Jakten deres foregår om natta. En gang hver uke.

– På nesten hver eneste tur vi legger ut på finner vi nye helleristninger.

Magnus Tangen er utdannet arkeolog og jobber ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Jakten på nye helleristninger i Østfold er likevel noe han har drevet med på fritida, sammen med kameratene Lars Ole Klavestad og Tormod Fjeld.

Sistnevnte er utdannet grafisk designer og beskrives av Tangen som den dyktigste leteren av de tre. Sistemann Lars Ole Klavestad er landskapsarkitekt og kunstner.

Fritidssysselen deres har allerede bidratt til at vi vet mer om folk som bodde i Norge i bronsealderen 3000 år før oss.

Kanskje kan det de finner ut også føre til at vi må endre oppfatning om hva helleristningene viser oss.

Hvordan de knakk koden? Det får du vite litt lenger nede i saken.

Ny bildeteknikk har revolusjonert forskningen

Jakten på den gamle bergkunsten har de tre kombinert med det mange fagfolk mener kan ha ført til en revolusjon innen forskningen på helleristninger.

Fotogrammetri kalles teknikken.

Det handler om å ta en rekke bilder fra alle vinkler og sette disse sammen til 3D-modeller. Dataprogrammer kan deretter vise oss sider ved helleristningene vi ellers aldri ville ha oppdaget.

Kunstnerne hadde sitt eget uttrykk

– Vi har nå sterkere empiri for å hevde at det var visse enkeltpersoner og grupper av folk som hugget flere av feltene.

– Vi kan skille lokale uttrykksformer fra hverandre, fordi vi ved hjelp av 3D-modellene kan se at kunstnerne hadde hver sin stil, forteller Tangen.

– Detaljrikdommen i de nye bildene vi får fram gjør at vi også kan si hvilke bilder på et helleristningsfelt som er hugget inn først og hvilke som er hugget senere. Vi kan se hvordan folk har kommet tilbake og hugget inn nye figurer oppå de gamle.

– Dette er veldig spennende, sier Tangen.

Som innrømmer at han og kameratene nesten er hektet på bergkunsten.

Slik knakk de koden

Så var det hemmeligheten.

Hvordan klarte de tre kameratene å knekke helleristningskoden?

I løpet av kort tid har jo de tre funnet flere nye helleristninger i Norge enn noen andre har klart før dem. Og de fortsetter å finne stadig flere.

– Stikkordet er havet, avslører Magnus Tangen.

– Vi satte i gang ut fra en tankegang om at havet i Østfold i bronsealderen for rundt 3000 år siden, må ha stått 15-20 meter høyere enn det gjør i dag.

– Vi tok for oss kart, fulgte høydekurvene i landskapet og så hvor kystlinjen må ha gått den gangen. Slik oppdaget vi hvordan Østfold-landskapet må ha vært fullt av fjorder og bukter som gikk mye lenger innover enn de gjør nå.

– Vi så også at de fleste kjente helleristninger helt tydelig lå på nettopp slike steder, et stykke over dagens havnivå.

Oppdaget gamle vannveier

På denne måten oppdaget de tre flere gamle og tidligere ukjente vannveier innover i Østfold.

De så blant annet hvordan havet gikk inn ved Kråkstadfjorden og opp til raet på sørsiden av den store innsjøen Vannsjø.

Hypotesen de tre hadde innebar også at de aller fleste av helleristningene som ble lagd av mennesker i Østfold i bronsealderen, ble hugget av personer som tilhørte en maritim kultur av fisker-bønder og krigere.

Mennesker som skapte kunsten sin på svabergene nær vannet.

Havet var viktig i bronsealderen

Det ble full klaff med hypotesen.

Da de tre karene så at den kunne være riktig, fikk de virkelig blod på tann.

Flere grunneiere ble kontaktet på steder med berg de ville undersøke og flertallet ga dem tillatelse.

Helleristningsjegerne har nøyd seg med bare å koste unna litt jord i jakten på uoppdaget bronsealderkunst. Det har vært nok til å få fram disse kunstskattene.

Har lenge hatt feil navn

Helleristningene fra bronsealderen har vi i mange år kalt jordbruksristninger.

Det virket opplagt for hundre år siden. Folk og forskere fant jo disse bildene i jordbrukslandskapet.

