Det er fremdeles ikke slik at mor og far tar like mye ansvar på hjemmebane. Selv ikke når både mor og far ønsker det. Nøkkelen kan ligge i «det tredje skiftet», mener Kristine Warhuus Smeby.

Sosiologen har nylig disputert med doktoravhandling om likestilling i det tredje skiftet. Et område hun mener går under lupen i likestillingsdebatten.

– Det tredje skiftet handler om hvem av foreldrene som tar det emosjonelle og moralske ansvaret for barna, forteller Smeby.

– Jeg fant at mor tar størstedelen av dette ansvaret, selv i familier der begge går inn for likestilling i og utenfor hjemmet.

Beskriver hverdagslivet i familiene

Smeby intervjuet tolv heterofile par mellom 28 og 53 år, med høy utdanning og ansvarsfulle heltidsjobber, bosatt i store norske byer. Alle hadde minst ett barn mellom ett og to år, som nettopp var begynt i barnehage etter avsluttet foreldrepermisjon, da de ble intervjuet. Alle fedrene som ble intervjuet, hadde tatt ut en fedrekvote på ti uker, med ett unntak.

– Jeg ville undersøke hva ansvaret for å administrere hverdagen i familier hvor begge foreldrene er i full jobb innebærer, utdyper hun.

For å belyse dette spørsmålet intervjuet hun foreldrene om utvalgte temaer som fordeling av ansvar for å hente i barnehagen, å være hjemme med sykt barn, jobbreiser, barnebursdager og juleforberedelser.

– Målet var å få frem konkrete erfaringer i autentiske situasjoner fra informantenes hverdagsliv. Jeg ville utforske situasjoner de alle hadde felles, og som var nært knyttet til barna, forteller Smeby.

– Det interessante for å forstå det tredje skiftet, er ikke hvor lang tid mor og far bruker på de forskjellige omsorgsoppgavene, men relasjoner, praksiser og prosesser.

Smeby mener alt lå til rette for likestilling mellom parene hun intervjuet. Alle hadde full jobb på dagtid, og barna var i barnehage. Likevel var fordelingen av familieansvaret kjønnet.

– Mødrene i utvalget mitt tok gjennomgående mer ansvar for barna sosialt og moralsk, enn det fedrene gjorde, sier hun.

– Når man går i dybden på tilsynelatende likestilte situasjoner, ser man at det som virker som lik fordeling, kanskje ikke egentlig er det.

Foreldrepermisjon spiller inn

Hun mener den lange permisjonen er én av årsakene til at mor tar mest ansvar.

– Mor tar lengre permisjon, noe som gir henne andre erfaringer i relasjon til barnet. Men far kan også ta ansvar, og det gjør han i større grad i de tilfellene hvor han er hjemme alene med barnet mens mor er på jobb over tid.

Smeby ønsket å se nærmere på konsekvensene ti ukers fedrekvote kunne få for likestillingen i det tredje skiftet. Hun mener fedrekvoten har et stort potensiale hvis den brukes riktig.

– Jeg så at fedrene som tok ti uker eller mer sammenhengende mens mor var i jobb, blant annet styrket evnen til å sanse barnets behov. De tok mer ansvar for barna enn fedre som ikke hadde vært like lenge hjemme med barnet.

Flere av fedrene Smeby snakket med, delte opp permisjonen sin for å tilpasse seg jobben. Og hvis de måtte jobbe under permisjonen, var det mor som fikk ansvaret for å «tette hullene» i fars permisjon.

– Fars permisjon ble en belastning for mor, hvis hun likevel måtte stille opp hjemme i arbeidstiden, sier Smeby.  

Hun mener det er viktig å være bevisst på hvordan man bruker fedrekvoten.

– Mødrene jeg snakket med, brukte permisjonen sin til å bygge nettverk, noe som er viktig for å integrere barna i nærmiljøet. Fedrene, derimot, delte gjerne opp fedrekvoten eller tok den sammen med mor, og de hadde derfor mindre behov for å opprette eller vedlikeholde sosiale nettverk rundt barna i fedrekvoteperioden.

Også formaliteter i arbeidslivet påvirker hvordan far bruker permisjonen.

– Mor har ofte en vikar på jobb mens hun selv er i permisjon, det har ikke far. Dermed er det vanskeligere for ham ikke å stille opp for jobben i løpet av permisjonen. I enkelte yrker vil dette antakelig endre seg hvis pappapermisjonen blir lengre, tror Smeby.

Forventer mer av mor

– Når det gjaldt henting i barnehagen, så jeg for eksempel at mor gjerne brukte fleksibiliteten i jobben til å hente tidligere. Det gjorde ikke far.

