Har det hendt at en voksen i familien har sagt at du var dum eller ikke fikk til noen ting? Har det hendt at en voksen i familien har slått deg? Eller at en voksen har tatt deg på dine private kroppsdeler?

Dette er noen av spørsmålene elever i 8.–10. klasse blir bedt om å svare på i studien Ungdoms erfaring med vold og overgrep (UEVO). 90 ungdomsskoler med til sammen 10 000 elever i 66 kommuner er invitert til å delta.

• Les også i Forskningsetikk: Misbruker forfatterskap for å bygge karriere

Det er Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) som gjennomfører studien på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Bakgrunnen er at kunnskapen om vold og overgrep mot barn og unge i Norge er mangelfull, noe som gjør det vanskelig å forebygge og å lage gode hjelpetilbud.

– Litt banebrytende

Spørreundersøkelsen tar blant annet for seg forekomsten av ulike former for vold og seksuelle overgrep blant ungdom, undersøker hvilke erfaringer de har med bruk av hjelpeapparatet og kartlegger den psykiske og fysiske helsa deres.

Når de begynner på ungdomsskolen, er barna 12 eller 13 år, avhengig av fødselsdato. Det er første gang en slik omfattende kartlegging gjøres i Norge med så unge deltagere.

– Vi er litt banebrytende, sier prosjektleder Gertrud Sofie Hafstad og prosjektkoordinator Marianne Bergerud­Wichstrøm.

Forskerne har benyttet seg av en åpning i helseforskningsloven: En relativt ny forskrift om samtykke sier at barn mellom 12 og 16 år selv kan avgjøre om de vil delta i visse typer medisinsk og helsefaglig forskning (se faktaboks). Dermed kan ikke foreldre lenger sette ned foten.

• Les også i Forskningsetikk: Vitenskapelig uredelighet: Medforfatter = medansvarlig?

Barns rett til å bli hørt

Hafstad mener det er mindre sannsynlig at barns erfaringer med vold og overgrep i nære relasjoner blir avdekket når foreldre har rett til å nekte barnet sitt deltagelse i en studie. Dersom foreldre har innsynsrett, kan det også føre til at viktige spørsmål ikke blir besvart eller at barnet ikke vil svare ærlig.

Oppfatningen om at foreldre er de som vet barnas beste, har ligget til grunn for kravet om foreldresamtykke. Men barn har rett til å bli hørt, både ifølge FNs barnekonvensjon og norsk lov. Ifølge Barnekonvensjonens artikkel 12 skal et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, ha rett til fritt å gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet. Barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Barneombudet var blant dem som tok initiativ til den nye forskriften.

– Barnekonvensjonens artikkel 12 nevner ikke konkret forskning. Men bestemmelsen er vid, og gjelder alle saker som vedrører barnet, sier seniorrådgiver i Barneombudet, Elin Saga Kjørholt.

Hun er opptatt av at barns deltagelse i forskningsprosjekter er viktig for at vi skal kunne sette inn tiltak som virker.

Utfordrende etikkprosess

Men når foreldrene ikke lenger er portvoktere, og når barn ned til 12-års­alderen selv skal ta valget om deltagelse i en undersøkelse med sensitive spørsmål, får det konsekvenser for forskernes rolle.

– Forskriften gir forskningen nye muligheter. Samtidig stilles det strengere krav til oss, sier Hafstad.

• Les også i Forskningsetikk: – Dette kan ramme viljen til å delta i forskning

Hun forteller at de har vært gjennom flere utfordrende, men nyttige, diskusjons­runder med Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Ifølge komitéleder i REK sør-øst Knut Engedal var UEVO-studien den første hans komité vurderte opp mot den nye forskriften. Han beskriver det som utfordrende å komme fram til om forskerne skulle få stille barn svært sensitive spørsmål uten at foreldrene ble informert.

– Vi gikk mange runder og hadde blant annet møte med prosjektlederen. Til slutt havnet vi på den positive siden for prosjektets del, sier han.

– Er dere trygge på den vurderingen nå som undersøkelsen er i gang ved skolene?

– Vi føler oss komfortable med det, ja, forsikrer Engedal.

Viktig med god beredskap

Ett av kriteriene i den nye forskriften er at samfunnsnytten klart skal overstige ulempene det kan medføre for det enkelte barn å delta i prosjektet. Ifølge Engedal gjennomgikk komiteen grundig ­spørsmålene i undersøkelsen.

– Vi kom fram til at spørsmålene generelt sett ikke var for sensitive for 12-åringer. Men det er selvsagt slik at én av mange kan komme til å reagere, og da må sikkerhetsnettet være godt nok til å fange dem opp. Vår oppfatning var at beredskapsplanen som beskriver hvordan prosjektgruppen planlegger å ivareta deltakernes sikkerhet og trygghet, var svært god, sier Engedal.

Hvilken informasjon barna skulle få og hvordan var et nøkkelpunkt for komiteen.

– Informasjonen må være så god at barna klarer å forstå hva det innebærer å delta. Prosjektets løsning på dette ble utslagsgivende for at vi sa ja til studien, forteller Engedal.

Informerer med film

Forskerne har gjort en rekke tiltak for å imøtekomme de forskningsetiske kravene. Et overordnet tiltak har vært tett samspill med barn og ungdom i planleggings­prosessen. Forskerne har gjennomført tre pilotstudier, arrangert fokusgrupper og etablert et ekspertpanel med ungdommer.

