Å bli tørr er en komplisert prosess som er lite vitenskapelig studert, sammenlignet med mange andre områder innen barnehelse.

Det som er klart, er at metodene for pottetreningen har endret seg ganske mye de siste 100-årene.

De har gått fra å mangle struktur og aktiv foreldreinnsats, via autoritært orienterte opplegg - til å innta barneorienterte perspektiv med middels stram struktur.

Det skriver barneurolog Darcie A. Kiddoo ved University of Alberta i en kommentarartikkel i tidsskriftet Canadian Medical Association Journal.

Når og hvordan? 

Så til et spørsmål de fleste småbarnsforeldre stiller seg selv eller andre: Når man skal begynne med pottetrening? Og hvordan man skal gå fram?

Forskningsgrunnlaget er for tynt til at man kan legge en endelig fasit på bordet.

Men resultater som den canadiske urologen Kiddoo referer til, antyder at man bør komme i gang før to års alder. En studie peker mot at de som startet etter to år, har større risiko for vannlatingsproblemer.

Hun finner videre holdepunkter for at for eksempel tidligere start enn ett år ikke vil virke negativt på barnet, men det er heller ikke dokumentert at trening av spedbarn gjør at de blir tørre raskere enn andre.

Flere har som anbefaling å starte når barnet er 18 måneder, som Canadian Paediatric Society og American Academy of Pediatrics.

Norsk ekspert: 12-18 måneder

Jannike Mohn er spesialsykepleier og stipendiat ved Høgskolen i Bergen, avdeling for helse- og sosialfag. Hun sier seg enig i at det kan være greit å starte når barnet er rundt halvannet år.

– Men det er fullt mulig å begynne både tidligere og senere enn dette, sier Mohn til forskning.no.

Hun har nærmere 15 års erfaring som uroterapeut på Haukeland Universitetssykehus i Bergen, der hun har jobbet med vannlatingsproblemer hos barn i mellom 0-18 år.

– Ofte vil det være naturlig å starte en gang i 12-18 måneders alderen. Før barnet er ett år skjønner det ikke så mye av pottetrening, jeg ville i hvert fall ikke lagt noe systematikk i et opplegg før den tid, fortsetter Mohn.

Hun mener det er mer avgjørende at både barn og foreldre er klare for oppgaven, enn at man begynner tidligst mulig.

Hva med sen start? 

Samtidig er det et poeng ikke å vente altfor lenge med pottetreningen.

Den kanadiske urologen Kiddoo påpeker for eksempel at to studier har antydet at sen start øker risikoen for negative utfall.

En studie viser en kobling mellom barn som kom i gang med pottetrening etter 24 måneders alder, altså to år, og en økt sannsynlighet for våt bukse på dagtid.

Et annet arbeid har antydet at å starte treningen etter 32 måneder øker risikoen for at barnet kommer for sent fram til toalettet og tisser på seg av den grunn.

– Jeg tror det er viktig at man er godt i gang med pottetreningen når barnet er blitt 2-3-år. Men husk at det i denne alderen fortsatt er veldig vanlig å ha uhell enten med tissing eller avføring , sier Jannike Mohn.

Se etter signaler - legg til rette

Barn fra ett års alder synes det er gøy å kopiere adferd til voksne eller andre barn rundt dem.

Når foreldre vurderer å sette i gang pottetrening, kan de se etter signaler fra barnet på at dette er ferd med å skje. Barnet kan for eksempel vise interesse for selve doen, snakke om tiss og bæsj eller bli bevisst på at det kommer noe i bleien.

– Da er det viktig at foreldrene legger til rette for interessen. Man kan plassere barnet på en potte eller på toalettet, litt avhengig av barnets alder, gjerne etter måltider og søvn.

 – La potten være kjent for barnet , gjerne i god tid før man aktivt starter pottetreningen, foreslår Mohn.

Å gi masse ros og bruke god tid er viktige faktorer for et godt utfall, påpeker hun: 

– For litt større barn kan belønning i form av klistremerker eller å legge fram et blad på toalettet bidra til suksess. Det er viktig å skille mellom belønning for kontroll over vannlatingen på dagtid og det å oppnå tørre netter.

– Nettene har ikke barnet selv kontroll over, derfor er belønning i den sammenhengen omdiskutert, sier Mohn.

Tåle uhell

Man må tåle uhell underveis, og unngå negativt fokus på uhellene.

– Man skal absolutt ikke ha straff som reaksjonsmåte dersom barnet for eksempel skulle tisse på seg, sier Mohn.

