En 2000 år gammel krukke er gravd fram av sanden i Qumran-bosetningene, like ved de hulene hvor Dødehavsrullene ble funnet. Innholdet i krukken tyder på at Qumran ikke bare var et religiøst sentrum, men også et sted med industri.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Fakta om funnet og Dødehavsrullene
Den 2000 år gamle krukken ble funnet av en internasjonalt gruppe arkeologer som ble ledet av amerikanske Randall Price fra Liberty University i Virginia og Oren Gutfeld fra Det hebraiske universitet i Jerusalem.
Kaare Lund Rasmussen har utført de kjemiske analysene sammen med to andre forskere, førsteamanuensis Andrew D. Bond, også fra Institut for Fysik og Kemi på Syddansk Universitet, og førsteamanuensis Bo Svensmark fra Kemisk Institut, på Københavns Universitet.
Dødehavsrullene ble funnet mellom 1947 og 1956 i forskjellige klippehuler i ørkenen ved Dødehavets vestlige bredde, ca. 20 km fra Jerusalem. Elleve av hulene ligger innenfor en avstand på mellom noen få hundre meter til noen kilometers fra den gamle Qumran-ruinen.
Hvem var det som skrev Dødehavsrullene, nesten tusen bibelske skrifter som ble funnet i fjellhuler i ørkenen ved Dødehavet for 60 år siden? Mysteriet har plaget forskere i tiår, for sporene etter forfatterne er ytterst sparsomme.
Den mest utbredde oppfatningen er at de 2000 år gamle tekstene ble skrevet av innbyggere i en liten, jødisk utbrytergruppe, Esseerne, som man mener holdt til i en bosetning ved navn Qumran, som ligger på et platå ved hulene.
Teorien er at den lille gruppen av sterkt troende mennesker brukte all sin tid på å tilbe Gud, forfatte og kopiere bibeltekster og nedfelle alle samfunnets religiøse leveregler til etterkommerne.
Krukken ble funnet i et område i Qumran som man mener har vært landbruksjord. Da man fant krukken, var den forseglet med lokk og lim.
Sjeldent funn
Den teorien blir nå utfordret etter at førsteamanuensis i kjemi Kaare Lund Rasmussen fra Syddansk Universitet og kollegene hans har utført kjemiske analyser av innholdet av en forseglet krukke, som ble funnet av en gruppe amerikanske og israelske arkeologer tilbake i 2004.
Krukken stammer nettopp fra den tiden hvor Dødehavsrullene ble skrevet, og hvor det var aktivitet i Qumran-bosetningene. Funnet av en intakt og forseglet krukke er en ekstremt sjelden begivenhet. Den gir forskerne en enestående sjanse for å finne ut hva krukken opprinnelig inneholdt.
Feil analyse
Den intakte krukken, døpt krukke nummer 35, var forseglet med et buet lokk som var festet med lim. Da man hadde løftet lokket av, senket man et kamera ned i krukken, og fant en tre centimeter tykk skorpe som ble tynnere oppover sidene.
Spanske forskere tok noen prøver av skorpen og utførte kjemiske analyser. De fant at skorpen inneholdt spor etter vinsyresalter og konkluderte at det antagelig var snakk om en gammel vinkrukke.
Kaare Lund Rasmussen ville analysere skorpen for andre forbindelser, men han og kollegene hans kom fram til at den første gruppen kjemikere hadde gjort en feil i analysene sine – og de kunne avvise at det skulle være spor etter vinsyresalter.
– Jeg til kollegene mine i London og Slovenia at de måtte skjerpe seg, for det måtte jo være vinsyresalter der. Det hadde våre spanske kolleger vist. Kollegene mine kjørte analysene om igjen og det viste at krukken ikke inneholder noen vinsyresalter. Til gjengjeld fant vi at den inneholder en svært ren form for gips, sier han.
Mysteriet med den rene gipsen
I krukken fant forskerne også litt trekull, som de kunne datere ved hjelp av karbon-14-metoden. De kom fram til at trekullet stammet fra et tidspunkt mellom 100 år før vår tidsregning og 15 år etter – en periode hvor man vet at Qumran var bebodd.
Gipskonsentrasjonen i krukken var over 98 prosent.
– Det er vanskelig å forestille seg hva beboerne i Qumran har brukt så ren gips til, hvis den vanlige teorien om Qumran som et hellig, religiøst sted holder, sier han.
– Noe kan tyde på at Qumran ikke bare var et religiøst sted, men også fungerte som et slags industriområde, hvor innbyggerne produserte praktiske ting som skinn, blekk, bygninger og så videre.
Fire teorier
Annonse
Kaare Lund Rasmussen og teamet hans holder på å offentliggjøre resultatene og analysene i det anerkjente vitenskapelige tidsskrift Archaeometry, hvor artikkelen er et «hot topic» allerede før den er kommet på gaten.
I artikkelen gjennomgår de alle situasjoner hvor man i sin tid kunne ha brukt gips:
Den gipsen som krukken inneholdt, kan ha blitt brukt til å etablere renselsesbad, vannbeholdere og avløp i bosetningen.
