– Vi kan vel konkludere med at kjennskapen til muligheten om å bli fosterforeldre er begrenset i befolkningen, sier forsker Bent-Cato Hustad ved Nordlandsforskning.

Han er prosjektleder for et større forskningsprosjekt om fosterhjem og rekruttering ved Nordlandsforskning. Ett av delprosjektene er en spørreundersøkelse som har kartlagt potensialet for å rekruttere flere nye fosterforeldre her i landet.

Forskerne skal nå gå videre. De vil finne ut hvilke tiltak som skal til for å finne flere hjem til barn i en vanskelig livssituasjon.

Flere kan rekrutteres

Ved utgangen av 2014 var det litt i overkant av 11 000 barn og unge som bodde i fosterhjem her i landet.

– Vår undersøkelse tyder på at det er flere der ute som kan nås. Nær 16 prosent av de spurte som sier nemlig at de har lyst til å være fosterforeldre.

Ifølge et estimat forskerne har gjort utgjør dette i overkant av 500 000 innbyggere mellom 20 og 70 år.

Det er også en stor del av befolkningen som ikke ønsker å bli fosterforeldre. Seks av ti spurte sier at de ikke ønsker dette.

Om disse vil endre mening hvis de får mer informasjon, vil ikke forskerne utelukke. 

Informasjonen har ikke nådd ut

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har de siste ti årene jobbet med å rekruttere fosterhjem gjennom ulike kampanjer.

Når hele 42 prosent sier at de ikke kjenner til muligheten for å bli fosterhjem, kan det se ut til at informasjonen ikke har nådd ut til folk.

Hustad vil ikke påstå at myndighetene har gjort for lite for å informere.

– Jeg tror heller det er slik at denne type informasjon går oss hus forbi når den ikke oppleves som relevant og aktuell for oss der og da.

Kunnskap gjennom tradisjonelle medier

Undersøkelsen fra Nordlandsforskning viser at de fleste har fått sin kunnskap om fosterhjem gjennom tradisjonelle mediekanaler som TV, radio og aviser. Disse når ut til nærmere en tredel av befolkningen.

Bare en sjettedel har fått informasjon gjennom sosiale medier.

– Jeg er litt overrasket over at det er de tradisjonelle mediene som fortsatt er den kanalen folk får informasjon gjennom, sier Hustad.

Flere vil stille opp for slekta

Når folk blir spurt om de kan tenke seg å bli fosterforeldre dersom et barn i deres egen familie hadde behov for det, er det langt flere som sier at de vil stille opp.

57 prosent som sier seg helt eller delvis enig i dette.

Hvis det dreier seg om et barn i nærmiljøet, er det nær 24 prosent som svarer bekreftende på at de ville stille opp som fosterhjem.

– Disse resultatene sier oss at slekt og nettverk er viktig og noe det bør satses mer på. Da bør også mer av rekrutteringen skje der folk bor, nemlig ute i kommunene, sier Hustad.

Krever mer av kommunene

I dag skjer informasjonskampanjene på statlig nivå, mens det er kommunene som møter folk daglig. Ansvaret for barnevernet er fordelt mellom kommunene og Bufetat.

Tidenes første stortingsmelding om fosterhjem kom nå i mars. Her blir det pekt på at kommunene må bli flinkere til å gjøre jobben sin i forhold til de mest sårbare barna.

Kommunenes har plikt til å vurdere bruk av familieråd når fosterhjem skal rekrutteres. Dette bør forskrifts- eller lovfestet, meldes det om.

Har det best hos slekta

Andelen barn som bor i fosterhjem i familie eller nære nettverk har økt de siste årene. Totalt bor ett av fire barn i slektsfosterhjem, ifølge stortingsmeldingen om fosterhjem.

Forsker Amy Holtan ved Universitetet i Tromsø har gått gjennom 102 internasjonale studier som har tatt for seg fosterbarn som bor hos slekt og barn som bor hos ukjente. Hun finner at fosterbarna har det best hos slekta.

Selv om ikke all slekt er egnet for fosterhjem, er det større sannsynlighet for at barna blir omplassert om de bor i ordinære fosterhjem enn i slektsfosterhjem. De har også færre atferdsproblemer og mindre sannsynlighet for mentale lidelser.

• Les mer: Fosterbarn har det best hos slekta

Tilsvarende undersøkelse i Australia

Forskerne ved Nordlandsforskning har gjort en litteraturgjennomgang for å finne om det er gjort tilsvarende studier andre steder i verden. De finner at det bare er forskere i Australia som har gjort en tilsvarende undersøkelse.

– De svarene vi får samsvarer godt med dem fra Australia. Dette mener vi styrker troverdigheten i vår undersøkelse, sier Bent-Cato Hustad.