Mohn beroliger foreldre som synes potte- og dotrening er en langdryg affære, med bremsespor i bukser, våte i truser, senger og tissing utenfor toalettskåler - med at man ikke må forvente resultater over natten.

– Jeg vet ikke om dagens foreldre har dårligere tid enn før, men det kan av og til virke som om de tror ting skal skje bare ved å knipse i fingrene. Slik er det definitivt ikke med potte- og dotrening. Som forelder må man regne med å legge ned en systematisk innsats over lengre tid, sier Mohn.

En av studiene Kiddoo refererer til, antyder at barn som fikk belønning- og straffereaksjoner ut fra hvordan de mestret treningen, hadde flere symptomer på inkontinens enn barn som ble muntret opp av foreldrene til å prøve igjen senere, dersom de hadde uhell.

– Straff er helt forbudt og kommentarer som kan tolkes negativt for barnet må man være veldig forsiktig med. Vær positiv og tålmodig. sier Mohn.

Komplisert og uten fasit

Det er ingen fasit på når man skal forvente at barnet skal være tørt.

– Sannheten er jo at sosial mestring av vannlating er komplisert. For det første skal barnets fysiologiske system ha en viss modenhet, altså at hjernen og barnets blære- og lukkemuskulatur er koordinert.

Dette er avansert nevrofysiologi. Så skal også barnet ha utviklet en sosial bevissthet om hvor det skal gå når vannlatingstrangen melder seg, sier Mohn. For det tredje skal barnet klare å knipe igjen til det når toalettet.

Ved tre års alder er cirka 80 prosent av barna tørre på dagtid.

Nettopp når barnet blir tørt, er det viktig at foreldre ikke tenker ”oppdrag utført”, men fortsetter å følge med, og sørger for at barnet innarbeider gode tisserutiner.

– For mange barn kan det være kjedelig å gå på do. Barnet kan komme inni en sirkel der det holder seg lenge - for lenge - med fare for utvikling av flere komplikasjoner på sikt.

– Resultatet kan bli utvikling av infeksjoner, at blæren ikke tømmes skikkelig, og økt tendens til lekkasjer. Travle barn tar seg ofte ikke tid eller får slappet godt nok av i lukkemuskulaturen når de er på do, sier

Derfor bør man som foreldre oppfordre til regelmessige dobesøk, og til at barnet ikke skal ha hastverk på toalettet.

Barnet bør tisse 5-8 ganger per dag, ifølge Mohn.

Må skille lekkasker dag og natt

Mohn mener det er viktig å skille mellom lekkasjer i underbuksa på dagtid, og tissing i sengen om natten.

– I tilfeller der nattevæting er det eneste symptomet, vil barnet som regel vokse det av seg , Det handler veldig ofte om fysiologi, at kropp og hjerne ikke har modnet nok til å kontrollere mekanismene fullt ut.

– Inkontinens på dagtid handler i stedet ofte om atferd, og at barnet har utviklet et tissemønster som trengs å gjøres mer strukturert, forklarer Mohn. 

Det betyr i praksis at foreldreog andre voksne rundt barnet må hjelpe til å innarbeide faste tissetider, og legge opp til en rolig atmosfære knyttet til dobesøkene, slik at barnet tar seg god tid,

– Uansett er det viktig å gå i møte med barnet og skape allianser når barnet uttrykker at vannlatingen er blitt et problem. Da er det galt å ikke ta barnet på alvor eller møte dem med en ’vent-og-se-holdning’, sier Mohn.

Plager mot skolealder 

– Hvis vannlatingsplager vedvarer over lengre tid, og barnet nærmer seg skolealder; når skal man kontakte helsepersonell? 
– Begrepet for hva som er normalt bør være ganske vidt i denne sammenheng. Blant annet har en svensk studie vist at helt opp til 7-års alder hadde 20 prosent av barna hastverksopplevelser knyttet til tissingen.

– Hvis barnet stadig vekk tisser på seg eller har andre vannlatingsplager når det er kommet i skolealder, og barnet selv opplever dette som et problem, bør det undersøkes for nevrologiske tilstander eller annen underliggende sykdom.

– Behandler må fremfor alt kartlegge selve vannlatingsmønsteret bredt, enten plagen er relatert til natt, dag eller begge deler. Dersom barnet har lekkasjer både dag og natt, er det alltid hensiktsmessig å behandle tilstandene hver for seg, sier Mohn.

– Det er en god ide å behandle dagproblemene først. Et barn som strever med å få kontroll over vannlatingen på dagtid, vil vanskelig kunne oppnå endring på en nattevæting. legger hun til.

Les mer:

International Children’s Continence Society, sider for foreldre.