Barn i institusjoner vant til tvang

Barn i barnevernsinstitusjoner ser at tvang av og til må brukes, men mener at mye kan gjøres for å forebygge tvangsbruk. – Snakk med oss, er ett av rådene de kommer med.

Publisert

Om tvang i barnevernet:

I barneverninstitusjoner er tvangsmedisinering, fysisk refsing, isolasjon og bruk av mekaniske tvangsmidler ikke tillatt. Dette gjelder uavhengig av formålet med tvangsbruken.

Utgangspunktet er at ansatte på en barneverninstitusjon heller ikke har adgang til å bruke noen annen form for fysisk tvang eller makt overfor barn som oppholder seg på institusjonen.

Fordi institusjonen utøver den daglige omsorgen for barnet under institusjonsoppholdet, har institusjonen likevel – på samme måte som foreldrene - adgang til å bruke mindre inngripende tvang eller makt, som kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom, når dette er nødvendig ut fra omsorgsansvaret.

Slik begrenset bruk av fysisk tvang eller makt kan bare benyttes som ledd i utøvelsen av omsorgsansvaret, og ikke ut fra andre formål. Hvor grensene går for personalets adgang til slik tvangs- eller maktbuk, vil avhenge av situasjonen i det enkelte tilfellet.

Fra og med 1. mars i år trer revidert forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon i kraft som både presiserer og gir utvidede fullmakter til bruk av tvang i barnvernsinstitusjoner.

(kilde: Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon)

- Det er som å se broren min bli banket, er det bra for oss å oppleve dette?

Spørsmålet blir stilt av en av de som er intervjuet i studien Tvang i barneverninstitusjoner – ungdommenes perspektiver.

I studien, som blir publisert i løpet av januar, forteller ungdom som bor i barnevernsinstitusjoner at gjentatt opplevelse av tvang mot seg selv eller andre oppleves skremmende og krenkende.

I tillegg mister de fokuset på hva som er riktig å gjøre overfor hverandre. En av informantene beskriver ansattes bruk av fysisk makt i tvangssituasjoner som vold og mener at grensene for hva som er akseptabel adferd kan bli flyttet.

– Jeg later som det er en film jeg ser på, forteller en av ungdommene som er intervjuet.

Etter hvert blir tvang en normalitet i hverdagen og de unge reagerer stadig mindre på tvang og sperrende forsvinner, er noe av det de forteller.

Gro Ulset, forsker ved NTNU Samfunnsforskning, har intervjuet 11 ungdommer bosatt i tre ulike institusjoner. Alle er mellom 16 og 17 år og har bodd på institusjon i alt fra noen uker opp til 3,5 år.

- Akutt tvangstiltak er det vanligste tiltaket. At en situasjon oppstår der og da, som blir vurdert av de ansatte som nødvendig til å gripe inn med tvang. Ungdommen forteller at de selv har opplevd eller vært vitne til at andre har blitt holdt, lagt ned i bakken, båret bort, slept med makt og lignende.

- De ser at de ansatte av og til må bruke tvang for å trygge situasjonene, men de er ikke enige at alle situasjoner der tvang benyttes er riktige. De mener at andre tiltak først skulle ha vært prøvd, forteller Ulset.

Vold avler vold

Bruk av tvang er økende og i 2010 var det 8671 protokollførte tvangstiltak i norske barnvernsinstitusjoner, mens i 2009 var tallet under 8000. Tallet på barn som bor i institusjoner har gått noe ned, mens tvangtiltakene har gått opp.

- Tvang fører til utrygghet, redsel og engstelse. Alle sier at de opplever tvang som skremmende og krenkende. De rapporterer om fysisk makt, med dramatikk, som holding, skriking og roping. Det er skummelt å være vitne til, og noe som går inn på dem, forteller Ulset.

Behovet for å snakke om tvangen de observerer eller blir utsatt for går også igjen i rapporten. Informantene mener at det bør være rutiner for at også de som ser andre bli utsatt for tvangshandlinger bør bli hørt og sett. Godt og kontinuerlig samspill mellom ansatte og beboere vil dempe/hindre konflikter og redusere tvangsbruken, sier ungdommene.

- De forteller imidlertid om en hverdag der de opplever at ansatte ofte ikke har tid til å snakke, når de har behov for det. Det er ikke alltid den beste løsningen å måtte vente til neste dag, når behovet for å snakke er her og nå.

- De forteller om frustrasjoner og at aggresjon bygger seg opp, behovet for å komme seg bort og faren for å rømme blir bare større. Som en sa; Vold avler mer vold.

Krenkende kroppsvisitasjon

- Det å måtte ta av alle klærne og tisse i en kopp, mens ansatte ser på, oppleves som veldig krenkende. Avkledning i forbindelse med kroppsvisitasjon skal bare gjøres unntakskvis, det skal alltid gjøres individuelle vurderinger, men ved en institusjon syntes dette å være ordinær praksis, når slike tiltak ble gjennomført. Personlig integritet blir krenket og dette er tross alt et sted som de skal betrakte som sitt hjem og føle seg trygge i.

Hun forteller at de fleste av ungdommene visste at de hadde anledning til å klage på behandlingen de ble utsatt for, men at mange fortalte at de etter å ha prøvd å klage, så opplevde de at den ansattes stemme veide tyngre enn deres.

- Ungdommene var kjent med fylkesmannens tilsyn, men noen var usikre på hvilken oppgave tilsynet har knyttet til bruk av tvang i institusjoner. Flere var også usikre på hvilke tvangstiltak de selv kunne bli underlagt.

- Det er plasseringsgrunnlaget som bestemmer hvilke regler som skal gjelde ved bruk av tvang overfor det enkelte barn. I forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon gis det for eksempel hjemmel for å vedta mer bruk av tvang overfor atferdsplasserte barn og unge, enn barn som er omsorgsplasserte.

Skjerming

Ved en av institusjonene var det, i følge ungdommene, vanlig praksis å sette nye beboere på skjerming i tre dager. Skjermingsleiligheten bestod av et rom uten tv, uten skarpe kanter, møbler laget av gummi og med mulighet for at de ansatte observerte beboeren.

De fikk kun lufte seg under tilsyn, ellers så måtte de i skjermingstiden oppholde seg på den skjermede delen av institusjonen. En ungdom syntes det minnet om et fengsel. Ved en annen institusjon ble de, når ansatte vurderte at det var behov for skjerming, satt på et nakent rom, med kun en madrass.

- Skjerming kan betraktes som en form for isolering og isolering som rutine er ikke tillatt, det skal bare benyttes i nødsituasjoner og må begrunnes individuelt, opplyser Ulset, som håper at rapporten skal føre til etisk refleksjon, større bevissthet og bedre praksis med hensyn til bruk av tvang i barnevernsinstitusjoner.