Heyerdahls suksess med Kon-Tiki blir etterfulgt av massiv kritikk: Teoriene hans blir mer eller mindre slaktet av resten av forskningsverdenen. (Foto: AP, NTB scanpix)
Heyerdahls suksess med Kon-Tiki blir etterfulgt av massiv kritikk: Teoriene hans blir mer eller mindre slaktet av resten av forskningsverdenen. (Foto: AP, NTB scanpix)

Skaller fra Heyerdahl-ekspedisjon skaper splid

I en eske med endelig destinasjon Påskeøya ligger 12 hodeskaller. Tre av dem har noen bittesmå hull innerst i øregangen. Disse nesten usynlige sporene etter forskningsaktivitet rommer store spørsmål om urfolks rettigheter og Thor Heyerdahls ettermæle.

Publisert

Peru 28. april 1947: En balsaflåte med seks menn legger ut fra Callao i Peru. Målet er å nå Polynesia, et område med øyer og øygrupper i Stillehavet. Skipperen er 33 år gamle Thor Heyerdahl.

Ekspedisjonen er et resultat av en kontroversiell teori Heyerdahl har grunnet på i ti år: Polynesia har ikke bare blitt befolket av mennesker fra vest, øygruppen har også blitt befolket av indianere fra Sør-Amerika. Teorien baserer Heyerdahl på arkeologiske funn, observasjoner av planteliv og havstrømmer og et sagn om indianerhøvdingen Kon-Tiki Viraccocha. Ifølge sagnet seilte han fra Peru mot solnedgangen i vest på en stor flåte av balsatre.

Flere eksperter mener det er svært usannsynlig at ekspedisjonen vil nå målet, men etter 101 dager på sjøen grunnstøter Kon-Tiki-flåten på et korallrev ved Raroia i Polynesia. Thor Heyerdahl og hans mannskap har vist at sør-amerikanske indianere kunne ha kommet til øyene i Stillehavet på flåter av balsa.

Senere lanserer Heyerdahl en teori om at amerikanske indianere var de første som bosatte seg på Påskeøya i Polynesia, verdens mest isolerte bebodde øy, 3700 kilometer fra nærmeste fastland, Chile.

Heyerdahls suksess med Kon-Tiki blir etterfulgt av massiv kritikk: Teoriene hans blir mer eller mindre slaktet av resten av forskningsverdenen. Når det gjelder Påskeøya er den rådende oppfatningen at de første innbyggerne kom fra Asia via andre øyer i Polynesia rundt år 1200, mens innfødte amerikanere kom etter at europeerne «oppdaget» øya i 1722.

Oslo, 9. september 2019: En SMS tikker inn til Forskningsetikk: «Jeg har mottatt din e-post. Jeg ringer deg i løpet av uken. Hilsen Erik Thorsby».

Thorsby er professor emeritus ved Immunologisk Institutt ved UiO og en av dem som har jobbet videre med Heyerdahls Påskeøya-teori. 70 år etter Kon-Tiki-ekspedisjonen er teorien fortsatt ikke bekreftet.

En av hodeskallene Heyerdahl tok med seg fra Påskeøya. (Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)
En av hodeskallene Heyerdahl tok med seg fra Påskeøya. (Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)

Thorsby har hittil vært ordknapp når Forskningsetikk har tatt kontakt: «Vi er i gang med en prosess og ulike vurderinger, jeg kan ikke uttale meg om saken nå.»

Saken er kompleks og langvarig. I korte trekk handler den om noen etter hvert omdiskuterte «suvenirer» fra en av Thor Heyerdahls ekspedisjoner: hodeskaller hentet ut fra Påskeøya i 1955-56. Etter ett år med arkeologiske utgravinger på den avsidesliggende stillehavsøya, var det ikke bare hundrevis av hulestein, skulpturer og andre kulturelle gjenstander i lasten til ekspedisjonsskipet M/S Bjelland. Til Norge brakte Heyerdahl også hodeskaller og skjelettmateriale etter folk som levde på øya for flere hundre år siden.

