På 1700-tallet var mange ingeniører og andre fagfolk fornuftige mennesker.

Men ikke alle.

Tyskeren Johann Heinrich von Schört var åpenbart påvirket av tankegodset til alkymister, ikke minst den berømte Parcelsus som levde på 1500-tallet. Det samme var den dansk-norske kongen Fredrik 4.

De ble begge overbevist om en teori von Schört utviklet, som slo fast at det noen steder i fjell finnes visse centrum metallicum. Steder der levende metaller strømmer opp fra jordas indre og blir til edle metaller.

Av dette fulgte at det høyt oppe i norske fjell måtte finnes både kobber, gull og edelstener.

Med denne helt spesielle teorien som utgangspunkt kunne et kobberverk i 1700-tallets Norge, drives i hele 30 år med katastrofale underskudd i en isolert bygd innerst i en vestlandsfjord .

Metaller 1500 meter over havet

Hurrungane i den sørvestlige delen av Jotunheimen – innenfor Årdal i Sogn og Fjordane – er etter manges mening Norges mest dramatiske fjell.

Alt annet enn et egnet stedet å lage gruver.

Likevel var det i bratte fjell like sør for Hurrungane, 1500 meter over havet, at den til tider krakilske tyske ingeniøren mente at det fantes et slikt centrum metallicum.

Han var så sikker på dette at han lovte danskekongen at det ville bli mulig å få til en produksjon på minst 70 tonn ettertraktet kobber hvert år.

En alkymist-ide

Finn Erhard Johannesen er professor i historie ved Universitetet i Oslo (UiO).

I 1983 skrev Johannesen en hovedoppgave i historie om det famøse kobberverket i Årdal. Nå snart 40 år senere har han funnet fram igjen studiene sine fra den gangen og gravd enda dypere i denne helt spesielle historien fra Vestlandet på 1700-tallet.

Slik har han funnet mer.

Blant annet har han lest flere bøker som er nevnt i en liste over Johann Heinrich von Schört sine eiendeler.

– På 1600-tallet var det en vanlig oppfatning at metaller kom opp fra jordens indre og at de ble edlere etter hvert som de steg oppover.

– Alkymisten Parcelus som levde på 1500-tallet, hadde i tillegg forestilt seg at metaller er noe levende.

– Men ideen om at de reneste metallene må finnes oppe i høye fjell og at det der finnes visse centrum metallicum, var det Johann Heinrich von Schört selv som utviklet. Denne ideen klarte han å overbevise også kong Fredrik 4. om, forteller Johannesen til forskning.no.

Et manuskript hos Deichman i Oslo

Når historieprofessoren ved UiO kom videre med forskningen sin på kobberverket i Årdal, skyldes det ikke minst et håndskrevet manus han fant hos biblioteket Deichman i Oslo.

Manuset var av en ukjent forfatter, men von Schört hadde skrevet mange notater i margen. Dette satte historikeren på sporet av hvordan bergverksingeniøren kan ha tenkt.

Hvorfor lå et slikt manus hos Oslos folkebibliotek, lurer du kanskje?

Forklaringen er at biblioteket i hovedstaden er grunnlagt på Carl Deichmans store boksamling fra 1700-tallet. Og en av bøkene Deichman donerte til biblioteket som i dag bærer hans navn, var nettopp manuskriptet hvor bergverksingeniør von Schört hadde gjort en rekke kommentarer i margen.

– Selv om manuskriptet er fullt av alkymistiske tanker og ikke helt lett å forstå, viser det tydelig hvordan von Schört utviklet ideen sin om centrum metallicum, forteller Johannesen.

– Manuskriptet er fullt av henvisninger til Parcelsus og ideen om at metaller vokser omtrent som planter.

Fryktelig sted for gruvedrift

I Årdal innerst i Sognefjorden finner du altså Gruvefjellet og Blåberget i om lag 1500 meters høyde.

På 1700-tallet var dette et fryktelig sted å starte gruvedrift.

Det var kaldt det meste av året, det var isbreer med sprekker og forholdene var generelt forferdelige for bergverksarbeiderne som ble brakt inn fra Røros og fra Tyskland. Også en del østlendinger og trøndere skal ha søkt seg til verket i Årdal.

Det samme gjorde etter alt å dømme prostituerte – strippendes – fra Bergen som også hadde med seg rikelig med brennevin.

Bare få lokale var involvert i selve gruvedriften. Men de fikk mer eller mindre frivillig oppgaven med å transportere ved fram til verket i Årdal. Veden ble brent til kull.

Bøndene fraktet også materialer opp til gruvene. Og de kjørte malm ned fra gruvene med hest og slede på vinterføre. Hestene måtte gå på truger.

Utstyr måtte bæres opp

Mye utstyr og proviant ble også båret opp i fjellet på ryggen til mennesker. Enkle steinbuer ble reist for å gi ly når uvær satte inn.

