Polonium er ett av de første radioaktive stoffene som ble oppdaget. I dag blir det brukt innen industrien og er faktisk en global handelsvare.

I 1896 hadde den franske forskeren Henri Bequerel lagt en klump uran oppå en fotografisk plate, og oppdaget ved en tilfeldighet at en mystisk stråling hadde svertet papirene.

Han kalte strålingen radioaktivitet.

Den polskættede forskeren Marie Curie arbeidet også i Frankrike på den tida. Hun fant ut at det mystiske blåglødende stoffet måtte inneholde noe som var mye mer radioaktivt enn uran.

I 1898 klarte hun og mannen Pierre Curie å påvise det første av de kraftig radioaktive stoffene. Hun kalte det polonium etter sitt fødeland.

Sterkt radioaktivt

Polonium er ett av flere stoffer som sender fra seg farlig stråling i form av alfapartikler, som er atomkjerner av stoffet helium. Alfapartiklene er som små “kuler” som kan treffe cellene i kroppen og ødelegge dem.

For hver alfapartikkel som sendes ut, blir ett poloniumatom omdannet til ufarlig bly. At polonium-210 er sterkt radioaktivt, betyr at mange polonoiumatomer blir til bly på ganske kort tid. Etter 138 døgn er halvparten av poloniumet blitt til bly.

Dette kalles halveringstiden til stoffet. Stoff med kort halveringstid er altså sterkt radioaktive, men taper seg raskt.

Liten dose dødelig

Det var vanskelig for legene å finne ut at det var polonium som hadde forgiftet Alexander Litvinenko. Grunnen er at alfastrålene veldig lett lar seg stanse.

Kroppen stanser strålingen, slik at det ikke nytter å bruke geigertellere utenpå den syke personen. Et tykt papirark er faktisk nok for å stanse strålingen. Det betyr at polonium også lett kan fraktes i flybagasje uten å bli oppdaget.

Menneskehud stanser også lett alfastrålene. Polonium-210 er derfor ikke så farlig å komme i nærheten av. Men spiser du det eller puster det inn, kan ett hundretusendels gram være nok til å drepe. Særlig i mage og tarm blir cellene lett ødelagt.

Brukes i industrien

Polonium er slett ikke så vanskelig å få tak i. Det finnes i børster som fotografer bruker for å fjerne støv fra linsa. Alfapartiklene er nemlig elektrisk ladet og nøytraliserer statisk elektrisistet som suger støv.

Også i vifter og annet industriutstyr brukes polonium for å fjerne statisk elektrisitet fra lufta. Russland selger årlig omtrent hundre gram i året til USAs industri, nok til å ta livet av flere millioner.

Det betyr at selv om poloniumet i kroppen til Litvinenko kan spores tilbake til Russland, behøver ikke det å bety at russiske myndigheter er ansvarlige. Polonium er en global handelsvare.

I romskip og atombomber

I romfartens barndom fikk noen amerikanske og russiske militære satellitter elektrisk strøm fra polonium. Stoffet ble brukt til å varme opp den ene enden av et metall, som da fikk elektrisk spenning.

Også de russiske månebilene Lunochod 1 og 2 brukte polonium-210 for å holde seg varme under den kalde månenatta.

I de første atombombene ble også polonium-210 brukt for å sette i gang kjedereaksjonen. Alfapartiklene fra polonium-210 slo inn i stoffet beryllium som igjen sendte ut nøytroner og startet spaltingen av uranet.

Den korte halveringstiden til polonium-210 gjorde at stoffet etterhvert ble erstattet med andre både i romskip og atombomber.

Det ryktes også at russiske agenter merker pengesedler med polonium-210 for å kunne spore dem i tvilsomme transaksjoner.

Marie Curie det første offer

På 1960-tallet fant forskere ut at også sigarettrøyk inneholder små mengder polonium-210. Det fikk forskerne til å frykte at endel tilfelle av lungekreft hos røykere skyldes radioaktiv stråling.

Alexander Litvinenko er den første som er blitt drept etter tilsiktet forgiftning med polonium-210. Men Marie Curie fikk også en dose av dette og andre radioaktive stoffer som hun ikke hadde godt av.

Etter årevis i nærkontakt med stoffer som glødet vakkert i mørke, døde hun av anemi i 1934.

Først seinere ble det kjent at den vakre, blå gløden i lufta rundt polonium og radium også var dødelig.