En ny rapport fra Fafo tar for seg hverdagen til barnefamilier som har fått asylsøknadene avvist. Ved årsskiftet 2012/2013 bodde det 1264 avviste asylbarn i Norge.

Rapporten er basert på intervjuer med 24 voksne og 25 barn mellom 7 og 20 år fordelt på 16 familier, samt noen av de ansatte ved mottakene de bodde på. Enkelte av familiene hadde bodd i Norge i flere år, og noen av barna hadde levd i Norge hele livet.

Avviste asylsøkere har fått endelig avslag på sine søknader. De har plikt til å reise ut av landet, men mange velger likevel å bli boende på asylmottak eller i egne boliger.

• Les også: Varierende skoletilbud for asylsøkere

Teknisk sett oppholder de seg ulovlig i landet, og de kan når som helst transporteres tilbake til opprinnelseslandet. Noen er involvert i klagesaker og har et håp om å likevel få innvilget oppholdstillatelse.

De som er intervjuet i den nye rapporten var fordelt på fem desentraliserte mottak, altså asylmottak som består av flere selvstendige boliger spredt rundt i lokalområdet. Halvparten av asylsøkere i Norge bor i slike mottak.

På desentraliserte mottak har asylsøkere muligheten til å delta i lokalsamfunnet. Barna kan gå på skole, familiene kan ta del i fritidsaktiviteter og sosiale arrangementer i nabolaget, de har tilgang på norskkurs og noen får seg jobb.

Men når en familie får endelig avslag på sin asylsøknad mister de en rekke rettigheter. Dette gjør det vanskelig å leve et normalt liv, og mange får psykiske problemer.

Dårlig økonomi

Når nyankomne asylsøkere venter på å få sine søknader behandlet, mottar de et basisbeløp som skal dekke deres behov for mat, klær og transport. Dersom søknaden blir endelig avvist blir dette beløpet betraktelig mindre.

Siden de i praksis oppholder seg ulovlig i Norge, har de heller ikke tillatelse til å arbeide, og mange strever med knapp økonomi.

- Jeg hadde arbeidstillatelse i fjor. Når jeg fikk avslag, stoppet de også min arbeidstillatelse. Og nå føles det som et fengsel, forstår du? Hvorfor? Jeg er en mann, jeg er profesjonell. Jeg kan jobbe, sier en far fra Afghanistan i rapporten.

• Les også: Én av fem forsvinner fra asylmottak

Mangelen på penger gjør det vanskelig for asylbarn å delta på sosiale arrangementer, som leirskole, klasseturer eller bursdagsfeiringer. Dette fører til at mange av barna føler seg isolert og utestengt.

De kan heller ikke fortelle sine venner om ferieopplevelser i utlandet, fordi de ikke har pass eller råd til å reise noe sted. Noen føler skam over sin situasjon og lyver for vennene sine om at de har pass.

- Vi sier til dem at vi har, vi har. Fordi, om vi sier at vi ikke har, tror de at vi er fattige, sier en 12 år gammel jente fra Eritrea.

Sendes ut med tvang

I 2013 har i gjennomsnitt rundt 500 mennesker blitt tvangstransportert ut av Norge hver måned. Slike uttransporteringer foregår ved politifolk kommer og henter dem, ofte om natten eller tidlig om morgenen.

Slike uttransporteringer oppleves som svært belastende, også for familier som ikke hentes, men som ser sine venner og naboer bli kjørt vekk. Dette fører til stor usikkerhet for mange, og flere av de intervjuede barna ga uttrykk for at de hadde begynt å frykte politifolk og politibiler, fordi de kun forbinder politi med uttransportering.

- Når en politibil kommer sånn “wio-wio”, da betyr det at han skal ta en. Hvis den kjører forbi oss, blir vi litt redde for at den kanskje følger etter oss, sa en 10 år gammel gutt.

• Les også: Uklar effekt av streng asylpolitikk

Noen familier bor i samme nabolag eller i rekkehus. Dette gjør det lettere å opprette sosiale kontakter, men mange har begynt å assosiere lyden av politisirener med utkastelse, og opplever stor angst og høyt stressnivå helt til politiet forlater området.

- Hver dag står vi opp, kikker ut gjennom gardinene for å se om politiet har kommet eller ikke. Av og til ser vi at politiet kommer. Da vet vi ikke om de skal til oss eller til andre. Vi ser, og da ser vi at politiet kommer for å ta andre.

- Noen gråter, og barna mine ser det også. På slike dager kan de ikke konsentrere seg på skolen. De tenker og tenker at vi også en dag kanskje må tilbake, sa en mor fra Irak.

