Proteser fra det gamle Egypt

To falske stortær fra det gamle Egypt viser seg å være flere hundre år eldre enn den hittil eldste kjente protesen.

Publisert
"Denne protesen tilhørte en gang en egyptisk prestedatter. Protesens konstruksjon er ganske komplisert, og den har blant annet et hengselsystem som etterligner et ledd. (Foto: The University of Manchester)"
"Denne protesen tilhørte en gang en egyptisk prestedatter. Protesens konstruksjon er ganske komplisert, og den har blant annet et hengselsystem som etterligner et ledd. (Foto: The University of Manchester)"

Jacqueline Finch ved University of Manchester har sett nærmere på to eldgamle falske tær, og slår fast at de ikke bare var laget for syns skyld, men at de også var fullt brukbare proteser.

Det gjør de to tærne mer enn 300 år eldre enn den hittil eldste kjente protesen, Capua-beinet, som tilhørte en rik italiensk romer som levde rundt 300 år før Kristus.

En artikkel om analysene av de to egyptiske løstærne er publisert i det siste nummeret av tidsskriftet The Lancet.

Tær av tre, lim, lintøy og gips

Den ene protesen kalles Greville Chester-tåa, og befinner seg i British Museum i London. Den er laget av en slags pappmasjé som inneholder lintøy, lim og gips, og viser tydelig slitasje og tegn på å ha vært mye brukt.

Den er oppkalt etter den museumsansatte som tok den med til England, og skal stamme fra området rundt Luxor. Forskere tror den er fra før år 600 før Kristus.

"Greville Chester-tåa har en gang i tiden også vært utsmykket med en falsk tånegl. (Foto: University of Manchester)"
"Greville Chester-tåa har en gang i tiden også vært utsmykket med en falsk tånegl. (Foto: University of Manchester)"

Den andre tåa er laget av tre, og kommer fra det samme området.

Den ble funnet festet til eieren sin, prestedatteren Tabaketenmut, som levde en eller annen gang mellom 950 og 710 før Kristus.

Den viktige stortåa

Finch fikk laget kopier av de to gamle protesene, og testet om de var brukbare på to frivillige deltagere, som begge hadde amputert en tå.

- Vi tror stortåa bærer rundt 40 prosent av kroppsvekten, og den har ansvaret for fremdriften vår, selv om de som mangler en tå ofte kan tilpasse seg godt, sier Finch i en pressemelding fra University of Manchester.

Selv om forskerne ikke hadde særlig store forhåpninger om de falske tærnes fortreffelighet, viste det seg at begge faktisk fungerte særdeles godt som proteser.

- Funnene mine peker sterkt i retning av at begge disse designene kunne fungere som erstatning for en tapt tå, og de kan definitivt klassifiseres som proteser, avslutter hun.

Referanse: 

Jacqueline Finch, The ancient origins of prosthetic medicine, The Lancet, 12/2-2011