første gang. Stedet var en gjengroende slåtteeng i Hobøl kommune, der hun var i gang med feltarbeidet til doktorgraden hun tar ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås.

- Første gang jeg så den så kunne jeg ikke begripe hva det var. Jeg har jobbet med humler i mange år og er godt kjent med de fleste artene som lever i lavlandet i Sør Norge, men denne humla hadde jeg aldri sett før.

Tegnet humla

Forskeren tegnet en skisse av humla og dro hjem for å få den identifisert.

- Jeg var jo bare nødt til å komme til bunns i saken! Og etter en del undersøkelser ble jeg vel allerede da enig med meg selv om at det måtte være en slåttehumle. Skjønt det virket litt utrolig siden den siste som hadde registrert den i Norge var Astrid Løken i 1949.

Slåttehumla var intensivt ettersøkt fra slutten av 80-tallet frem til den ble erklært utryddet i år 2000. Funnet var derfor ganske sensasjonelt, men uten noe håndfast bevis kunne hun ikke gå videre med det. Tegningen ble lagt i en skuff.

Året etter

Året etter drar Aase tilbake til samme eng for å fortsette feltarbeidet sitt. Nok en gang dukker den mystiske humla opp, og denne gangen bestemmer hun seg for å fange den og ta den med.

- Nå ble jeg bare enda mer sikker på at det var en slåttehumle og jeg kontaktet landets eksperter for å få deres meninger. Til å begynne med var de nølende og skeptiske, som vitenskapsfolk bør være. Men etter hvert så ble de overbevist og til slutt svært entusiastiske.

Bekreftelsen

Alt tydet nå på at det Aase sine antagelser var riktige, og for å få et sikkert svar ble det sendt DNA-prøve av humla til Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Trondheim.

- Etter et drøyt år med spekulasjoner, så kunne jeg endelig slå fast at det var en slåttehumle jeg hadde funnet. Og akkurat tidsnok til å få den registrert i Norsk rødliste.

Oppdagelsen har siden vakt stor oppmerksomhet i det entomologiske miljøet, og i løpet av juni vil den bli publisert i tidsskiftet Norwegian Journal of Entomology.

Lang tunge

Noe som gjør funnet så ekstra spennende, er at slåttehumla er en såkalt langtunget humle. Det er arter fra nettopp denne gruppen som er særlig utryddingstruet, både i Norge og i en rekke andre land.

- Humler med lange tunger er spesielt tilpasset blomster med lange kronrør, hvor nektaren ligger gjemt i bunnen. De får derfor problemer med å håndtere blomster der nektaren sitter grunt fordi tunga gjør det vanskelig å posisjonere kroppen riktig, forklarer Aase.

Slåtteenger

Blomster fra erteblomstfamilien, som kløver og vikke, er eksempler på gode matkilder for de langtungete humlene. Disse er blant de tallrike blomstene vi finner i slåtteenger.

- Slike enger var et vanlig syn i Norge før, men de siste årene har de blitt stadig færre. Blant annet fordi de ikke slås og derfor gror igjen og blir til skog, sier Aase.

Forandringer i landbruket er derfor trolig en viktig årsak til den dramatiske tilbakegangen av disse humlene.

- Av de langtungete humlene, så er det kun hagehumle og åkerhumle som ikke er i tilbakegang her til lands. Dette kommer trolig av at de er generalister, og kan med andre ord nytte seg av flere typer blomster, sier Aase.

Lever i Sverige

Mens slåttehumla er ansett som utryddet i de fleste europeiske land, er den relativt vanlig i visse deler av Sverige. Aase mener det kommer av at svenskene har en annen landbruksstruktur.

- I Sverige har de fortsatt mange slåtteenger og humlene med de lange tungene har dermed det riktige livsgrunnlaget. Man ser generelt relativt mange langtungete humler der, noe man for øvrig også gjør i Ungarn. Der er landbruket veldig likt slik det var i Norge for 100 år siden.

I Storbritannia har man forsøkt å gjeninnføre slåtthumla fra New Zealand, uten å foreløpig lykkes.

Gir håp

Det er ikke bare insektsforskerne som har interesse av gjenoppdagelsen til Aase, men også alle andre som andre som er opptatt av å verne naturen.

- Hvis det viser seg at denne sårbare humla fortsatt er blant oss, så betyr det kanskje at vi også kan finne andre utrydningstruede arter av både dyr og planter, som er avhengig av samme type habitat.

Funnet av slåtthumla kan derfor bidra til håp om at det er mulig å stoppe tapet av det biologiske mangfoldet i disse naturtypene. Slik Stortinget har satt som mål.

- Forutsatt at vi er raske til å igangsette målrettede tiltak, avslutter den engasjerte forskeren som skal ut og lete etter flere slåttehumler i sommer.

Referanser:

Aase, A. L., Ødegaard, F., Mjelde, A. og Flagstad, Ø. (2011): The bumble bee Bombus subterraneus (L. 1758) (Hymenoptera, Apidae) rediscovered in Norway after more than 60 years. Norw. J. Entomol. Vol. 58. in press.

Ødegaard, F., Gjershaug, J.O., Öberg, S.C.H. og Mjelde, A. (2009): Status for humler (Hymenoptera, Apidae, Bombus spp.) i Norge i 2010. Fauna 62: 94-104.