En gang for tusenvis av år siden hersket mektige konger over en øy så stor som et kontinent.

Øya Atlantis var frodig og vakker og hadde et enestående tempel til ære for havguden Poseidon, og et stort og praktfullt kongepalass hugget ut i fargede steiner, med tak og vegger av gull, sølv og elfenben.

Rundt palasset sto imponerende, utsmykkede murer med kanaler mellom, og øyas befolkning var rik og harmonisk. Beboerne stammet fra Poseidon, og mange av dem dro ut i verden for å erobre land i Europa og Afrika og var med på å etablere Atlantis som en suveren flåtenasjon.

Men akk. Etter hvert som befolkningen oppførte seg mer og mer som vanlige mennesker, med laster og synder, gikk det brått nedover.

Atlantis tapte en krig mot Athen, og plutselig styrtet hele Atlantis i havet i løpet av en eneste dag og natt.

Øya er aldri blitt funnet og ligger kanskje den dag i dag på havets bunn.

Atlantis «funnet» i flere deler av verden

Du har sikkert møtt myten om Atlantis en eller annen gang.

Myten ble fortalt av den greske filosofen Platon i verkene Kritias og Timaios for 2500 år siden, men særlig de siste 150 årene har den satt grå hår i hodet på begeistrede historiefriker og vitenskapsfolk, som har forsøkt å dekode tekstene og finne fram til stedet hvor Atlantis lå.

Mange mener også de har klart det.

Atlantis er gjennom tiden blitt «funnet» i blant annet Spania, England, Karibia og Bolivia. Andre påstår Atlantis hører hjemme i Antarktis, ute i Atlanterhavet, like ved Doggerbank eller et sted i Hellas, kanskje som et bilde av det sagnomsuste Troja.

– Ta Atlantis-myten med en klype salt

Hvis man virkelig vil nærmere en avklaring om Atlantis-myten, krever det et svar på det helt sentrale spørsmålet: Beskriver Platon en virkelig øy, eller har han diktet opp alt sammen?

I Danmark er delte meninger blant forskerne.

Vi starter hos eksperter på antikken. Førsteamanuensis i klassiske studier, Christian Høgel, er skeptisk:

– Platon kommer aldri med detaljerte beskrivelser av byen rundt palasset, omlandet på øya eller opplysninger om befolkningen eller språket deres. I dialogene sine bruker Platon ofte myter til å understreke poenger i en diskusjon, i dette tilfellet om idealstaten, uten at det har noe annet formål enn å understreke et poeng.

Ingen andre greske kilder nevner Atlantis

– Hvis man skulle tro på myten, ville det ha bra hvis Atlantis var nevnt flere steder. Generelt var byer og navn ikke noe man bare fant opp i greske myter, men de blir som regel nevnt hos forskjellige diktere og dramatikere, sier Høgel.

– Her har vi bare Platons ord, og vi vet faktisk ikke engang hva Platons egentlige kilder var, bare at han selv sier de stammer fra Egypt. Det gir oss en fornemmelse av at myten enten bygger på andre elementer han har hørt, eller at han bare dikter.

– Jeg mener det må tas med en klype salt, sier Høgel.

Myten om Atlantis oppfyller Platons formål

Historiker Jens Krasilnikoff ved Aarhus Universitet har særlig arbeidet med dialogen Kritias.

Her bruker Platon myten om Atlantis til blant annet å fortelle om hvor god jorden var tidligere, sammenlignet med området rundt Athen, halvøya Attika, på Platons tid.

– Platon bruker myten til et spesifikt formål, nemlig å beskrive hva som foregikk i de 9000 årene som hadde gått siden krigen mellom Athen og Atlantis.

– Atlantis og Athen blir forbundet i en forfallshistorie, hvor Attikas fruktbare jord ble skylt ut i havet og etterlater halvøya som et steinete landskap, som Platon mener ligner en syk manns knoklete kropp.