Ikke alltid rett til videregående skole

Selv barn som har status som avviste asylsøkere har rett til å gå på skole. Fafo-rapporten viser at barna har stort sosialt utbytte av skolegangen, ettersom de får mulighet til å danne vennskap og bli behandlet som andre barn. Men i noen deler av landet har ikke barna rett til å gå på videregående skole etter fullført ungdomsskole.

• Les også: Slakter ventemottakene

Dette fører til at mange unge tenåringer ikke har noe å gjøre. Mens deres tidligere venner kan fortsette utdannelsen og har et fremtidshåp, opplever de at de har mer til felles med sine foreldre, som har mistet arbeidstillatelse og rett til norskkurs. Mange av ungdommene hadde utviklet psyko-somatiske problemer, ifølge Fafo-rapporten.

- Den eldste sønnen min er nitten år gammel. Han går ikke på skole. Han sitter sammen med oss hjemme. Og på grunn av mye stress og depresjon fikk han magesår, sier en far fra Afghanistan.

Må betale for helsehjelp

Avviste asylsøkere over 18 år har kun rett til helsehjelp der det er helt nødvendig, og når de ikke kan vente utover en tidsperiode på tre uker. De er også nødt til å betale for helsehjelpen fullt ut.

Fafo-undersøkelsen viste at flere av de voksne avviste asylsøkerne gikk med langvarige helseplager og lot være å søke hjelp fordi de ikke hadde råd og fordi de nok ikke ville blitt behandlet.

Også asylanter med psykiske problemer var engstelige for å oppsøke hjelp. Mange fryktet at deres psykiske problemer ville føre til at barna ble hentet av barnevernet.

- Min kone går til en psykolog og bruker mange medisiner. Jeg bør også gå til psykolog fordi jeg har så mye press på meg. Jeg vet jeg trenger det. Men vi blir redd og går ikke til psykolog. For jeg er redd at de kanskje kommer og tar mine barn. Jeg føler meg ikke bra. Men jeg går ikke til psykolog, sier en far.

Ser barnevernet som en trussel

Barnevernstjenesten gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, uansett om de oppholder seg lovlig eller ulovlig i Norge. Men mange av intervjuobjektene opplevde barnevernet som en trussel, noen som kom og tok barna fra foreldrene, eller som en instans som man ikke kunne få hjelp av når det trengtes.

I mange tilfeller oppstår det kommunikasjonsproblemer mellom barnevernet og brukere på grunn av språklige eller kulturelle misforståelser. På mange mottak forsøker de ansatte å fungere som brobygger og skape et godt samarbeid. Men flere av de mottaksansatte ga uttrykk for at barnevernet var svært tilbakeholdne når det gjaldt asylsøkere, og spesielt avviste asylsøkere.

- Det er generelt en veldig stor forskjellsbehandling her. Alle barn uten foreldre blir tatt hånd om av barnevernet - unntatt asylbarn, sa en mottaksansatt.

En barneansvarlig på et annet mottak bekreftet inntrykket av barnevernet som tilbakeholdne.

- Uansett status har barna rettigheter. Jeg har opplevd at det er papirer som blir sendt frem og tilbake fordi nei, dette er ikke vårt ansvar. Dette er mottaksbarn, så dette er ikke noe vi har noe med, sier han, ifølge Fafo-rapporten.

- Uheldig med anbud

Selv om desentraliserte mottak kan hjelpe mange med å delta i lokalmiljøet, må beboere på asylmottak være forberedt på plutselige endringer i boforhold. Asylmottak drives som næring i Norge.

UDI bruker offentlige konkurranseutlysninger med etterfølgende forhandlinger for å etablere nye asylmottak. Flere ansatte på asylmottak opplever denne praksisen som uheldig, ifølge rapporten.

- Anbudssystemet gjør at mottak må presse ned prisen så langt som mulig. Mottakene får færre og færre ansatte, færre tilbud, og det er også veldig lave lønninger. Det påvirker selvfølgelig kompetansen til de ansatte, også der det er kommunen som driver mottaket.

UDI har mulighet til å legge ned mottak med tre måneders varsel, ettersom behovet for mottaksplasser er svært varierende. Men ikke alle asylantene får varsel i god tid før mottaket stenger.

En enslig seksbarnsmor fortalte at hun fikk tre dager på seg til å ta med seg alt hun eide og flytte til en annen kommune. De måtte legge igjen mange gjenstander som senere ble vanskelig å erstatte på grunn av dårlig økonomi.

Referanse:

Nerina Weiss: “Normalitet i limbo”, Fafo-rapport 2013:47