Spanske forskere gir oss ny kunnskap om neandertalernes opprinnelse, og løser en faglig disputt i samme slengen.

De viser nå at fortidsmennesker i Spania tok de første skrittene mot neandertaleren to hundre tusen år tidligere enn antatt – for om lag 400 000 år siden.

Dateringen er viktig for å plassere fossilene riktig i stamtreet, og for å forstå vår egen utviklingshistorie.

Samtidig viser forskergruppen, ledet av paleoantropologen Juan Luis Arsuaga ved Universitetet i Madrid, at neandertaleren ikke utviklet alle trekkene sine på én gang, men derimot ble formet som en mosaikk av separate enheter til forskjellige tider.

Det første skrittet i utviklingen var en spesialisering av ansiktet, kjeven og tennerne.

Funnet er nylig offentliggjort i tidsskriftet Science.

Et skattkammer av skjeletter

Atapuerca-hulene i Burgos-provinsen i det nordlige Spania er blant de viktigste funnstedene når det gjelder forståelsen av menneskeslektens evolusjon.

Dypt inne i hulene, i en nesten loddrett sjakt som kalles knokkelgraven (Sima de los Huesos), har man funnet flere levninger av våre forfedre enn noe annet sted i verden.

Siden de første funnene i 1984, er det hentet fram nesten 7000 fragmenter fra minst 28 individer, og flere er på vei.

Dette gir forskerne en unik mulighet til å studere svært mange individer fra et sted så langt tilbake i historien, og funnene har naturlig nok tiltrukket seg mye oppmerksomhet.

Ikke minst for to år siden, da en av verdens ledende eksperter, paleoantropologen Chris Stringer ved Natural History Museum i London, tok et oppgjør med de spanske forskernes analyser.

– Det var en ganske opphetet diskusjon, for å si det pent, sier Peter C. Kjærgaard, som er professor i evolusjonsstudier ved Aarhus Universitet.

Hett om forfedrene våre

De spanske forskerne mente først at fossilene tilhørte en menneskeart som kalles Homo heidelbergensis, stamfaren til neandertaleren, som levde i Spania for omkring 600 000 år siden.

Problemet var at tidspunktet gjør det umulig at denne slekten er vårt opphav, altså Homo sapiens. Dermed måtte det finnes en tredje stamfar, for eksempel afrikanske Homo rhodesiensis.

Det flyttet skillet mellom oss og neandertalerne mye lenger tilbake i tiden enn de fleste forskerne kunne godta – blant andre engelske Chris Stringer.

Han mener at Homo heidelbergensis var en vidt utbredt menneskeart som i Afrika var stamfar til moderne mennesker og i Europa og Asia til neandertaleren.

Stringer sammenlignet forskjellige funn av levninger etter tidlige mennesker i Europa med genetiske data. Og kom fram til at Atapuerca-levningene må være tidlige neandertalere, og ikke den mer primitive heidelbergensis. Stringer mente at levningene var mye yngre enn 600 000 år.

Ny datering gir kompromiss

Nå kommer den spanske forskergruppen med den hittil mest omfattende analysen av fossilene, og de gir langt på vei Stringer rett.

Arsuaga og kollegene har brukt alle tenkelige metoder til å fastslå den rette alderen, inkludert datering ved hjelp av radioaktive isotoper i en dryppstein dannet rett på et av kraniene.

De har nå kommet frem at alderen bare er 430 000 år, altså nesten 200 000 år yngre enn deres første anslag.

De forklarer den første dateringen med at fossilene ligger i et eldre geologisk lag enn der hvor de egentlig døde – antagelig fordi skjelettene er skylt ned i sjakten fra andre steder i hulen.

De eldste funnene med neandertaltrekk

Nå presenterer forskerne for første gang en samlet analyse av hele 17 kranier, som er utrolig godt bevart. De gir et enestående innblikk i de gamle folkenes verden, og antyder at de var et atskilt folk fra samtidige mennesker i de franske Pyreneene og i Italia.

Skallene har trekk, som formen på ansiktet, øyenbrynsbuen, kjeven, tennene og nakkebeinet, som ligner tidlige neandertalere mer enn noe annet europeisk funn.

Likevel er Arsuaga forsiktig med å hevde at skjelettene er en egen art. Han konstaterer at de ikke passer perfekt inn i definisjonen av Homo heidelbergensis, men de er heller ikke så avanserte at de kan kalles tidlige neandertalere.

Chris Stringer er mer kategorisk, og sier at det nå er tydelig at de er primitive medlemmer av neandertallinjen og ikke heidelbergensis.

Akkurat hvor de på stamtreet de befinner seg, er fortsatt usikkert, men ifølge Peter C. Kjærgaard er forskerne i ferd med å bli enige.

Begynte med munnen

De nye funnene kaster lys over et viktig spørsmål om neandertalerens opprinnelse.

Analysen av kraniene viser at forskjellige deler har utviklet seg hver for seg. Mens ansiktet peker frem mot neandertalerne, er andre trekk, som størrelsen på hjernen, fortsatt primitive.

Forskerne mener at det viser at neandertaleren så å si er bygget av opp forskjellige funksjonelle moduler som er utviklet til forskjellige tider og steder.

Det første skrittet mot neandertalerne kan ha skjedd med utviklingen av munnpartiet.

– Det ser ut til at spesialisering av tenner og kjeve, kom gjennom en intensiv bruk av fortennene, sier Arsuaga.

– Fortennene er veldig slitt. De kan ha blitt brukt som «en tredje hånd», noe som er typisk for neandertalere.

Akkurat hvilken endring i kosthold eller atferd som har satt i gang denne utviklingen, er usikkert, men en mulighet er at neandertalerne slet tennene gjennom å garve skinn.

– Jeg er sikker på at det kommer en serie troverdige forklaringer nå, og jeg gleder meg til å følge diskusjonen, sier Peter C. Kjærgaard.

Hjernen blir større

Forskerne kan også konstatere at hjernen i Atapurca-fossilene så å si har stått stille, mens munnpartiet har fått neandertalform. Siden man vet at neandertalernes hjerne økte kraftig i størrelse, tegner det seg et veldig interessant mønster på tvers av de forskjellige samtidige menneskelinjene.

Fossilrekken viser nemlig at det, uavhengig av hverandre, skjer en kraftig vekst i hjernens volum i tre menneskelinjer: De som fører til henholdsvis neandertalere, moderne mennesker og de sene Homo erectus.

– Det henger antagelig sammen med en økt sosial kompleksitet, sier Peter C. Kjærgaard.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.