– De tyske bergverksarbeiderne var vettskremte. I tillegg måtte de lære seg å gå på ski, og det gjorde jobben enda tøffere for dem, forteller Johannesen.

Arbeidsdagen var på 12 timer og startet klokka fire om morgenen. Mange 16-17-åringer skal ha vært i arbeid og månedslønna arbeiderne fikk tilsvarte omtrent verdien av en ku.

Mange tyskere til Norge

Fra 1500-tallet og helt fram til 1814 spilte tyske innvandrere en viktig rolle for Norges økonomiske utviklingen. De var offiserer, leger, kjøpmenn, fagarbeidere og ikke minst bergverksfolk. Mange var dyktige.

Men blant dem var altså Johann Heinrich von Schört.

Han hadde satset på en militær karriere, men var i likhet med sin far også blitt utdannet i bergverksdrift.

Tyskeren kom i dansk tjeneste som offiser i 1709 under Den store nordiske krig, men ble i 1711 på grunn av sin bergverkserfaring gjort til direktør ved det lille Årdal kobberverk i Sogn. Kobberverket var blitt grunnlagt tre år tidligere etter at det var blitt gjort kobberfunn på toppen av det som i dag heter Gruvefjellet, over gruvene i Blåberget.

Skyer viste vei til malmen

Schört kom til et bergverk i krise. Malmfunnene var dårlige, de fleste gruvene innstilt og arbeidsstokken sterkt innskrenket.

Men Schört sendte optimistiske brev til kongen i København der han skrev at det ganske sikkert fantes malm i fjellet til å drifte flere smeltehytter i Årdal. Den tyske ingeniøren baserte antakelsene blant annet på at det stadig hang skodde over Blåberget. Det mente han var «wittringer», skyer som tiltrekkes av all malmen som finnes inne i fjellet.

– Schört mente at han kunne stå nede ved smeltehytta i Årdal og ut fra skyene påvise hvor i fjellet det var malm, forteller Johannesen.

Katastrofale underskudd

Kong Fredrik 4. lot seg overbevise.

Han holdt villig verket i Årdal gående med offentlige tilskudd, selv om det økonomiske resultatet var like katastrofalt år etter år.

Men det foregikk ikke uten kontroverser: Schört klaget over at han ble «contradisert» av sine underordnede funksjonærer. De klaget på sin side over direktørens «absolutte vilje». Når en av dem i 1718 påpeker at direktøren ikke følger reglementet, «blifver han som avsindig truer strax med Sticken, Hugen og Skyden».

I 1720 dør Johann Heinrich von Schört.

Men kongen fortsetter optimistisk å drive verket for egen regning. Først da kong Frederik 4. dør i 1730 sørger Rentekammeret i København – datidens finansdepartement – omgående for å bli kvitt verket på Vestlandet i Norge.

Da var det til sammen hentet ut 110 tonn kobber i Årdal. Den minste mengden noe kobberverk i Norge noen gang har produsert.

Engelskmenn overtok

Det hører med til historien at engelske gruvefolk overtok verket i Årdal etter at kongen var død.

Planen var å smelte malmen med steinkull brakt over fra England, i stedet for det mindre effektive norske trekullet, som det også var blitt mangel på mange steder hvor man ville utvinne metaller.

– Dette var et resultat av den industrielle revolusjonen og det var fremtidens metode, forteller Johannesen.

Som synes det er interessant hvordan renessansen, representert ved Johann Heinrich von Schört og hans likesinnede, slik møtte den nye industrielle revolusjonens representanter i form av moderne engelskmennene, i en liten vestlandsbygd for 300 år siden.

Men også for engelskmennene ble gruvevirksomheten en fiasko. I 1734 pakket de sammen og dro sin vei.

Har fortsatt å lete

Kobberverket i Årdal kastet altså aldri mye av seg.

Men det påvirket likevel lokalsamfunnet, både i Øvre Årdal, i Årdalstangen og i området rundt. Flere innflyttere kan ha satt spor etter seg i den isolerte bygda på 1700-tallet, blant annet gjennom ekteskap med lokale.

I dag står bare ett eneste av i alt 70 kobberverkshus igjen i Årdal.

Men drømmen om å finne metaller i Årdalsfjellene har fortsatt å leve videre. Både på 1800-tallet og 1900-tallet ble det gjort undersøkelser i fjellene, uten å finne drivverdige forekomster. Siste gangen noen lette var i 1977.

Referanse og kilder:

Finn Erhard Johannesen: «Great expectations: geological theories and technological transfer at Aardal Copperworks in Norway in the first half of the eighteenth century», Business History, mars 2019.

Finn Erhard Johannesen: « Johann Heinrich von Schört – en tysker i Norge på 1700-tallet», artikkel hos Norgeshistorie.no. Artikkelen.

Artikkel hos nettstedet geo365.no: «Årdal kobberverk: Håp og mareritt», 2014. Artikkelen.