Ungdommer i Norge er mer politisk aktive enn før. Men de er ikke særlig radikale. Her jubler Unge Høyre utenfor Stortinget valgnatten 2013.  (Foto: NTB scanpix)
Ungdommer i Norge er mer politisk aktive enn før. Men de er ikke særlig radikale. Her jubler Unge Høyre utenfor Stortinget valgnatten 2013. (Foto: NTB scanpix)

Unge er mer politisk aktive, men stemmer som mor og far

Unge har endelig begynt å engasjere seg i politikk igjen. Men de er ikke lenger radikale, slik tradisjonen har vært siden 1960-tallet.

Publisert

Etter tragedien 22. juli 2011 oppfordret statsminister Jens Stoltenberg til mer demokrati.

I talen sin for et folkehav på Rådhusplassen, appellerte han til de unge:

- Engasjer dere. Bry dere. Meld dere inn i en organisasjon. Delta i debatter. Bruk stemmeretten. Frie valg er juvelen i demokratiets krone. Ved å delta, sier du et rungende ja til demokrati.

Og i tida etterpå så det ut til at ungdommen gjorde som Jens hadde sagt. Ved lokalvalget høsten 2011 hadde valgdeltagelsen blant de unge økt med hele 11 prosentpoeng.  

Men var det bare et blaff av engasjement rett i etterkant av terroraksjonen?

– Det store spørsmålet var om deltagelsen ville gå tilbake til normalen ved stortingsvalget i 2013, sier valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning, som nå jobber med en bok om nettopp stortingsvalget i 2013.

Varig endring

Men den gjorde ikke det.

– Det var en klar økning i valgdeltagelsen blant førstegangsvelgere og annengangsvelgere i 2013. Og vi ser den samme tendensen i økt medlemskap i ungdomspartier – på tvers av partier.

– Jeg tror dette er noe mer langvarig, sier Bergh.

Det representerer i så fall et vendepunkt i en årelang tendens: Tidligere har det vært slik at de unge bryr seg stadig mindre. 

– De unges deltagelse i politikken har falt jevnt siden toppunktet etter ungdomsopprøret på 1960- og 1970-tallet.

Bergh mener de unges retur til politikken er viktig for å sikre et velfungerende demokrati i framtida.

– Det er all grunn til å være mer optimistisk på vegne av de unge i dag enn for noen år siden, sier han.

Men bortsett fra valgdeltagelsen er det ikke så mye ved dagens engasjerte unge som minner om seksti- og syttitallsungdommen.

Stemmer som foreldrene

Sekstiåtterne satte en slags standard for politisk engasjerte unge: De er som oftest radikale.

Dette holdt fortsatt stikk selv om deltagelsen sank med åra. De unge som fortsatt engasjerte seg, befant seg ute på fløyene. Ofte lengst ute på venstresida, men også langt til høyre.

Men dagens aktive unge er ikke slik.

– Ungdom er i dag veldig konvensjonelle politisk. De stemmer omtrent som foreldrene sine, og har ikke noen større tendens til å være radikal enn folk flest, sier Bergh.

Han har ingen sikre svar på hvorfor det er så stor forskjell på de unge før og nå, men er villig til å spekulere:

– Ungdomsforskere har vist at unge i dag har et annet forhold til foreldrene enn før. Avstanden mellom voksne og barn er ikke lenger så stor, og kanskje er ikke behovet for opprør så stort heller. Eller kanskje gjør de opprør på andre måter.

– Samtidig opplever dagens unge også et større press for å klare seg selv og få gode karakterer og en bra jobb. De må være veldig seriøse, og det kan man bli mer konvensjonell av. Det å gjøre opprør er jo kanskje ikke så lurt for en framtidig jobb.

Status quo

Det kan nok ta litt tid å venne seg til det nye bildet av politisk aktiv ungdom. Mange har for eksempel tenkt at valgdeltagelse for 16-åringer vil føre til større fløypartier. Men for øyeblikket er det altså ingenting som tyder på det.

– Jeg tenker vi kommer til å se en situasjon med status quo. Det etablerte politiske livet og de eksisterende løsningene har en fordel, sier valgforskeren.

En fare med konvensjonell ungdom kan dermed være at det blir mindre oppfinnsomhet og nytenkning i politikken. På den annen side er det vanskelig å si hvordan de unge kommer til å utvikle seg.

Tidligere var det typisk at unge radikale etter hvert trakk mer mot midten av det politiske spekteret. Men hvem vet hva som vil skje med den nye generasjonen av unge konvensjonelle, filosoferer Bergh. 

– Kanskje blir de mer radikale med åra?