Genforskning var i vinden omkring årtusenskiftet. Forskere var langt på vei enige om at kartleggingen av menneskets gener ville revolusjonere forståelsen av hvorfor vi er som vi er.

Så begynte forskere å bruke gensekvensering til å kartlegge mikrobiotaen vår – billioner av bakterier, sopper og virus som lever på alle overflater av kroppen, i kroppsåpningene og i tarmene.

Nå er det de som stjeler overskrifter.

Mikroorganismene har vist seg å ha mer større betydning for hvordan vi utvikler oss både fysisk og psykisk enn vi trodde.

Den nye kunnskapen bør få vidtrekkende konsekvenser ikke bare for biologer, men også for humanisters forståelse av menneskets identitet, mener flere forskere vi har snakket med.

– Det er umulig å skille menneske og mikrobiota fra hverandre. Vi er en del av en megaorganisme, sier Tobias Rees, som er antropolog ved avdeling for sosialmedisin ved McGill University i Montreal i Canada.

Humanister bør revurdere selvet

Mennesket er ikke et avgrenset subjekt, men en del av en større organisk enhet, argumenterer Rees i et essay i tidsskriftet Plos Biology.

– Når vi trekker pusten, puster vi inn flere bakterier enn det er stjerner på himmelen. Det er større enn oss. Vakkert som et av Paul Gauguins landskapsmalerier, der menneskekropper er helt integrert i naturen, sier han.

Tidligere tenkte man primært på bakterier som sykdomsfremkallende beist som skulle utryddes.

I dag vet vi – takket være store gjennombrudd i forskningen – at bakterier vi lever sammen med, har betydning for hvordan immunsystem og hjerne fungerer.

Mikrobiomet påvirker ikke bare helsen, men kanskje også humør, personlighet, hukommelse, kognitive evner og atferd, har det vist seg, ifølge disse artiklene fra videnskab.dk.

Det bør få filosofer, antropologer og andre humanistiske forskere til å revurdere hva selvet består av, mener Rees.

– Det at mennesker ikke er individuelle, distinkte enheter, men snarere resultatet av foranderlige interaksjoner med mikroorganismer, har konsekvenser utover de biologiske disiplinene, skriver han i essayet.

– Det utfordrer ideen om at spesielle menneskelige trekk skiller oss fra alle andre dyr – og dermed de tradisjonelle grensene mellom humaniora og naturvitenskap.

Humanistiske disipliner bygger på ideen om at mennesket i kraft av sin kultur er noe spesielt, hevet over naturen og andre arter, sier Rees.

Men den nye kunnskapen om bakteriene bør få humanister – for eksempel filosofer – til å revurdere ideen om at det finnes et spesielt menneskelig selv, mener han.

Filosof: Bare tull

Dan Zahavi, som er professor i filosofi ved Københavns Universitet, og som i flere filosofiske verker har arbeidet med menneskets selv og subjektivitet, er mildt sagt skeptisk:

– Til det kan jeg bare si «akk», skriver han i en e-post til videnskab.dk etter at han har lest essayet til Tobias Rees.

– Dette er noe tull. Det er et eksempel på at vitenskapsfolk forsøker å overselge budskapet sitt ved å snakke om noe de ikke vet noe om, sier Zahavi senere.

Essayet er blottet for referanser til relevante filosofiske diskusjoner om selvet, poengterer Zahavi.

– Hvis forfatterne hadde forståelse for de diskusjonene som foregår innen filosofien, ville de visst at det er helt feil å fremstille det som en ny tanke at selvet ikke er et avgrenset individ som er skilt fra naturen, sier han senere på telefon.

– Det er totalt fluffy

Oppdagelsen av bakterienes betydning for menneskets helse og utvikling er spennende for biologien, sier Dan Zahavi.

Men han avviser at funnene kan få direkte betydning for filosofien om selvet.

– Hvordan kan forfatterne så ubekymret gå fra å konstatere at mikrobiotaen har betydning for organismen til å påstå at identiteten vår i virkeligheten er en form for kollektiv identitet? Det er så mange sprang i argumentasjonen, sier filosofen.

