En russisk miniubåt plasserte i 2007 et symbolsk flagg på havbunnen under Nordpolen. (Foto: Reuters)
En russisk miniubåt plasserte i 2007 et symbolsk flagg på havbunnen under Nordpolen. (Foto: Reuters)

Kronikk: Krav om eierskap i Polhavet truer viktig samarbeid

Behovet for samarbeid på tvers av landegrensene har aldri vært større i nordområdene. Kravene om eierskap fra Russland og andre arktiske kyststater truer dette samarbeidet.

Publisert

Studenter og forskere fra 16 nasjoner deltok i høst på et tokt for å studere bunnfaunaen i Polhavet. Samtlige nasjoner som var representert om bord på forskningsfartøyet «Helmer Hanssen» er land med historisk eller politisk interesse i Arktis. Studenter – morgendagens eksperter – fra alle arktiske kyststater var samlet på et norsk forskningsfartøy for å lære mer om Arktis og det sentrale polhavet.

Samarbeid og felles aktivitet på tvers av landegrensene er det viktigste virkemiddelet vi har for å legge til rette for en kunnskapsbasert forvaltning og en felles forståelse av det dype og frem til nå islagte sentrale Polhavet.

Tilgang til ressurser

Russland leverte tidligere i år inn krav om eierskap i polhavet, og de andre arktiske kyststatene forbereder eller har levert inn tilsvarende krav. Nordpolen og Polhavet nasjonaliseres, og tilgangen til enda ukjente og urealiserte ressurser står sentralt. Vi frykter at dette være til hinder for en felles utforskning og forståelse av det sentrale Polhavet og de omkringliggende sokkelhavene som ett integrert system.

Professor Paul Wassmann ved UiT – Norges arktiske universitet var blant de første til å påpeke behovet for å gjøre den arktiske havforskningen mindre geografisk avgrenset og gi den et mer helhetlig perspektiv. Vi forstår stadig bedre hvordan de store havstrømmene former og regulerer livet i Arktis. I takt med dette har vi fått større fokus på panarktisk integrering fordi Arktis ikke kan forstås ut fra sektorielle eller geografisk avgrensede områder. Dette gjelder ikke bare marinbiologi og andre naturvitenskaper, men også samfunnsmessige, kulturelle og industrielle aspekter.

Polhavet har vært et internasjonalt område der naturen selv har satt de største begrensingene for aktivitet. Kulde, en mørk polarnatt og et permanent isdekke er alle faktorer som har begrenset vår aktivitet og tilgang i Polhavet. Men det marine Arktis er ikke bare selve Polhavet. Omtrent halvparten av havområdene omfatter sokkelhavene rundt, og disse står i nær og direkte kontakt med det sentrale Polhavet. Men til forskjell fra Polhavet, der de naturgitte forholdene har vært det største hinderet, har nasjonale og sikkerhetspolitiske faktorer i vesentlig grad satt begrensninger på en åpen og integrert forskningsaktivitet i flere av sokkelhavene. Laptev- og Karahavet fremstår nesten som mytiske hav på en fremmed planet for mange vestlige forskere.

Bakgrunnen for de territorielle kravene er havbunnen i polhavet. Den nasjonen som ovenfor Commission on the Limits of the Continental Shelf i FN kan legge frem de beste bevisene for at de store dyphavsryggene som går på tvers av polhavet er en naturlig forlenging av deres egen kontinentalsokkel, har en meget god sak når det gjelder å få definert eierskap til disse. Etter hvert som de arktiske kyststatene leverer inn sine krav om eierskap, ikke bare til Nordpolen, men til hele Polhavet, står vi i fare for å få en geografisk oppdeling av et naturlig sammenhengende område.

Russisk krav – flere følger etter

Russland har formelt levert sitt krav på Nordpolen. Andre arktiske kyststater har enten levert foreløpige krav eller de er ventet å gjøre det samme. Med så mange viktige spørsmål som krever samarbeid, både innen forskning, politikk, utvikling av ressursgrunnlaget i nord og ikke minst miljøforvaltning, har behovet for samarbeid på tvers av landegrenser i nord aldri vært større.

Som forskere har vi derfor med bekymring sett på utviklingen rundt eierskap til Polhavet de siste årene. Ikke fordi territorielle krav skal føre til større sikkerhetspolitiske spenninger. Forpliktende internasjonalt samarbeid, gjennom blant annet Arktisk råd, spiller en viktig rolle for at det i dag er lite som tyder på at et økt sikkerhetspolitisk spenningsnivå er under oppseiling. Det vi er bekymret for er at nasjonalisering av Polhavet skal legge de samme hindre i veien for en felles integrert forståelse slik vi til dels ser for sokkelhavene rundt.

Hindre sektoriell avgrensning

I denne sammenhengen er det nesten som en arktisk midtnattsol-historie å kunne fortelle om studietoktet i regi av Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). Studentene og forskerne fokuserte på dyrelivet på nettopp den havbunnen som ligger sentralt i spørsmålet om eierskap av polhavet. Uavhengig av hvilken nasjon som til syvende og siste vil være eier, finnes det her en meget lite studert, men desto mer spennende og interessant bunnfauna.

Studenter og forskere på UNIS-kurset <em>Arctic marine benthos</em> med representanter fra alle de Arktiske kyststatene og til sammen 16 nasjoner. (Foto: E. Halsnes)
Studenter og forskere på UNIS-kurset Arctic marine benthos med representanter fra alle de Arktiske kyststatene og til sammen 16 nasjoner. (Foto: E. Halsnes)

Vårt håp er at en slik internasjonalisering av forskningsmiljøet, med de kontakter som knyttes mellom morgendagens eksperter, skal være med på å forhindre en sektoriell avgrensning. I alle fall innen forskningsmiljøene, der Svalbard på mange måter representerer Norges port inn i det ukjente Polhavet. Og selv om Polhavet og de omkringliggende sokkelhav er relativt små på en global skala, innehar de meget store regionale forskjeller. Kun gjennom et helhetlig perspektiv er det mulig å legge til rette for en kunnskapsbasert forvaltning og en felles forståelse av kanskje det minst utforskede havområdet på vår planet. I denne sammenhengen er samarbeid og felles aktivitet på tvers av landegrensene og fremtidige territorialkrav det viktigste virkemiddelet vi har, noe dette kurset er et godt eksempel på.