– Platon forsøker å forklare samtiden ved å gå tilbake, og det gir myten en helt klar funksjon, mener Krasilnikoff, som forsker på gresk og romersk historie.

Atlantis minner om andre historier om forfall

Krasilnikoff forteller at Platons Atlantis-myte ligner andre forfallshistorier.

Omkring 350 år tidligere beskriver dikteren Hesiod, i diktet «Arbeid og dager», hvordan gullalderslekten var tett på Olympens guder. De ble fulgt av sølvalderslekten, som igjen ble fulgt av bronsealderslekten og endelig jernalderslekten. Jernalderslektens liv var – som Atlantis-folkets liv – til slutt dominert av krig og strid.

– Men selv om det er visse geografiske eller kronologiske sammenfall i beretningene, må man huske at myter er svært fleksible. En av de viktigste egenskapene er at de hele tiden kan forandres og sees i et nytt lys i den tiden de fortelles i.

– Platons myte blir analysert som en del av de litterære verkene hvor den inngår, men få tenker for alvor på Atlantis som en historisk faktor, sier Krasilnikoff.

Hvis Atlantis eksisterer, ligger det nok i Spania

Hvis myten om Atlantis likevel refererer til et virkelig sted, er det ifølge Christian Høgel opplagt å peke på Spania, i området rundt Gibraltarstredet, av to årsaker:

Navnet Atlantis er knyttet til Atlas; kjempen som holdt himmelhvelvingen oppe. Han holdt til langt ute i vest (i forhold til Hellas) ved grensen til det store, ukjente Atlanterhavet, og han har også gitt navn til Atlasfjellene i Nord-Afrika.

Platon forteller at Atlantis lå ved Herkules’ søyler, som er en betegnelse for de to sidene av Gibraltarstredet.

Skal man fortsette langs dette sporet og forfølge tanken om at Atlantis virkelig har eksistert, er det mulig å finne paralleller til velkjente hendelser eller begivenheter som kan ha funnet sted – men det krever at man ser bort fra Platons beretninger om tid, sted, størrelse og historie.

Øyer kan godt synke i havet

La oss starte med det mest sannsynlige først: undergangen. En øy kan nemlig godt synke i havet.

Seniorforsker Trine Dahl-Jensen fra GEUS, De Nationale Geologiske Undersøgelser for Danmark og Grønland, forteller at øyer blir dannet og forsvinner igjen av flere årsaker, for eksempel:

• Jordens store bruddstykker – de tektoniske platene – beveger seg noen steder over spesielt varme og aktive områder, såkalte «hot spots». Varmen fra jorden får overflaten til å reise seg, og vulkaner kan danne øyer midt ute i havet. Når den tektoniske platen har beveget seg videre, faller stedet sammen igjen og kan forsvinne under havets overflate. En slik bevegelse kjenner man fra en lang rekke øyer ved Hawaii – men det tar millioner av år.
• Vulkanske øyer oppstår og forsvinner hele tiden. Det siste eksempelet er øya Surtsey, sør for Island, som fra 1963 ble dannet av et fire år langt vulkanutbrudd. Øya ble nesten tre kvadratkilometer stor før utbruddet stoppet og vind, vær og vann begynte å bryte den ned igjen. I dag er størrelsen halvert.
• Vannstanden stiger eller faller. På den måten kommer rev til syne og forsvinner igjen, men det tar som regel mange år.
• Øyer kan bli rammet av jordskjelv, tsunamier eller vulkanutbrudd og påføres store skader.

Middelhavet herjet av jordskjelv og vulkanutbrudd

– Historisk sett har det vært tsunamier i både Atlanterhavet og Middelhavet. I 1755 var det et stort jordskjelv utenfor Lisboa. Det utløste en tsunami som var svært ødeleggende langt inn i Spania og helt ned til Gibraltar og kysten av Afrika. Middelhavet har også hatt sine store tsunamier, som kan ødelegge øyer på kort tid.