– Bare på to områder skiller vi oss ut fra australierne. Bare halvparten så mange her i Norge oppgir at de har for dårlig helse til å bli fosterforeldre, sammenlignet med de i Australia. På den annen side svarer flere her i landet at de har en for travel hverdag for å bli fosterforeldre. Nær 58 prosent oppgir dette som en barriere.

Enslige mindreårige

Andelen fosterbarn med minoritetsbakgrunn har økt jevnt de siste årene, fra 16 prosent i 1995 til 25 prosent i 2010.

I kjølvannet av flyktningkrisen har behovet for fosterhjem for økt betydelig. Mange enslige mindreårige flyktningbarn sitter i dag og venter på et hjem.

Nærmere én av fire spurte sier at de kan tenke seg å være fosterforeldre for barn med en annen kulturell bakgrunn, ifølge denne undersøkelsen.

Overrasket

Stein Grødal, leder av fosterhjemtjenesten i Oslo kommune, jobber med å rekruttere flere fosterforeldre til barn i Oslo som har behov for et nytt hjem. Han er litt overrasket over at forskerne finner at det er såpass stort potensial for rekruttering av nye fosterforeldre som 40 prosent.

Hans erfaring er at det kan være mange ulike motiver for at folk ønsker å bli fosterforeldre.

Dersom folk kjenner til et bestemt barn som trenger et nytt hjem, viser det seg at viljen til å stille opp er stor. Mange av de som har en slik motivasjon, ønsker likevel ikke å stille opp for et barn de ikke kjenner.

De som melder seg generelt kan være motivert av blant annet barnløshet, stort hjelpebehov eller samfunnsengasjement.

Mange ønsker å hjelpe flyktningebarn

Det ser ut til at de som ønsker å bli fosterforeldre for enslige mindreårige flyktningbarn er noe annerledes motivert enn andre som melder seg som fosterhjem, forteller han. 

– Mange kan kanskje ha et særskilt ønske om å hjelpe flyktningbarn. Flere av disse viser seg å ha høyere utdanning i tillegg til et sosialt engasjement. Det kan også være familier hvor én eller flere selv har en annen etnisk bakgrunn og kanskje har vært flyktning selv.

Når disse familiene lar seg rekruttere som fosterforeldre, kan det kanskje være fordi flyktningbarna oppfattes å være mer alene i verden. I tillegg kan det være at de som fosterforeldre ikke i samme grad trenger å forholde seg til barnets biologiske familie. Eller at flyktningbarna selv er mer motiverte for å være i fosterhjem, mener han.

– Jeg vet ikke, men vi ser at denne gruppen av fosterforeldre skiller seg noe ut i sin motivasjon til å bli fosterhjem, enn andre fosterforeldre.

Flere politikere må på banene

Grødal forteller at fosterhjemstjenesten som jobber med å rekruttere nye fosterforeldre, gjør det på mange ulike arenaer. Innenfor området sport og fritid samarbeider de i Oslo for eksempel med Vålerenga fotball.

De bruker også Goodwill-ambassadører. Dette er personer med ulik bakgrunn som kan ha egen fosterhjemserfaring, minoritetsbakgrunn, bakgrunn fra kunst- og kulturlivet eller fra helse- og sosialområdet. De snakker godt om fosterhjem og bidrar til å rekruttere nye fosterforeldre.

Grødal tror likevel at det kan være mer å hente. Særlig ved at enda flere politikere snakker godt om barnevernet og det å vokse opp i fosterhjem.

– Vi har mange gode politikere som stiller opp og snakker disse barnas sak. Når for eksempel Erna Solberg går ut og snakker varmt for barnevernets rolle og det legges til rette for at det er greit å være fosterforeldre, har det stor effekt.

– Jeg tror at desto flere grupper i samfunnet som snakker disse barnas sak, dess bedre. Vi må ikke bare problematisere, men også forteller hvor givende det kan være å stille opp for et barn, selv om det selvsagt også kan være krevende, sier han.

Fortsatt stort behov for fosterhjem

Grødal forteller at det fortsatt er et stort behov for fosterhjem. Bare i Oslo var det den 29. februar i år 57 barn som trengte fosterhjem og 51 familier som var klare for å ta imot. Dette kan høres lovende ut, men Grødal forteller at dette er en vanskelig kabal å legge.

– Et barn er ikke bare et barn og en familie er ikke bare en familie. Ungene er veldig ulike, og det er også familiene. Det må være en god match mellom dem. Vi trenger derfor mange flere fosterhjem å velge mellom. Særlig sterkt behov er det for hjem som ønsker å ta imot søsken og større barn, forteller han.

Kilde: 

Bent-Cato Hustad, Frode Soelberg og Clara Luckner Strømsvik: Hvilket potensial er det for å rekrutttere egnede fosterforeldre?, Arbeidsnotat nr.: 1010/2015, Nordlandsforskning