Det aller meste befinner seg i dag hos Kon-Tiki Museet, men 12 av hodeskallene tilhører De Schreinerske samlinger ved Universitetet i Oslo (UiO).

Thorsby har tro på at DNA fremstilt fra små beinprøver fra skallene kan gi viktige svar om Påskeøyas urbefolkning. Men er det etisk forsvarlig å ta prøver av og forske på materialet? Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), som gir forskningsetiske råd og anbefalinger, har helt siden den første henvendelsen fra Thorsby og hans forskningsgruppe i 2013 vært kritiske og tråkket på bremsen. Nå er det tegn på at forskernes tålmodighet har tatt slutt.

Påskeøya, 1971: Erik Thorsby ankommer Påskeøya med fly. Han vil lete etter genetiske spor etter innfødte amerikanere i dagens befolkning. Han samler inn blodprøver fra en nøye utvalgt gruppe på 69 øyboere og undersøker prøvene for noen molekyler, kalt HLA-molekyler. Hvilke varianter av molekylet hver enkelt har, kan si noe om arvematerialet deres – og dermed hvor de kommer fra.

Tilbake i Norge får ikke Thorsby de resultatene han ønsker. HLA-analysene gir ingen sikre spor etter innfødte amerikanere på Påskeøya.

Thorsby er framsynt og fryser ned blodprøvene. I 2006 har teknologien kommet langt nok: Han tiner opp blodprøvene, og denne gangen kan han gjøre DNA-undersøkelser og lete etter HLA-gener, ikke bare molekyler. Han får lønn for strevet. I enkelte av blodprøvene finnes varianter av HLA-genene som ellers bare finnes hos innfødte amerikanere. Gjennom kartlegging av slektskapsforhold og ulike genetiske analyser konkluderer Thorsby og hans medarbeidere med at innfødte amerikanere sannsynligvis kom til Påskeøya før europeerne.

Påskeøya, 2008: Det har gått 37 år siden Thorsbys første besøk på Påskeøya, og nå vender han tilbake. Han tar nye blodprøver, som viser seg å bekrefte funnene i blod-prøvene fra 1971.

I 2012 etablerer han et samarbeide med den danske evolusjonsgenetikeren Eske Willerslev for å gjøre mer avanserte genetiske undersøkelser av prøvene. Også denne gangen finner Thorsby det han leter etter: Enkelte av gensekvensene i noen av blodprøvene er typiske for innfødte amerikanere. Resultatene viser også at noen innfødte amerikanere kan ha kommet til Påskeøya så tidlig som ca. 1340, det vil si rundt 100-150 år etter at polynesierne først bosatte seg på øya, men lenge før de europeiske oppdagerne kom.

Undersøkelsene vekker betydelig oppmerksomhet og blir sitert blant annet i tidsskriftet Science. Thorsby og kollegene har vist at Heyerdahl ikke tok helt feil. Likevel blir funnene kritisert: Skal forskerne virkelig kunne slå i bordet, holder det ikke med undersøkelser i blodprøver. Da trengs det DNA-undersøkelser fra gammelt skjelettmateriale som kan dateres til tiden før europeerne kom til Påskeøya, såkalt ancient DNA, aDNA. Den typen DNA som finnes i skjelettmaterialet Heyerdahl tok med seg.

Oslo, desember 2013: Forskningsgruppen til Thorsby får ikke den julegaven den hadde håpet på. I sitt svar på henvendelsen om hodeskallene skriver Skjelettutvalget at prosjektet har potensial til å gi interessante konklusjoner som vil kunne møtes med bred internasjonal interesse og engasjement.

Men utvalget har flere innvendinger, spesielt når det gjelder proveniens: Hva er omstendighetene rundt materialet og funnstedet? Implisitt: Tilegnet Heyerdahl seg hodeskallene på etisk vis?

Samtykke er et annet avgjørende punkt: Har forskningsgruppen gjennomført «adekvate tiltak» overfor den eller de aktørene som med rimelig sikkerhet kan sies å representere personene eller gruppene som levningene stammer fra?

