Noen dyregrupper inneholder utrolig mange arter, andre har ikke hatt samme suksess.

Insektene er i seg selv en formidabel evolusjonær suksess. Men innad i denne rekken er det forskjell på folk:

Den store suksessen er billene (orden: Coleoptera), med 370 000 kjente arter, fordelt på 166 familier. Dette er helt sikkert bare en brøkdel av alle de billeartene som eksisterer

Andre storprodusenter av arter er årevingene (bier, maur) med 198 000, sommerfuglene med 165 000 og tovingene (fluer, mygg) med 122 000 foreløpig kjente arter.

En annen insektorden, viftevingene (Strepsiptera) inneholder på sin side bare 560 arter, og nebbfluene (Mecoptera) 550. Og hva skal vi si om ordenen steinkrypere (Grylloblattodea) med sine 25 arter? For ikke å snakke om ordenen Mantophasmatoidea? Den ene kjente arten ble funnet så sent som i 2002.

Hvorfor forskjell?

Hvorfor er de så mange av noen, og så få av andre?

Spørsmålet likner litt på et vi stilte her på forskning.no sist uke: Hvorfor lever nesten alle dyr nær Ekvator? Fenomenet ble tilsynelatende paradoksalt, da en ny undersøkelse fikk enkelte forskerne til å mene at arter utvikler seg raskere i nord?

Svaret kan ligge i at miljøet har vært stabilt i mye lenger tid i tropene enn her i nord. Dette har ført til at det har vært mer tid til rådighet, rett og slett, til å utvikle alle de artene vi ser i regnskogen. Og selv om arter kanskje utvikles raskere i nord, så utryddes de også raskere.

Spørsmålet om hvorfor det er så mange biller, og så få viftevinger, kan ha et liknende svar.

Raskere utvikling?

Man har tidligere forsøkt å besvare det med å si at billene har hatt en kroppsform som lettere kan tilpasse seg ulike biologiske betingelser, at billene har noe i genene som gjør at de lettere kan komme opp med nye former, eller at billene har noe i genene som gjør at de lettere kan tilpasse seg nye miljøbetingelser som temperatur, fuktighet osv.

Andre har foreslått at det kan ha noe å gjøre med historiske tilfeldigheter. Billene kan ha vært på riktig sted til riktig tid, og fått en fordel for eksempel viftevingene ikke hadde. De fylte naturen, og dermed er det ikke plass til andre.

Atter andre har påpekt at grupper som i dag er fåtallige, har vært svært suksessrike tidligere.

Mulighetene for en forklaring er svært mange, og det endelige svaret ligger antagelig i en passe miks av blant annet de som ble skisserte over.

Men undersøkelsen som sammenliknet artsdannelse i nord og nær Ekvator tyder på at stabilitet og uforanderlighet i seg selv er et poeng. Kan det finnes en parallell i sammenlikningen mellom dyregrupper? Kan rett og slett stayer-evne være en viktig ingrediens?

Rask eller utholdende?

En studie foretatt av to amerikanske evolusjonsbiologer underbygger nå denne antakelsen: Ren utholdenhet er den viktigste årsaken til at dyregrupper som biller har hatt slik suksess, skriver de i en artikkel i The American Naturalist.

De to forskerne, Mark McPeek og Jonathan Brown, ville teste om de mest suksessrike, altså artsrike gruppene (ordnene) innen rekkene mollusker, vertebrater og leddyr også var mest evolusjonært nyskapende, altså de som ga opphav til flest nye arter?

Blir en systematisk gruppe altså artsrik av å produsere mange nye arter i høy hastighet - eller er det noe annet som ligger bak?

De sammenliknet evolusjonære trær basert på DNA, der de brukte endringer i DNA over tid som et mål på en arts evne til å utvikle nye evolusjonære løsninger, med utviklingstrær basert på fossiler. Her kunne de måle diversifiseringsraten med å telle antall nye arter som utviklet seg per tidsenhet.

Hvis en suksessgruppe som billene ble så tallrik, målt i arter, fordi den er spesielt god til å tilpasse seg og utnytte nye økologiske muligheter, da burde det vise seg i form av høyere diversifiseringsrate. Billene burde utvikle flere arter per tidsenhet.

Det overraskende resultatet de fant, var imidlertid at arterike dyregrupper ikke utviklet seg raskere enn de artsfattige.

De eldste er flest

Svaret var derimot at de artsrike gruppene også var de eldste.

Billene er for eksempel en av de eldste insektordnene vi kjenner. Og med en så lang historie, holder det kanskje med en helt gjennomsnittlig fart på artsdannelsen? De har likevel hatt mer enn nok tid til å bli verdens overlegent mest artsrike dyregruppe?

Dette er helt sikkert ikke siste innlegg i denne debatten, men fokus på debatten om for eksempel årsakene til biodiversitet må kanskje endres. Kanskje må vi ikke bare tenke på hva som fremmer evolusjonære nyskapninger, men også undersøke hva ligger bak, for eksempel billenes stayerevne?

Det er lett å havne i sirkelargumenter her?