– Det er totalt fluffy. Det er allerede et så stort mangfold i de filosofiske teoriene om selvet at jeg har problemer med å se at kunnskap om mikrobene skulle legge til en helt ny mulighet. 

Alt sammen er et samspill

Tidligere var det hjerneforskere som betraktet hjernen som omdreiningspunkt for alt.

Den gang sa Dan Zahavi at det var problematisk å se så snevert og isolert på hjernen.

– Det har vært et nevrosentrisk perspektiv, der man mente at hvis bare man forsto hjernens prosesser, ville man forstå alt. Men hjernen inngår i et komplekst samspill med kroppen, som inngår i et samspill med omverdenen, sier han.

– Hvis jeg skal si noe positivt om de ideene som fremsettes i essayet om mikrobiotaens betydning, er det at forfatterne åpner for at hjernen og kroppen inngår i et samspill med omverdenen. Men i filosofi er det ikke en ny betraktning. 

– Dypt nedslående utspill

Oluf Borbye Pedersen er professor ved Københavns Universitet, forsker på tarmbakterier og er forskningsleder ved Novo Nordisk Foundation Center for Basic Metabolic Research.

Han er mer vennlig innstilt overfor de ideene som blir fremsatt i essayet i Plos Biology, og skuffet over Dan Zahavis avvisning av dem.

Pedersen har lenge ment at de siste årenes gjennombrudd innen den mikrobiotiske forskningen kan få store konsekvenser.

Ikke bare for biologien, men også for andre vitenskapelige disipliner som tar for seg hva det vil si å være menneske.

– Det viser seg at vi mennesker er forbundet med omgivelsene på en måte vi ikke har vurdert tidligere. Så det er dypt nedslående at forskere fra humanistiske fag som filosofi ikke interesserer seg for en seriøs dialog, sier Pedersen.

– Til tross for at kunnskapen vår på området fortsatt er ung, ser det ut til at mikrobene, som utgjør en så stor del av mennesket, former oss på mange måter, fortsetter han.

Mikrobiota former oss fra vugge til grav

Essayet i Plos Biology er litt for høytflygende, og det mangler vitenskapelig tyngde, mener Pedersen.

Men han er enig i at filosofer og psykologer bør interessere seg mer for resultatene av forskningen på alt som bor i mennesket.

– Forskere fra humaniora bør vurdere hva det betyr for selvforståelsen vår at mikroorganismer som bor i oss, former oss fra vugge til grav: Fra vi blir unnfanget i eggstokkene til legemet er oppløst av de bakteriene dypt i graven, sier Pedersen.

– Det er stor sannsynlighet for at bakterier er med på å forme våre kognitive evner, hukommelse og følelser som kjærlighet, glede, frykt, angst, sinne og drømmer.

– Derfor er det for snevert hvis mikrobiotisk forskning blir redusert til ren biologi, fortsetter han.

Fri vilje i lys av mikrobiotisk forskning

Pedersen drømmer om en stor internasjonal, tverrfaglig mikrobiotakonferanse der «fordomsfrie og innovative vitenskapsfolk» fra psykologi, erkjennelsesteori og filosofi møter biologer og mikrobiologer for å diskutere hva det vil si å være menneske.

Kanskje er det en realistisk drøm.

I hvert fall er ikke alle humanister avvisende overfor ideen om at den voksende kunnskapen om bakterier har så stor betydning for forståelsen av menneskets selv at det ikke bare angår biologene.

– Konsekvensene av den nye kunnskapen om mikrobenes betydning er for komplekse til å kunne forstås innen et hyperspesialisert, biologisk perspektiv og på den annen side for komplekst å forstå i dybden for dagens humanister, sier Alfred Birkegaard som er ekstern førsteamanuensis i filosofi ved Roskilde Universitet i Danmark.

– Særlig forholdet mellom arv og miljø, samt kanskje de store spørsmålene om fri vilje og identitet er relevante å diskutere i lys av de store fremskrittene innen mikrobiotisk forskning, fortsetter han.

Referanse:

T. Rees mfl: «How the microbiome challenges our concept of self», Plos Biology, 2018. Doi: 10.1371/journal.pbio. 2005358

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.