I 1888 ble Påskeøya annektert av Chile, og øya har en trøblete historie knyttet til oppdagelsesreisende, kolonisering og ulike ekspedisjoner. Både mennesker og gjenstander har blitt fraktet bort fra øya på høyst tvilsomme måter, gjennom slaveri og plyndring.

«Materiale av usikkert opphav kan ha innebåret overgrep mot individer eller grupper», påpeker Skjelettutvalget.

I uttalelsen viser utvalget også til at det globalt foregår en rekke store repatrieringssaker, hvor grupper og befolkninger ber om å få tilbake materiale som er blitt eksportert i samlings- og forskningsforbindelse. I en slik sammenheng bør man gjøre en grundig jobb for å avklare relevante spørsmål før man setter i gang prøvetaking eller forskning, understreker utvalget.

Mulm og mørke

I 2017 og 2018 tar forskningsgruppen opp saken med Skjelettutvalget igjen. Thorsby informerer om tiltak de har gjort for å finne ut av proveniens, og om støtte til sine undersøkelser fra det arkeologiske museet på Påskeøya (MAPSE) og Kon-Tiki Museet i Oslo.

Begge gangene er konklusjonen fra Skjelettutvalget den samme: Mye tyder på at Heyerdahl hentet ut hodeskallene uten lokalbefolkningens samtykke. Undersøkelsene bør ikke gjennomføres før forskningsgruppen har utredet spørsmålet om proveniens nærmere, og før en offisiell representant for lokalbefolkningen på Påskeøya gir sin tillatelse til at undersøkelser kan gjennomføres.

Utvalget trekker særlig fram en doktoravhandling om repatriering og gjenbegraving på Påskeøya. Den er skrevet av Jacinta Arthur ved University of California, Los Angeles (UCLA).

I avhandlingen forklarer Jacinta, som selv er fra Påskeøya, den svært sterke betydningen levninger har for de innfødte. Hun hevder forskere ikke har hatt forståelse for dette.

Arthur mener Heyerdahls ekspedisjon drev med "ukontrollerte innsamlingsaktiviteter". Fra Heyerdahls egne bøker refererer hun beskrivelser av hvordan ekspedisjonens medlemmer overtaler noen få innfødte til å avsløre hemmelige huler med hellig arvegods, hvordan de sniker seg rundt i mulm og mørke, og hule-eiernes frykt for lokalsamfunnets reaksjoner.

I boka «Aku-Aku. Påskeøyas hemmelighet» skriver Heyerdahl om en episode der noen innfødte har gått med på å hente hulestein til ham:

«Så kom natten da Analolas mor og Daniel Ika skulle snike seg til hulen. De kom slukøret tilbake neste morgen, (...) de slapp ikke ned til hulen; de hadde oppdaget et menneske som lå i Vai-tara-kai-ua hele natten. Og nøyaktig det samme gjentok seg neste natt. Da hadde de sett at den mystiske personen var gamle Timoteo. De hadde gjettet seg til at han hadde en annen hule der selv og lå og voktet inngangen, så ikke Kon-Tikis folk skulle finne den».

28. februar 2019: Media forteller at Kon-Tiki Museet har fått til en avtale med det chilenske kulturdepartementet om repatriering (tilbakeføring) av Heyerdahl-materiale fra Påskeøya-ekspedisjonen. Et viktig argument er en avtale om at materialet skulle leveres tilbake etter at vitenskapelige undersøkelser var gjort.

I utgangspunktet er det meste av materialet fra Påskeøya aktuelt for tilbake- levering, men det er de menneskelige levningene Kon-Tiki Museet ønsker å få levert tilbake raskest mulig.

Det er naturlig å tenke seg at hodeskallene ved De Schreinerske samlinger vil følge med på lasset.