– Det var også en øy i Middelhavet som eksploderte i et vulkanutbrudd: Santorini. Store deler er forsvunnet, og i dag er det bare en ringformet øy tilbake – men man kan selvfølgelig ikke si at den er helt forsvunnet, for kanten stikker jo opp, sier Dahl-Jensen.

Atlantis kunne ligge blant de greske øyene

Nei, Santorini er ikke forsvunnet. Faktisk er nok igjen av øya i dag til at den er et populært feriemål blant de greske øyene. Ikke desto mindre er det ikke bare turister som reiser dit. Forskere og hobbyvitenskapsmenn med en forkjærlighet for Atlantis-myten har også vært opptatt av Santorini.

Santorini kunne være Atlantis, hvis man ser bort fra at:

• Deler av øya fremdeles ligger der – selv om Atlantis forsvant.
• Det enorme vulkanutbruddet på øya antagelig fant sted omkring 1600 år før Kristus – og ikke 8000 år tidligere, slik Platon sier.
• Santorini ligger i Det egeiske hav i Hellas – ikke i Spania

Beskrivelsen minner om Santorini

I boken «Ilden i havet» fra 2007 forteller geolog Walter L. Friedrich fra Aarhus universitet detaljert om Santorinis geografi og om de arkeologiske funnene av blant annet bygninger og fresker (malerier på kalk).

Til sammen tegner de bildet av en blomstrende kultur som ble knust under vulkanutbruddet om lag 1613 f.Kr., kalt den minoiske erupsjonen eller det minoiske utbruddet. Tidspunktet er fastsatt av blant andre Friedrich selv i en artikkel i det tidsskriftet Science.

Geologisk sett er Santorini interessant fordi Platon forteller at sentrum av Atlantis var omgitt av store ringer av fast grunn/murer og vann.

Santorini består i dag av øyer som til sammen nærmest danner en sirkel, og forskere har spekulert i at det kan ha ligget en by i midten – noe som ville passe med Platons beskrivelse.

Og Platons karakteristikk av frodige omgivelser og fargede steiner tyder på at hans Atlantis var en vulkanøy.

- Atlantis henger sammen med Santorini

Walter L. Friedrich ble for noen år siden utnevnt til æresborger på Santorini for forskningen sin gjennom mer enn 30 år.

Han er i gang med en ny vitenskapelig artikkel om Santorinis forbindelse til Atlantis-historien, men vil ikke fortelle i detalj om dette før artikkelen er kommet ut.

– Jeg kan bare si at vi konkluderer med at det er noe i det. I hvert fall ser det ut til at kjernen i Atlantis-myten er knyttet til den minoiske erupsjonen, sier Friedrich, førsteamanuensis emeritus på Geologisk Institut, Aarhus universitet.

Arkeologi bekrefter avansert kultur i Hellas

Arkeologiske funn antyder dessuten at greske øyer for tusenvis av år siden – i bronsealderen, fra omkring 3200 f.Kr. til 1450 f.Kr. – var hjem for et svært rikt og noen steder også svært velfungerende samfunn, den minoiske kulturen, den aller første avanserte europeiske kulturer som vi har arkeologiske levninger fra.

Den ledende danske arkeologen på området er Erik Hallager, tidligere professor i klassisk arkeologi ved Aarhus universitet og gjennom syv år leder av Det danske institutt i Athen, som blant annet hjelper grekerne med å grave ut de viktigste fortidsminnene i landet.

Hallager har i 40 år stått for utgravinger på Kreta, som har vist seg å være det blomstrende sentret i den minoiske kulturen, som også omfattet Santorini.

Utgravingene hans har avslørt at husene på den vestlige delen av Kreta, som på resten av øya, bugnet av mat og tydelige tegn på velstand som freskemalerier, steinvaser, forseglede kar og leiretavler med innskrifter, noe som vitner om en kultur med velutviklet organisering.

