Forskeren forteller: På krisesenter med mamma

Carolina Øverlien har nylig avsluttet en studie om barn på krisesentere i Norge. Her forteller hun om sitt arbeid.

Publisert

Min studie er den første landsomfattende forskningsstudien i Norge som kartlegger barn på krisesentere.

Studien er både kvantitativ og kvalitativ. Den er kvantitativ i det at den beskriver antall barn, barnas alder, oppholdets varighet, de ansattes barnefaglige utdanning og tilbud til barna på senteret. Og studien er kvalitativ i det at det er gjennomført intervjuer med 22 barn (4-17 år) på syv ulike krisesentere.

Målet med studien, ved siden av å kartlegge barna og deres situasjon på sentrene, er å lytte til barnas stemmer for at de skal hjelpe oss til å forstå hvordan det kan være å være et barn som bor på et krisesenter sammen med moren sin.

Liv uten vold og krangel

Funnene fra forskningen viser blant annet at barna ofte opplever flyttingen til krisesenteret som dramatisk, at de er forvirret og redde den første tiden på senteret, men at møtet med andre barn og ansatte er positivt. Tiden på krisesenteret preges av at barna opplever det vanskelig å måtte holde senteret hemmelig.

Hemmeligholdelsen kompliserer deres hverdag og mulighetene til å skape nye sosiale relasjoner. De ønsker et liv etter senteret sammen med mamma og pappa, søsken, jobb og skole, men uten vold og krangel.

Carolina Øverlien (Foto: NKVTS)
Carolina Øverlien (Foto: NKVTS)

Barn som er vitne til vold i familien er en sårbar og utsatt gruppe barn som vi trenger mer kunnskap om. Vi vet at de utgjør en risikogruppe for selv å bli utsatt for vold og overgrep og at de kommer fra familier med dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet, svake norskkunnskaper og så videre.

Vi vet også at det finnes risiko for at de selv utvikler ulike psykologiske og eller atferdsmessige problemer. De har hatt opplevelser som ingen barn burde behøve å ha og de har rett til støtte fra samfunnet. Først og fremst for å få slutt på volden, men også til sosial støtte og psykisk hjelp til å bearbeide sine opplevelser.

Fantastisk å forske på barn

Min forskning kan brukes til å øke kunnskapen om disse barnas situasjon og opplevelser, hos dem som kommer i kontakt med barna som bor på krisesentrene, slik som barnehagepersonell, lærere og ansatte i barnevern og barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner (BUP).

Jeg ønsker også at krisesentrene skal ta en grundig diskusjon om deres roller overfor barna, og at kommunen, som snart overtar ansvaret for krisesentrene, vurderer, diskuterer og tar beslutninger om hva det innebærer å ha et krisesenter der barnas behov og barneperspektivet likestilles med voksne kvinners behov og kvinneperspektivet.

Videre ønsker jeg å bidra med kunnskap til forskningsfeltet om barn som opplever vold i familien, spesielt igjennom å betone deres subjektstatus.

Det å forske på og med barn er fantastisk! Alt for lite forskning inkluderer barn og vi har mye å lære om vi bare tar oss tid til å lytte.

Referanser:

Øverlien, C., Jacobsen, M., & Evang, A. (2009) Barns erfaringer fra livet på krisesenter. En landsomfattende studie om flukten, oppholdet og forestillinger om fremtiden. NKVTS rapport 2/2009

Øverlien, C. (2007). Barn som upplever pappas våld mot mamma - vad säger forskningen? Nordisk sosialt arbeid, 27(4), 238-250.