Når vi ser en rekonstruksjon av et vikingskip på et museum, så er det ikke sikkert at vi ser et riktig bilde av fortiden.

Gamle bilder på runesteiner og mynter viser skip med lave og brede seil, men likevel er seilene på de fleste rekonstruksjonene høyere og mer kvadratiske.

Det fortalte arkeolog Ole Kastholm ved en konferanse om vikingtiden på SAXO-instituttet i København nylig.

Bør se på vikingenes bilder

Kastholm mener vi burde se mer på bildematerialet fra for eksempel runesteiner, bildesteiner og mynter når vi rekonstruerer vikingskip.

– På alt bildematerialet fra samtiden er skipene gjengitt med mye bredere seil. Det har man utelatt under rekonstruksjonen, sier Kastholm.

Han kom fram til konklusjonene sine etter å ha analysert skipsbilder på blant annet bildesteiner fra Gotland i Sverige, samt mynter og graffiti fra samme periode.

Kan bildene brukes?

Rekonstruktør Vibeke Bischoff på Vikingeskibsmuseet i Roskilde i Danmark forteller at bildematerialet er blitt tatt i betraktning, men hun mener de ikke er realistiske nok.

– Vi har brukt bildematerialet, for eksempel for å bestemme hvordan tauverket skulle festes i seilet og masten, men ikke til å si noe om proporsjonene. På de gamle avbildningene er masten, seilet og menneskene helt overproporsjonerte, sier hun.

Hun mener bildene bare skulle fortelle en historie, ikke ligne mest mulig.

– Når man ser et vikingskip komme inn mot land, ser man først det store seilet. Hvis jeg skulle avbilde et så stort skip, ville jeg også overdrive det elementet. For øvrig tegnes skipet ofte fra siden, slik at man kunne se hvor langt det var og hvor mange mennesker det var om bord, sier Bischoff.

Bildene fra vikingtiden strekker seg over en 400 år lang periode, og Ole Kastholm mener derfor det er lite sannsynlig at samtlige bilder har gjengitt noe feil.

– Bildene er ikke tekniske, men når alle viser det samme brede seilet, på så forskjellige medier som mynter, stein og graffiti, gjennom flere hundre år, så er det underlig at det utelukkende skyldes en grafisk tradisjon, sier han.

Vibeke Bischoff påpeker imidlertid at vikingskipene på Bayeux-teppet fra begynnelsen av 1100-tallet viser skip med smale seil.

Alt må tolkes

Bischoff er enig i at bildematerialet er tankevekkende.

– Det er underlig, men det er også merkelig at mastene er så høye. Faktum er at vi aldri har funnet seil fra vikingtiden, så vi kan ikke vite hvordan de så ut, og da er vi nødt til å tolke, sier hun. – Vi må ta utgangspunkt i andre kilder som skipsfunn, bilder og skrifter.

Bischoff forteller at flere bevarte skip har spor fra seil og rigg bevart, og de viser ikke noen tegn på de svært brede seilene man ser på bildesteinene.

Skrogene har mange av de samme trekkene som de norske råseilbåtene fra 1800-tallet, og man har derfor laget seil etter samme prinsipp, men med en litt annerledes utforming. De norske skipene har hatt trapes-formede seil.

Hun framhever at alt tilgjengelig materiale er inngått i arbeidet på Vikingeskibsmuseet, men at de bevarte skipene altså veier tyngre enn andre kilder.

Vi tror på rekonstruksjoner

En rekonstruksjon av et vikingskip er et imponerende syn. Det virker sterkt inn på oss at vi kan se hvordan vikingene seilte for over 1000 år siden. Derfor er rekonstruksjon en følsom oppgave, mener Ole Thirup Kastholm, som er arkeolog og spesialist på forhistorisk seilføring.

– Det ligger stor makt i en rekonstruksjon. Man er med på å bestemme hvordan andre ser på vikingtiden. Rekonstruksjoner virker på oss fordi de er rent fysisk til stede, sier han.

Han mener det er en stor utfordring å fortelle observatøren at en rekonstruksjon er et forslag, ikke en faktisk kopi.

– Skipet er overbevisende fordi det faktisk seiler. Skipet er komplekst. Det skal kunne seile, og seile godt, for besetningens liv kan være avhengig av det. Og da blir folk påvirket, mener han.

Derfor mener han det er viktig å være nyansert når man forholder seg til kildematerialet.

Det er Vibeke Bischoff enig i, og hun forsikrer om at alt tilgjengelig materiale inngår i Vikingeskibsmuseets arbeid med å rekonstruere vikingskipenes seil og rigg på en troverdig måte.

Svaret ligger kanskje begravet

Hvordan seilene egentlig så ut, er fremdeles en gåte. Man har aldri funnet et vikingskip hvor seilet har vært intakt, men i Aggersund i Nord-Jylland fant man i 1996 et begravet vikingskip som kanskje kan besvare spørsmålet. Skipet er nemlig snudd på hodet, og derfor kan de øverste delene av skipet være bevart.

På andre funn av skipsvrak har man bare bunnen, men det er de øverste delene som kan si noe om hvordan seilet har sett ut.

Marinarkeolog Jan Hammer Larsen fra Nordjyllands Kystmuseum tror det er en mulighet for at disse delene er bevart.

– Seilet har vært festet flere steder på et vikingskip. Det er et hjørne foran og et hjørne bak, som har vært festet til en klamp eller gjennom et hull. Begge deler har sannsynligvis satt spor. Har man de to sporene, kan man også si noe om hvor bredt seilet har vært, sier Vibeke Bischoff.

Skipet blir imidlertid ikke gravd ut fordi det, ifølge marinarkeolog Jan Hammer Larsen, vil bli for dyrt.

– En utgraving vil nok koste fire-fem millioner, og i tillegg kommer etterbehandling, dokumentasjon, konservering og utstilling, sier Larsen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.