Dette lårbeinet ble funnet i en grav i dagens England, og ble sannsynligvis brukt som munnstykke i et instrument.
Dette lårbeinet ble funnet i en grav i dagens England, og ble sannsynligvis brukt som munnstykke i et instrument.

Dette flere tusen år gamle lårbeinet ble brukt som musikk­instrument

Gamle knokler kan ha vært viktige i bronsealderens Storbritannia, ifølge ny studie.

Publisert

Relikvier - høyt verdsatte levninger etter mennesker - er godt kjent fra for eksempel den katolske kirken. Flere steder i verden oppbevares antatte levninger etter helgener, som kan besøkes av troende.

Du kan blant annet se fingeren til Sankt Thomas, i Sancta Croce-kirken i Roma, ifølge denne relikvie-listen hos The Guardian.

Men at levninger etter mennesker har en spesiell kraft eller betydning er et svært gammelt konsept i ulike kulturer.

En britisk forskergruppe har nå undersøkt en hel rekke forskjellige menneskeknokler funnet i Storbritannia, som åpenbart har blitt modifisert eller endret og brukt av andre, levende mennesker.

Gjenstandene stammer fra tidsperioden for mellom 4500 og 2600 år siden. Forskerne har kjørt knoklene gjennom blant annet CT-scanninger for å finne ut mer om hva slags forhold folk fra denne perioden hadde til de gamle menneskelevningene.

For eksempel lurte forskerne på om knoklene ble bevart i hundrevis eller tusenvis av år, slik som de katolske relikviene. Eller var det snakk om kortere perioder, hvor gamle knokler etterhvert sluttet å ha betydning?

I denne britiske graven fra bronsealderen ble personen gravlagt med blant annet knokler og skaller fra tre forskjellige individer.
I denne britiske graven fra bronsealderen ble personen gravlagt med blant annet knokler og skaller fra tre forskjellige individer.

Musikkinstrument

Det finnes mange eksempler på knokler fra de britiske øyene som ble brukt i nye sammenhenger. Knoklene ble gravlagt sammen med andre mennesker, eller havnet i samlinger.

Forskerne har brukt radiokarbondatering til å datere både relikviene og de andre tingene i gravene. Dermed kan de si noe om hvor lenge en knokkel var i sirkulasjon før den ble gravlagt eller tapt.

I denne forskning.no-saken kan du lese mer om hvordan radiokarbondatering fungerer.

En av knoklene forskerne har analysert stammer fra Wiltshire, i nærheten av Stonehenge. Menneske-lårbeinet var lagt i en grav sammen med et annet menneske, og skal ha blitt brukt som en del av et musikkinstrument.

Ifølge Wiltshire-museet kan det ha blitt brukt som munnstykke i et slags horn.

I Storbritannia er det også funnet hodeskaller, som kan ha vært utstilt til skrekk og advarsel hvis de representerte en død fiende, mener forskerne.

Men hva kan disse gamle menneskeknoklene fortelle om bronsealder-folks forhold til dem?

Ikke så gamle

Stort sett var de modifiserte knoklene rundt to generasjoner eldre enn levningene de var begravd med.

Forskerne mener dette tyder på at knoklene representerte folk som fortsatt ble snakket om og husket av eldre generasjoner, men at de mistet sin betydning etterhvert som generasjonene rullet videre.

Knokler kan fortelle om mange ting, blant annet hvordan de ble behandlet rett etter døden. Når muskler, sener og andre deler av kroppen brytes ned, etterlates visse mikrostrukturer i knoklene, ifølge forskningsartikkelen, som er publisert i tidsskriftet Antiquity.

De fleste av knoklene viste spor etter slike bakterieangrep, noe som betyr at de sannsynligvis ble gravlagt som en intakt kropp, og gikk gjennom forråtnelse.

Det betyr også at knoklene som skulle bevares ble gravd opp etter kroppen var gravlagt. Dermed ble også kanskje avgjørelsen om å bevare knokler tatt etter at personen hadde fått en ordentlig begravelse.

Forskerne konkluderer blant annet med at de finner lite bevis for at folk tilba eller sparte på knokler fra folk som levde i den fjerne fortiden. Det var sannsynligvis viktigere med individer som var tettere på deres egen tid.

– Selv om deler av menneskeknokler ble lagt med som gravgods i graver, ble de også oppbevart hjemme hos folk, sier Joanna Brück, arkeolog ved Universitetet i Bristol i en pressemelding. Hun har ledet arbeidet med denne nye studien.

– Knoklene ble også begravd under hus og til og med vist fram.

– Dette tyder på at folk i bronsealderen ikke så på levninger etter mennesker med den avskyen som vi kanskje har i dag.

Referanse:

Booth mfl: Death is not the end: radiocarbon and histo-taphonomic evidence for the curation and excarnation of human remains in Bronze Age Britain. Antiquity, 2020. DOI: 10.15184/aqy.2020.152. Sammendrag