7. mars 2019: Skjelettutvalget mottar en e-post fra Thorsby:

«Vi er også enige i at det er en svakhet ved prosjektet at vi ikke har vært i stand til å dokumentere at Heyerdahl hadde de nødvendige tillatelser til å ta med seg materiale fra sine utgravinger til videre undersøkelser i Norge. Rett før jul fant Kon-Tiki Museet i sine arkiver en avtale mellom representanter for Påskeøya, Thor Heyerdahl og Edwin Ferdon (medlem av Heyerdahls ekspedisjon), inngått 15. februar 1956, altså da Heyerdahls 1955-56 ekspedisjon var på øya».

I e-posten fremhever Thorsby at en av avtalepartnerne er daværende guvernør på Påskeøya Arnaldo Curti, på vegne av myndighetene på øya.

«Det følger av denne avtalen at Heyerdahl hadde de nødvendige tillatelser til å hente ut det utgravde materialet og bringe det med seg til Norge for videre vitenskapelige undersøkelser. Forskningsgruppen vil derfor starte de aDNA-undersøkelser som er omtalt i vår henvendelse (...)», avslutter Thorsby.

Skjelettutvalget lar seg fortsatt ikke overbevise:

«Denne dokumentasjonen endrer ikke utvalgets anbefaling til prosjektet, som er å innhente nødvendig tillatelse fra lokalbefolkningen på Påskeøya, skriver det i sitt svar til Thorsby.

Utvalget understreker at en godkjenning fra chilenske myndigheter ikke er tilstrekkelig.

«Utvalget står derfor fast ved sin anbefaling om ikke å utføre den planlagte forskningen på materialet før nødvendig tillatelse fra lokalbefolkningen er inn-hentet.»

Etter dette blir det stille fra Thorsby. Hva skjer med prosjektet nå, holder Heyerdahl-forskerne fast ved vurderingen om å starte aDNA-undersøkelsene?

11. September 2019: Thorsby er på telefonen og er klar for å fortelle og forklare.

– Det viktigste for meg i denne saken er om vi kan si at vi har de nødvendige opplysninger om skallenes proveniens og om vi mener at vi har samtykke til å gjøre disse undersøkelsene, sier han.

Thorsby forteller om avtalen fra 1956 og den avgjørende betydningen han mener den har i spørsmålet om proveniens.

I avtalen heter det at «Etter å ha konstatert generelt at materialet som er utgravd av Den norske ekspedisjonen kun er av interesse for vitenskapelig forskning, bemyndiges hr. Heyerdahl til å ta det med i den hensikt å fullføre sin forskning». Vedtaket er gjort ut fra «kjennskap til rapporten som ble fremlagt av hr. Thor Heyerdahl og med behørig konstatering av feltarbeidene som var gjennomført og tilhørende gjennomgang av det utgravde materialet».

Ifølge Thorsby ville Heyerdahl aldri fått denne avtalen om det var reist spørsmål om at materialet var fremskaffet på en uetisk måte.

– Så du tror ikke at det kan ha vært noen skjeve maktforhold inne i bildet, og at lokalbefolkningen for eksempel ikke ble hørt?

– Det kan jeg aldri tenke meg! Jeg har vært på øya tre ganger, og respekten for Heyerdahl er fortsatt svært stor.

– Hva tenker du om Jacinta Arthurs påstander om Heyerdahls framferd?

– Jeg har ikke funnet noen holdepunkter for dette. Avtalen fra 1956 viser at hodeskallene er fremskaffet på en fullt ut etisk forsvarlig måte, hevder han.

Thorsby mener spørsmålet om proveniens er avklart.

– Skjelettutvalget stiller altfor strenge krav til dokumentasjon på dette punktet, fastslår han.

Støtte fra to museer

Når det gjelder samtykke, mener Thorsby det ligger et implisitt samtykke til forskning på materialet i avtalen fra 1956. Men DNA-forskning er ikke nevnt eksplisitt.

– Derfor spurte vi både MAPSE (museet på Påskeøya) og Kon-Tiki Museet, og begge støtter sterkt forskningen vår, påpeker han.

– Fordi vi hadde fått opplyst fra MAPSE at familierådet på Påskeøya var splittet og ikke lenger var representativt for befolkningen, rettet vi ikke en forespørsel til rådet, fortsetter han.

