I en ny studie av barnevernsaker der barn blir tatt ut av familier, kommer det frem at foreldrene er enige i avgjørelsen i omtrent halvparten av tilfellene.

Øivin Christiansen ved Regionalt Kunnskapssenter for Barn og Unge, Uni Helse, og Norman Anderssen ved Universitetet i Bergen har intervjuet 87 sosialarbeidere i barnevernet og undersøkt 109 barnevernsaker som endte med at barna ble tatt fra foreldrene sine.

Christiansen sier at barnevernet kjente til de aller fleste familiene på forhånd før den alvorlige beslutningen om å ta fra dem barnet ble tatt, og at familiene først hadde fått hjelp og rådgivning i gjennomsnittlig tre år. 

- Barna ble tatt bort på grunn av økt bekymring for hjemmesituasjonen og fordi tiltakene som var satt inn ikke så ut til å fungere godt nok, sier Christiansen.

Arbeider lenge med familien

Det norske barnevernet har som mål å veilede foreldre i hvordan ta ordentlig vare på barna sine, samtidig som de vurderer om det er nødvendig å gripe inn.

Ifølge Christiansen, aksepterer foreldre ofte barnevernets inngripen, og noen ganger samtykker de altså til å gi fra seg barneomsorgen .

Hvis foreldre vil beholde omsorgen for barnet kan de anke beslutningen til lokale myndigheter.

I noen tilfeller der barnets situasjon ses på som utrygg og kritisk, tas barnet ut av hjemmet før saken tas opp og beholdes der til en beslutning er tatt.

Skitne hjem og sultne barn

I intervjuene beskrev barnevernsarbeiderne hjem der foreldrene ikke greier å gi  grunnleggende barneomsorg.

De besøker hjem der barna er sultne, har dårlig hygiene og har behov for klær.

Noen hjem blir sett på som upassende for barn fordi de er rotete med dårlig lukt og sigarettrøyk. Disse hjemmene ble av en av barnevernsarbeiderne beskrevet som kaotiske på alle måter.

Barnevernsarbeiderne rapporterte også at de kommer over barn som oppfører seg annerledes enn det som blir regnet som forventet – de er for eksempel veldig introverte eller nesten apatiske, og viser lite nysgjerrighet og tegn på glede, og sliter med hjemmeleksene sine.

I andre tilfeller er barna aggressive og grenseløse og oppførselen fører til problemer både hjemme og på skolen.

Oppførselen blir ofte sett på som et resultat av at foreldrene ikke greier å sette tydelige rammer eller kontrollere forholdene innad i familien.

Barnevernsarbeiderne beskrev foreldrene som ikke samarbeidet og som manglet kontroll, forutsigbarhet, oppmerksomhet og kontakt.

- Det norske marerittet

Tidligere i år ble et indisk par som kjempet mot det norske barnevernet intervjuet på Indias største TV-kanal New Dehli Television. Innslaget her The Nightmare in Norway.

Foreldrene nektet for å ha gjort noe galt og sa at barnevernets feiltolkninger av kulturforskjeller, som det å sove i samme seng som barna og å mate dem med hendene,  hadde forårsaket at deres to barn på tre og fem år hadde blitt tatt fra dem og plassert i fosterhjem.

Barnevernet har benektet dette, men vil ikke uttale seg ytterligere på grunn av taushetsplikt.

Christiansen sier møtet mellom barnevernet og innvandrerfamilier kan være utfordrende.

- Det handler om hva man skal akseptere og ikke, og om hva som er kultur og hva som ikke er det.

Han legger til at det ofte oppstår språkproblemer, og at noen familier synes det er vanskelig å forstå at offentlige organer som barnevernet kan gripe inn i folks liv.

Kritikk av barnevernet

Barnevernet kritiseres ofte for hvordan de arbeider i møte med familier fra andre kulturer, men kritikken går to veier.

- På den ene siden handler kritikken om hvordan de ikke tar hensyn til og ikke kan nok om kulturelle forskjeller, sier Christiansen.

- Men på den andre siden kritiseres de også for ikke å få øye på problemer som barna opplever og for ikke å se hvordan kulturforskjeller brukes som unnskyldning. 

De fleste av barnevernets ansatte er utdannede sosialarbeidere, som sosionomer eller barnevernspedagoger, og noen er generelle pedagoger eller har bakgrunn fra psykologi.

Christiansen forklarer at det norske barnevernet skiller seg fra lignende institusjoner i USA og Storbritannia ved at det i Norge er lavere terskel for å få hjelp.

Han legger til at dette likevel ikke betyr at barnevernet griper inn oftere.

Referanser:

Øyvin Christiansen: Når barn plasseres utenfor hjemmet: beslutninger, forløp og relasjoner. Under barnevernets (ved)tak., doktorgrad, Det psykologiske fakultet, UiB, desember 2011

Peressemelding om disputasen

______________________________________________________

Oversatt fra sciencenordic.com av Bjørnar Kjensli