Det er særlig interessant at byene og de store palassene på øya var uten befestninger, noe som er høyst uvanlig.

– Det tyder på at det har vært rikdom nok, og at man ikke trengte å frykte angrep. Det har antagelig vært et svært rikt og velfungerende samfunn, mener Hallager.

Det høres nesten ut som Atlantis. Kan du utelukke at Atlantis har eksistert på den tiden?

– Jeg vil snarere si at jeg ikke kan bruke Platons beskrivelse til å sette likhetstegn mellom Atlantis og den minoiske kulturen – og flere forskere mener at Santorini ikke var en del av denne. Som fagmann må jeg forholde meg til det vi faktisk vet, ikke en senere myte.

Arkeolog svært skeptisk

Selv om det var store palasser på Kreta fra 2000–1450 f.Kr., mener Erik Hallager at Atlantis neppe er Kreta.

– En stor del av den minoiske palasskulturen på Kreta ble begravet etter store branner i 1450 f.Kr., og det er ingen skrifter som har overlevd frem til Platons tid. Vi har i hvert fall ingen vitnesbyrd om det.

– Platon kunne ha hørt om øya via muntlige kilder – men jeg er skeptisk fordi det hadde gått så lang tid. Han har neppe visst hva han snakket om hvis han refererte til det minoiske samfunnet, mener Hallager.

Han legger til at han er svært skeptisk til myten, og han er enig med de to andre forskerne: De fysiske rammene i forfallshistorier bygger ikke nødvendigvis på noe virkelig.

Myter blir formet av ønskene

Ingen vet om Platon i praksis har basert beretningen sin på et egyptisk dokument, på muntlige overleveringer, på inspirasjon fra virkeligheten eller på fri fantasi.

Det er imidlertid klart at hvis myten om Atlantis skal være en beskrivelse av virkeligheten, så må man endre enten tid, sted eller plassering – eller alle tre på en gang.

Og det er kanskje et tegn på at myten er nettopp en myte, påpeker Christian Høgel, som forsker på klassisk gresk litteratur.

– Det illustrerer selve problemet med myter. Man kan alltid få ett eller flere elementer til å minne om noe. Hvis det bare var en annen konge, et annet sted eller det så litt annerledes ut. Men det gjør det altså ikke til virkelighet, sier Høgel.

Oversettelse kan ha endret Atlantis

En siste opplysning i Platons myte om Atlantis setter solide grenser for hvor Atlantis kan ha ligget: Platon nevner at øya var større enn Asia og Afrika til sammen.

Santorini-teoriens ledende tilhengere har røtter i geofysikk, historie og arkeologi. De gjetter på at øyas er blitt så stor hos Platon fordi det er gått galt med en oversettelse.

Beskrivelsen av Atlantis stammer, ifølge Platons Kritias, opprinnelig fra et egyptisk dokument. Dokumentet ble etter sigende brakt til Hellas av vismannen Solon noen få hundre år før Platon (427–347 f.Kr.) skrev om det.

Dokumentet forteller – ifølge Platon – i den greske oversettelsen om en øy «større enn Libya og Asia» (Libya var datidens betegnelse for Afrika), som gikk under 9000 år før historien kom i hendene på Solon.

Tilhengerne av teorien mener at denne greske oversettelsen – som altså bare er nevnt hos Platon – må ha vært full av feil. De mener at det opprinnelige egyptiske dokumentet i stedet skal ha plassert Atlantis mellom Afrika og Asia og ha datert undergangen til 900 år før historien kom i Solons hender. Eller med andre ord: omkring tiden for det minoiske utbruddet på Santorini.

Faktisk er tanken at alle tall i Platons gjengivelse, på grunn av oversettelsesfeil, skal deles med ti.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Referanse:

Walther L. Friedrich et.al., Santorini Eruption Radiocarbon Dated to 1627-1600 B.C.; Science, Vol. 312 no. 5773, april 2006 (sammendrag)