Annen forskning har vist at ansatte i barnehager som regel henvender seg til mor, selv om det er far som leverer eller henter i barnehagen.

– Dette bidrar til å forsterke at hovedansvaret for barnet ligger hos mor. Det går for eksempel mest ut over mor hvis barnet ikke har med seg riktige klær, nok mat, eller mangler kostyme hvis det er karneval i barnehagen, sier hun.

– Det handler om at mor kjenner på noen forventninger som gjør at hun i sterkere grad enn far får dårlig samvittighet hvis de ikke innfris. Hun bærer dermed et ansvar for samfunnets forventninger som fedrene i større grad fritas fra.

Kjønnsforskjellene når det gjaldt å ta ansvar for barna var større enn Smeby hadde trodd før hun startet på avhandlingen.

– Særlig i forbindelse med høytider, som krever mye planlegging for å kombineres med full jobb, tok mor mer ansvar. Ansvarsfordelingen mellom parene var mer likestilt i hverdagssituasjoner.

– Men hva er grunnen til at mor tar det sosiale og moralske ansvaret i større grad enn far?

– Mye handler om sosiale forventninger, tror Smeby.

– Samfunnet forventer andre ting av mor enn av far når det gjelder barna. Det stilles strengere krav til å være en god mor enn en god far. Mødrene jeg snakket med, brydde seg også mer om hva andre mente om dem enn det fedrene gjorde.

Her var det like vel noen mødre i Smebys utvalg som skilte seg ut.

– Et par av mødrene jeg intervjuet, var over førti og hadde barn fra før. De hadde jobber i privat næringsliv med mye ansvar og reising, og brydde seg ikke i samme grad om forventninger fra andre, forteller hun.

– De skapte seg et annet rom for å gjøre ting på sin måte, og var ikke like opptatte av hva folk tenkte om dem som mødre som det de andre, yngre og mindre erfarne mødrene var.

Men de var ikke mer likestilte med sine partnere i det tredje skiftet enn de andre mødrene, tvert imot.

– De var bevisste på at de brøt med eksisterende forventninger, og kompenserte i stedet med å være «gode mødre» på andre områder.

Mor tar ansvar for feiringer

Samtlige av mødrene tok hovedansvaret for barnebursdager og høytider, og for ettårsdager som sammenfalt med fars permisjon.

– Når mødrene dro på jobbreiser, la de til rette så det ikke ble merarbeid for fedrene mens de var borte. Det var det ingen av fedrene som gjorde. Det var heller ingen fedre som arrangerte barnebursdager alene.

– Men kanskje fedrene ikke oppfatter slike feiringer av bursdager og høytider som like viktige som mødre. Bør de ikke da få slippe?

– Juleforberedelser og bursdagsfeiringer er viktige ritualer som sosialiserer barna og binder samfunnet sammen, mener Smeby.

– Mors anstrengelser i forbindelse med høytider blir gjerne latterliggjort, men de gir gode minner, knytter bånd og skaper sosiale relasjoner. Feiringer bidrar til å samle venner og familie og til å føre tradisjoner videre. Det handler også om å gi barna tilhørighet og skape felles referanserammer.

Mange av fedrene Smeby intervjuet, hadde strategier for å unngå å delta i slike feiringer og forberedelsene av dem.

– Når far fraskriver seg ansvaret, så tar mor det, sier Smeby.

Mødrene må forhandle

Det snakkes ikke så mye om hvem som tar det moralske ansvaret for barna, mener Smeby.

– Jeg tror mye av årsaken til kvinners høye sykefravær kommer av den ujevne fordelingen mellom foreldrene i det tredje skiftet. De fleste kvinner ønsker ikke alt ansvaret, men de får det likevel, og dette usynliggjøres.

– Hva kan man gjøre for å oppnå likestilling i det tredje skiftet?

– Mødre må ta initiativ til forhandlinger med mennene om å dele ansvaret i det tredje skiftet. Å synliggjøre det tredje skiftet kan også bidra til at fedre tar mer initiativ, og til diskusjoner som kan endre parets hverdagspraksiser, sier Smeby.

Hun mener det tredje skiftet bør få større oppmerksomhet i likestillingsdebatten.

– At mødre tar det sosiale og moralske ansvaret for barna, tas for gitt. Konsekvensene dette får for likestillingen går derfor under radaren. I tillegg synes mange mødre det er enklere å ta ansvaret selv enn å delegere til far.

Artikkelen ble først publisert på Kilden kjønnsforskning.no.