Men i dag forstår vi bedre hvordan Norge hever seg etter istiden. Vi vet at havet en gang sto innover store deler av landet vårt der det er lavest, spesielt i landskaper som Østfold.

Et stort flertall av alle helleristninger i Norge fra bronsealderen har bilder av skip og båter. Det gir oss et klart hint om at dette er bilder som har med havet å gjøre.

– Det er blitt funnet cirka tusen lokaliteter med helleristninger rundt Oslofjorden. Jeg vil hevde at 90 prosent av disse ligger i tilknytning til hav, innsjøer og fjorder, sier Tangen.

Som sammen med Fjeld og Klavestad altså har bidratt til å øke antallet lokaliteter i Østfold med helleristninger fra 470 for fem år siden til hele 900 i dag.

Finner også forsvunne helleristninger fra 1800-tallet

Tangen, Fjeld og Klavestad er langt fra de første som leter etter helleristninger i Østfold.

En pioner i jakten var skolelæreren Martin Arnesen fra Halden.

I 1870 etterlot han seg et hefte med skisser over en rekke oppdagelser han hadde gjort. Arnesen skal ha funnet til sammen cirka 200 helleristningsfelt. Men flere av sidene i den gamle skisseboken hans mangler i dag og noen av funnene Arnesen gjorde er i årenes løp er «forsvunnet».

– Mye har vært uklar rundt funnene til Arnesen. Fylkeskommunen har siden 2015 hatt et prosjekt der man har forsøkt å revidere det vi har av tidligere forskning på helleristninger i Østfold, forteller Tangen.

Han har sammen med de to andre også bidratt til dette. Sammen har de klart å gjenoppdage flere av de forsvunne helleristningene som skolelæreren fant på 1800-tallet.

Metoden kan brukes flere steder i landet

Magnus Tangen mener at det må finnes veldig mange uoppdagede helleristninger også i andre deler av landet.

Mye kan bli funnet av dem som vil ta i bruk samme metode som de tre kameratene har benyttet i Østfold-landskapet. Han og kameratene er gjerne med på å teste metoden andre steder.

– Finn ut det lokale havnivået i bronsealderen, følg høydekurvene i terrenget og se etter fjorder og bukter som har gått innover i landskapet, oppfordrer han.

Helleristninger fra bronsealderen vet vi at finnes langs hele kysten av Norge, helt opp til Finnmark.

Spesielt mange er til nå blitt funnet i de tidligere fylkene Telemark, Vest-Agder, Rogaland, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.

Skyggevirkningen

Magnus Tangen har også en hypotese om hva det egentlig er kunstnerne som levde for rundt 3000 år siden ønsker å vise oss med bergkunsten de hugget.

– Det var lenge vanlig å male opp helleristninger her i Skandinavia med rødt. Dette har heldigvis stoppet, fordi det har vist seg at oppmalingen skader fjellet.

– Jeg tror uansett ikke figurene skulle sees slik, sier han.

Tangen sin hypotese er at helleristningene i stedet var ment å skulle synes spesielt godt på visse tidspunkter av dagen. Gjerne tidlig om morgenen og sent på kvelden.

Da lager den lave sola et helt spesielt skrålys inn på helleristningene.

– Ser du helleristningene slik, uten rødfargen, så er det som om bildene i noen minutter morgen og kveld manes fram av berget.

Tangen tror at helleristningene er ment skulle være en slags skyggebilder. Det jobber han nå for å bevise.

Ingen helleristninger uten sollys

– Du finner aldri helleristninger på steder der sollyset ikke når.

– Helleristninger sees best i motlys. Retningen på figurene forklarer når man skal oppsøke dem, for å se dem best. Ligger helleristningene nordvendt, sees de best når sola står i sør klokka 12.

Det er dybden de er hugget med i berget og skyggevirkningen dette skaper, som gir den effekten kunstnerne bak helleristningene en gang ville vise fram, mener Tangen.

Vann kan også spille en rolle for hvordan helleristninger vises.

Flere forskere som har studert helleristninger, har lagt merke til at de ofte er blitt hugget på steder hvor det risler vann ned over dem fra oversiden.

Vannet skaper noen steder også enn illusjon av bevegelse. Dette kan også de som lagde kunsten ha benyttet seg av som en effekt.

Vil du se 3D-modeller av helleristninger så finner du det på sketchfab.com. Søk på Kulturhistorisk museum og bergkunst.

Les også

Fant to nye steder med flere tusen år gammel kunst