– Ekspertpanelet har spilt en viktig rolle og har rådgitt oss hele veien. De har for eksempel hjulpet oss med å utforme manus til en animert informasjonsfilm som skal vises i forkant av undersøkelsen, forteller Marianne Bergerud-Wichstrøm.

Hun beskriver filmen som nybrotts­arbeid og et avgjørende bidrag til at deltagerne skal kunne gi et informert samtykke. Den sørger også for at alle får den samme informasjonen, kontra at hver enkelt lærer formidler på sin måte.

Gjør hjelpen tilgjengelig for flere

For å ivareta elever som kan trenge oppfølging, går forskere vanligvis inn i hvert enkelt spørreskjema og ser på konkrete deltageres respons. Ved behov kobles for eksempel Barnevernet eller politiet inn.

– Vi har holdepunkter for at denne måten å gå fram på, ikke føles trygt for barn som deltar i en spørreundersøkelse. Mange vil da ikke svare ærlig på spørsmål om vold og overgrep fordi de er redde for konsekvensene, forteller Hafstad.

Forskerne ved NKVTS har derfor utviklet en ny løsning som de mener både legger til rette for ærlige svar og en enkel og trygg måte å få hjelp på: Først gjennomfører elevene selve spørreundersøkelsen, og svarene sendes i kryptert form inn til en sikker server. Deretter får alle opp et eget skjema der de kan be om hjelp for seg selv eller for andre.

Elevene kan velge hvem de vil bli kontaktet av, for eksempel helsesøster på skolen, en lærer, en fra barnevernet eller noen fra Røde Kors-tjenesten Kors på halsen.

– Vi mener dette er en løsning som vil gi en reell mulighet til å få hjelp, og vi ser at ungdommene aksepterer den, sier Bergerud-Wichstrøm.

– Den fanger også opp barn og unge som kan ha behov for hjelp, men som ikke har rapportert erfaringer med vold og overgrep i spørreskjemaet. Hjelpen blir dermed gjort tilgjengelig for flere, påpeker Hafstad.

I februar 2019 gjennomfører de siste skolene undersøkelsen, og resultater fra studien skal publiseres i en rapport i juni.

Ekspertpanelet: – Dette angår livet til folk

Ungdommene som har sittet i ekspertpanelet til UEVO-studien, synes det er på tide at barn og ungdom selv får fortelle om erfaringer med vold og overgrep.

Ekspertpanelet har vært med på alt fra utforming av spørsmål til planlegging av gjennomføringen, og skal følge prosjektet helt til resultatene formidles. De synes det er viktig at barn og unge får muligheten til å fortelle om vold og overgrep.

– Siden det ikke er gjort slike heldekk­ende studier før, har man ikke innblikk i hvor mange som har opplevd slike ting. Det er viktig for å vite hvilket fokus man skal ha, sier Maja Lindboe.

– Dette angår livet til folk. Hvis vi får gjennomført studien på en ordentlig måte og de faktisk får hjelp, kan det endre livene deres, fortsetter Thalia Rose Engblom.

Ærligere svar uten foreldre

Selv om studien tar opp sensitive tema og spørsmål, mener ekspertpanelet det er riktig at foreldre ikke involveres.

– Hva tenker dere om dette med at det kan være for tøft for noen å delta, eller om noen kan oppleve det som mye verre enn de hadde trodd?

– Selvfølgelig kan det være tøft for folk å svare, men man får lov å ta en pause underveis hvis man har behov for det, sier David Blair Fridal.

– Og undersøkelsen er jo valgfri, så man kan slutte når man vil uten at noen skal spørre hvorfor, understreker Thalia Rose Engblom.

Ungdommene forteller at de har vært opptatt av maktforholdet mellom lærer og elev. De har kommet med konkrete innspill til hvordan læreren skal oppføre seg når undersøkelsen gjennomføres for ikke å påvirke elevene på noen som helst måte.

Så for seg lillebroren sin

Et annet tema ekspertpanelet har vært spesielt engasjert i, er beredskapen i etterkant av studien.

– Mange tenker at «hvis jeg sier at jeg trenger hjelp, kommer barnevernet og tar meg». Vi ønsket at barnevernet ikke ble involvert med en gang, men at barnet selv kunne velge hvilken type hjelp det ville ha, sier Mathilde Bergenstierna.

Ungdommene har også hatt mange meninger om informasjonsvideoen som vises i forkant av studien, for eksempel hvilke ord og bilder som skulle brukes.

– Voksne kan fort tenke at barn og ungdom er mer voksne eller mer barnslige enn de egentlig er, påpeker Maja Bergstrøm.

– Dere er nå 15-16 år. Tror dere at deres tanker og meninger er representative for 12-åringer også?

– Ja. Da vi begynte med studien, var vi selv ungdomsskoleelever. Vi omgås også yngre venner pluss at vi har yngre søsken, påpeker Maja Lindboe.

Mathilde Bergienstierna forteller at hun prøvde å se for seg at broren hennes som er noen år yngre, skulle være med i undersøkelsen.

– Det er viktig at alle forstår ­spørsmålene, påpeker hun.

Denne saken ble først publisert i fagbladet Forskningsetikk.