Familierådet har altså ikke uttalt seg om materialet i Oslo. I en e-post til Thorsby påpeker imidlertid MAPSE at familierådets holdning inntil splittelsen var at det ikke skulle forskes på menneskelige levninger fra museet på Påskeøya.

Thorsby medgir at han ikke har kontaktet andre instanser eller personer som Skjelettutvalget har foreslått.

– Jeg resonnerer som så at de vi tok blodprøver av i 1971 og 2008, knapt 100 personer, ga oss informert samtykke til å gjøre undersøkelser av blodprøvene for å finne tidlige genetiske spor etter innfødte amerikanere. Disse tillatelsene omfatter selvfølgelig ikke skallene det gjelder nå, men vi har ingen grunn til å tro at lokalbefolkningen ville motsette seg våre planlagte undersøkelser.Thorsby legger til at en annen forskningsgruppe har publisert tilsvarende DNA-undersøkelser på et skjelettmateriale fra Kon-Tiki Museet, med tillatelse fra MAPSE og Kon-Tiki Museet, og med godkjenning av den etiske komiteen ved Universitetet i Bristol i England.

– Ett sted må man si stopp

– Da har vi kommet til det store spørsmålet: Hva er status for prosjektet nå?

– Vi har hentet ut noen små prøver fra skallene og gjort noen forberedende undersøkelser som er nødvendige før vi kan gå videre. Vi har aldersdatert skallene og sett om det er mulig å fremstille tilfredsstillende DNA fra dem, noe våre foreløpige funn tyder på. Selve DNA-analysene for å se om det er genetiske spor etter innfødte amerikanere, er ikke påbegynt, forteller Thorsby.

– Skallene er nå pakket ned og snart på vei til Påskeøya sammen med materialet fra Kon-Tiki Museet, fortsetter han.

Thorsby forteller at prøvene ble tatt i 2012 og 2017.

– Det betyr altså at dere tok prøver før Skjelettutvalget kom med sin uttalelse i desember 2018?

– Ja. Vi regnet med at vi hadde de nødvendige opplysninger om proveniens og samtykke, i hvert fall til å gjøre de helt preliminære undersøkelsene.

To ganger understreket Thorsby overfor Skjelettutvalget at han ønsket en rask saksbehandling. Hvorfor hastet det sånn at han ikke engang hadde tid til å vente på uttalelsen?

– Flere andre forskningsgrupper ønsker å gjøre de samme undersøkelsene som vi ønsker å utføre. Vi syntes det ville være hyggelig å være de første til å bekrefte våre tidligere funn, og at vi i Norge kunne vise at Thor Heyerdahl ikke tok helt feil: Innfødte amerikanere var ikke først på Påskeøya, men de var der svært tidlig,sier han engasjert.

81-årige Thorsby skulle gjerne sett at punktumet for hans forskerkarriere var å få fullføre dette prosjektet. Om han får ønsket oppfylt, er usikkert. Han forteller at forskergruppen er i gang med vanskelige vurderinger og ikke har kommet til en konklusjon.

– Forskningsetikk er svært viktig, men ikke svart/hvitt. Forskjellige forskere kan vurdere slike spørsmål litt forskjellig. Jeg mener vi har fulgt anbefalingene fra Skjelettutvalget så langt det går, men ett sted må man si stopp. Man må ikke bli mer katolske enn paven.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Fagbladet Forskningsetikk.

Skjelettutvalget: Setter forskningen i et rart lys

– Vi mener at forskningsgruppen ikke har gjort nok for å komme i dialog med og få godkjenning fra representanter for urbefolkningen, sier Nils Anfinset, som er leder for Skjelettutvalget.

Anfinset er enig i at kontrakten fra 1956 som Thorsby legger stor vekt på, er relevant. Den er likevel ikke tilstrekkelig til å belyse spørsmålene utvalget har stilt ved prosjektet, fastslår han.

– Kontrakten belyser til en viss grad spørsmålet om proveniens. Samtidig hadde man nok andre hensikter da man brakte levninger til Norge i 1956, enn de mulighetene som har åpenbart seg de siste 10-15 årene med tanke på genetikk.