Men den kalkmørtelen som i sin tid ble brukt, inneholdt bare 10-30 prosent gips. Gipsen var altså av en betydelig dårligere kvalitet enn den som ble funnet i krukken.
Tetting av krukken
Gipsen kunne i prinsippet ha blitt brukt til å fôre innsiden av krukken, slik at den ble vanntett. I så fall har krukken vært brukt som en slags vanndunk. En slik vanntetning har man imidlertid aldri funnet i andre gjenstander fra den tiden, noe som gjør bruken mindre sannsynlig.
Krukken kunne ha blitt brukt til oppbevaring og transport av forskjellige matvarer, som fiskesuppe, vin, eddik, melk eller olivenolje. Den teorien tror ikke forskerne på, fordi man i så fall burde ha funnet organisk materiale i krukken.
Hvis den var laget til oppbevaring av matvarer, men aldri rakk å komme i bruk, er det merkelig at man har gjort seg umaken med å forsegle den så grundig.
Qumran var ikke bare et religiøst sted, men også et industrielt kraftsenter, hvor man har produsert praktiske ting som kan være laget av gips. Gips er nemlig mykt og medgjørlig så lenge det er varmt, men blir hardt når det er avkjølt. Det er denne teorien forskerne har mest tro på.
Krukken ble funnet et merkelig sted i Qumran-bosetningen, midt ute i et område som man mener har vært brukt til dyrket mark (funnsted markert med stjerne). Selve bosetningskomplekset er angitt med grå bokser og utgjøres blant annet av et skriptorium, hvor Dødehavsrullene kanskje har blitt produsert. Den lange, grå muren vender ut mot Dødehavet. De store grå feltene til høyre er gravplassen. De fleste rullene er funnet i hule Q4 – rett vest for bebyggelsen, på den andre siden av elveleiet, Wadi Qumran, som bare er vannførende i regntiden. Nord (opp), Sør (ned), Vest (venste) Øst (høyre).
Støttes opp av flere funn
Funnet av en enkelt krukke med gips er selvfølgelig langt fra nok til at man kan konkludere, men faktisk har tidligere studier av området indikert det samme, men uten like håndfaste beviser.
Annonse
Hypotesen om at Qumran var en slags industriområde, har tidligere blitt fremsatt av den berømte britiske arkeologen David Stacey.
For tre år siden offentliggjorde han en 30 sider lang vitenskapelig artikkel, hvor han argumenterte for at Qumran i perioder av året var en avansert fabrikk, hvor man garvet lær og produserte lim, keramikk, farget ull, tau, medisiner og parfymer.
Handelsfolk
– Stacey mener at den vanlige forestillingen om Qumran som et hellig sted er for sneversynt. Det er etter hans overbevisning feil å forestille seg at de som holdt til i bebyggelsen, levde i total isolasjon, og at deres eneste kontakt til omverdenen var til det religiøse Jerusalem, sier Kaare Lund Rasmussen.
Qumran-samfunnet kan ifølge Stacey ha vært like sterkt orientert mot byen Jeriko, som faktisk ligger nærmere.
Siden det var et palass i Jeriko, har det også vært rike mennesker å selge produkter til. Det kunne forklare hvorfor mange av de krukkene som gjennom tidene er funnet i Qumran, nettopp stammer fra Jeriko.
Måtte ha mat på bordet
Staceys kontroversielle syn på Qumran, som nå støttes av funnet av krukken med gips, overrasker ikke førsteamanuensis i teologi Søren Holst fra Teologisk Institut på Københavns Universitet. Han kan langt på vei følge argumentene for teorien.
– Qumran er hittil blitt oppfattet som et slags kloster, hvor munkenes primære formål var å arbeide med de hellige skriftene. Men religiøse mennesker må også ha mat på bordet, sier han.
Han kan godt forestille seg at de som produserte skriftene, tjente til livets opphold ved å utvikle og produsere forskjellige ting. Levde av å sy telt
– Apostlen Paulus, som regnes for å være en av de mest betydningsfulle misjonærene i kirkens historie, levde av å sy telt, og så løp han rundt i fritiden og prekte for folk. På samme måte har den gruppen av mennesker som levde i Qumran, måttet tenke kreativt for å overleve. Den eneste måten de kunne holde ting i gang på, var å prestere noe, sier Holst.
Han understreker imidlertid at den nye oppdagelsen ikke rokker ved hans oppfatning av at befolkningen i Qumran eide Dødehavsrullene.
Annonse
Qumran ligger så tett på de klippehulene hvor Dødehavsrullene ble funnet, at utenforstående ikke kunne snike seg inn dit uten å bli oppdaget. Derfor er det usannsynlig at eierne kom fra noe annet sted.
– Vi skal huske at folk som regel har mange andre bøker enn bøkene de selv har skrevet. Om beboerne i Qumran vet vi bare at de ville eie, og eventuelt lagre, disse bøkene. Vi vet ikke nødvendigvis at innbyggerne er identiske med forfatterne, avslutter Holst.
