I den senere tid har overgrep mot barn kommet i søkelyset blant annet gjennom den såkalte Hemsedalsaken, hvor tre menn ble frikjent for gruppevoldtekt av en ung jente. Samtidig hører vi om alvorlig svikt i barnevernstjenesten i Land kommune, hvor det ble påvist lovbrudd i sakene til 225 barn. Mange spør seg hvordan dette kan skje, hvordan vi kan forstå og hjelpe barna samt forbedre systemet.

Kanskje har det sammenheng med hvordan og hva som formidles rundt denne problematikken.

Skaper stereotypier om barn

Samfunnet generaliserer, idealiserer, skaper klisjeer og stereotypier både om barn og barndom og foreldrerollen. Vi objektiviserer barndom og barn på måter som vi kjenner fra feminisme og rasisme. Den amerikanske filosofen og psykoanalytikeren Elisabeth Young- Bruehl kaller dette childism- Young-Bruehl peker på fordommene i forholdet mellom barn og voksne i vår kultur.

Hvis voksne i større grad relaterte seg til barn som selvstyrte og kompetente individer, kunne krenkelser og overgrep kanskje unngås.

Fortsatt er det vanskelig å fortelle om utfordringer med egne barn på hjemmebane, og det er tabu å kommentere andre voksnes relasjon til sine barn. Kritikk av forholdet vårt til våre egne barn gjør oss voksne ekstremt sårbare. Det berører en av våre mest fundamentale funksjoner som mennesker.

Hva kan vi fortelle om overgrep i offentligheten?

Hvordan kan vi finne språk i offentlige fora for å diskutere barneoppdragelse? Kan vi snakke om hvor grensene for overgrep går uten å fastsette dem? Hvordan kan vi se og forstå barna som utsettes for vold og overgrep ikke som ofre som trenger behandling, men som overlevere hvor det er overgriperen som trenger behandling?

I teaterforestillingen Childism, produsert ved Akademi for scenekunst og Høgskolen i Østfold, har jeg undersøkt etiske grenseganger for hvordan og hva vi kan fortelle om overgrep i offentligheten. Målet er å åpne for større rom for refleksjon og diskusjon om disse spørsmålene.

Forestillingen bygger på over tyve års relasjon til en informant, samtaler med folk fra hjelpeapparatet og rettssystemet, samt foreldre. Noe av det vi har lært gjennom prosessen er at det grunnleggende etiske i formidlingen av andres fortellinger, er å gå inn i en aktiv relasjon med fortellingene: De fortellingene som vandrer i det skjulte, som gjemmer seg i barnesinnet og som noen ganger ikke har funnet ord for å beskrive hva de bærer på.

Vi kan lære å forstå konsekvensene av overgrep, men vi kan aldri helt forstå overgrep hvis vi ikke selv har erfart det, og selv da er enhver erfaring individuell. For å åpne for å samtale om forholdet mellom barns og voksnes verden, må vi orke å lytte og vi må orke å kjenne hva det gjør med oss.

Poesi og saklig diskusjon

Forestillingen Childism, som spilles i Fredrikstad, Oslo og Tromsø denne våren, er et eksempel på noe jeg gjennom min forskning har kalt «teater-ting»: en arena hvor kunstens fiksjon og poetiske rom møter fakta og saklig diskusjon.

Når fakta stilles i møte med fiksjonen destabiliseres begge kategorier. Kunsten kan fortelle noe om virkeligheten gjennom fiksjonens og poesiens virkemidler som ikke har plass i helseinstitusjoner, hjelpe – og rettsapparat.

En danser kan formidle noe om en fysisk erfaring som det er vanskelig å sette ord på, og kombinasjonen av musikk, ord og handling kan fortelle noe om den virkeligheten og følelsen et barn som lever med vold og overgrep befinner seg i til daglig. Kunsten kan formidle noe som vi kanskje trenger for å bedre kunne gjenkjenne overgrep mot barn i den virkelige verden hvor vi ferdes.

Må lytte med kropp og sinn

Traumatiske hendelser i fortiden kan ikke formidles gjennom en sammenhengende historie. Den kommer i biter, som bilder eller glimt som språket forsøker å fange. I den offentlige diskurs må vi som lytter ha tid til å gå inn i relasjonen og kjenne etter i vår egen kropp hvordan det vi hører og ser påvirker oss på et personlig plan.

I forestillingen Childism forsøker vi hele tiden å formidle hvordan ordene fra informanten treffer og bearbeides i egen kropp. Gjennom bevegelse og ord uttrykker danser Henriette Slorer for eksempel sin opplevelse av å ønske å slippe å vite det hun får høre, å slippe unna bildene.

Dette har vist seg å være et fysisk uttrykk som den overgrepsutsatte selv kan gjenkjenne. Å snakke om overgrep må inkludere en refleksjon over egne følelser og erfaringer som trigges i møte med stoffet.

Vi må lytte, ikke bare med ører, men også med kropp og sinn. Vi må la oss bli beveget av fortellingene om overgrep. Først da kan vi forstå, se, og reagere empatisk med de som har overlevd overgrep og dermed kanskje også hjelpe overgriperne.