Dette er utfordringer Thorsby og samarbeidspartnerne bør reflektere over, mener han.

– Et viktig poeng for oss har også vært at forskerne må kontakte lokalbefolkningen. Det er ikke gjort, etter gjentatte bemerkninger fra vår side.

Uønskede konsekvenser

Anfinset forklarer at forskning på urbefolkningsmateriale er komplisert. Ulike urbefolkningsgrupper har ulike oppfatninger av hvilken betydning et skjelettmateriale har og hvordan det bør håndteres. Også innad i en gruppe kan det være ulike interesser, og derfor er det viktig å snakke med flere ulike personer og instanser.

– Det handler om retten til å si nei, eller ja, i forbindelse med forskningsprosjekter. Forskning på denne typen materiale kan ha svært uønskede konsekvenser som man kanskje ikke tenker over i forbindelse med prøvetaking og publisering av slike data. Det kan rokke ved den kulturelle oppfatningen knyttet til historie, etnisitet, migrasjon og myter som skaper samhørigheten i en gruppe.

Sårbar urbefolkning

Anfinset forklarer at Skjelettutvalget er et rådgivende organ og at det er opp til forskerne å vurdere om de vil ta rådene til etterretning.

– Jeg synes likevel det er litt overraskende at Thorsby og kollegene ikke tar større høyde for det som Skjelettutvalget gjentatte ganger har uttrykt. Det setter forskningen i et litt rart lys.

– Hva er din reaksjon på at Thorsby oppfatter Skjelettutvalget som for strengt?

– Vår rolle er på ingen måte å hemme forskningen, men å fremme forskningsetikken. I denne saken handler det om å ta hensyn til urbefolkning i en sårbar situasjon, konkluderer Anfinset.

Kon-Tiki Museet har pengene klare

Hvis Erik Thorsby kommer med tillatelse fra museet på Påskeøya, er det godt nok for Kon-Tiki Museet. Da får han de 200 000 kronene styret har bevilget, på kontoen.

I henvendelsen fra Thorsby til Skjelettutvalget i oktober 2018 fulgte det med et anbefalingsbrev fra Kon-Tiki Museet:

«Kon-Tiki Museet anbefaler at prøver fra materialet benyttes til DNA-undersøkelser for å anslå om den polynesiske befolkningen på øya hadde kontakt med bef. på det Sør Amerikanske kontinentet».

13. desember samme år bevilget styret ved Kon-Tiki Museet 200 000 kroner til prosjektet. Pengene skal utbetales når Thorsby oversender de «nødvendige tillatelsene til å foreta DNA-analysene av hodeskallene».

Styreleder ved Kon-Tiki Museet, Ingjerd Hoëm, sier at de er interessert i Skjelettutvalgets meninger. Museet anser det likevel som forskernes ansvar å vurdere hva som er forskningsetisk akseptabelt, og hvilke tillatelser som er nødvendig.

– Et vanskelig spørsmål

–Vi er opptatt av at man skal ha samtykke fra dem det gjelder. Når det er snakk om skjelettmateriale fra ikke navngitte personer, er dette et vanskelig spørsmål, sier Hoëm.

Får Thorsby en skriftlig tillatelse fra det arkeologiske museet på Påskeøya, MAPSE, er det imidlertid tilstrekkelig, ifølge styrelederen.

–Styret er av den oppfatning at MAPSE er øverste legitime myndighet for tiden. Hvis de støtter et forskningsprosjekt, er det godt nok for oss, sier Hoëm.

Hun mener i likhet med Thorsby at det ikke er grunn til å stille spørsmål ved etikken i Heyerdahls innsamling ut fra datidens standard.

Hoëm understreker samtidig at museet er opptatt av å levere tilbake materialet, som ifølge kontrakten var et lån.

– Repatrieringen, også av de deler av de Schreinerske samlinger som kommer fra Påskeøya, pågår uavhengig av eventuelle forskningsplaner og har vår høyeste prioritet.