Neandertalerne må ha blitt overrasket da det moderne mennesket vandret fra Afrika inn i Nord-Europa.

Ikke nok med at disse sære menneskene danset og sang og brukte kunst, hulemalerier og symbolspråk til å uttrykke seg. De hadde også alliert seg med et av de ville dyrene: ulven.

Men like merkelig var det at dyret så ut til å ha innfunnet seg med menneskenes regler. De fant seg til og med i å bli tjoret fast.

– Det moderne mennesket har vært i stand til å forestille mer enn våre mer primitive forfedre. Personlig tror jeg at det moderne menneskets partnerskap med hunden har vært enda en spiker i neandertalernes kiste – samtidig som det har vært med på å sikre vår egen overlevelse, sier Peter Vang Petersen, som er museumsinspektør ved Nationalmuseet i Danmark.

Han har skrevet kapitlet Metholitic Dogs – Hunder i mesolitikum – i den nye boken Hunting in Northern Europe until 1500 AD – Old Traditions and Regional Development, Continental Sources and Continental Influences.

Kom etter istiden

Tidsperioden mesolitikum dekker over den delen av eldre steinalder som i Norden strakte seg fra 8900 til 3900 f.Kr – etter istiden, men før landbruket.

For selv om alliansen mellom ulver og mennesker arkeologisk sett kan dateres minst 35 000 år tilbake i tiden – da det moderne mennesket kom til Europa – var det først etter istiden hunden for alvor ble menneskets beste venn. Forholdene for jakt endret seg nemlig, og mennesket oppdaget hvilken eminent jaktpartner hunden var.

– Temmingen av hundene er antagelig foregått betydelig tidligere, men nå ble menneskene helt avhengige av hundens hjelp til jakt og fiske, forteller Petersen.

Effektive jaktkamerater

Det moderne mennesket ble utviklet i Sør-Afrika, mens ulvene opprinnelig hørte til i Asia og Europa. Ulvene hadde derfor et inngående kjennskap til området da de moderne menneskene ankom. Det avgjørende møtet foregikk antagelig i det nordlige Nord-Afrika eller i Midtøsten, forteller Petersen.

– Vi er ikke fysisk utviklet til å leve i nordlige områder, men det er hunden. Der har vi altså inngått en allianse med en svært effektiv partner, sier han.

I mesolitikum begynte skogene for alvor å bre seg over Mellom- og Nord-Europa. Der det tidligere hadde vært vidstrakte tundraområder, lukket skogene seg nå omkring viltet og gjorde jakten vanskeligere.

Hunden kunne, med sin fenomenale luktesans, spore viltet som skjulte seg i skogen. De drev viltet i en ønsket retning, der menneskene kunne vente med pil og bue eller ulike feller.

– Uten hunder ville det vært vanskelig å for menneskene å leve i nord. På den måten har hunden betydd mye, sier Petersen.

Hvem tok initiativet?

Etter jakten måtte hundene finne seg i å bli tjoret fast og få servert det mennesket hadde til overs.

I funn fra kystboplasser i atlantisk tid (7000–3900 f.Kr.) kan man for eksempel se på målinger av hundenes tenner at de har levd av artsfremmed kost, basert på fisk, skalldyr og kjøtt fra havpattedyr. De har altså spist det som ble servert dem.

Likevel tror Peter Vang Petersen det var dyrene som tok initiativ til alliansen.

– Ulvene – eller hundene – har innsett at det kunne være mat å finne ved menneskenes boplasser, og at jegerne kunne fungere som en familie for dem. Det har virkelig gjort livet lettere for dem, sier han.

Sosiale evner var nøkkelen

Første del av domestiseringen – der et vilt dyr blir tamt – har antagelig vært at mindre ulveflokker ble tiltrukket av menneskenes boplasser. På grunn av de gode sosiale evnene har de fått lov til å holde seg i nærheten og fått adgang til rester, forteller Petersen.

– Ulvene holdt seg nok først i bakgrunnen, til menneskene ble vant til dem, sier han.

– De har raskt tilpasset seg boplassenes behov, og med tiden blir de enklere å ha med å gjøre.

Da ulvehundene ble akseptert som en del av menneskets sfære, ble forholdet tettere, samtidig som avstanden til de ville ulvene ble større. Hvis en hund og en ulv møtte hverandre, ble resultatet en kamp på liv og død, nøyaktig som i dag.

En del av familien

Med tiden har menneskene oppdaget at det var mye å hente i alliansen med ulvene. I tillegg til egenskapene som jeger og vakt har den sosiale kompetansen gjort den til en verdsatt følgesvenn.

– Hunder er sosiale dyr. De kan forstå hva gruppen foretar seg og hva skal de skal gjøre for å tilpasse seg. Den empatien har vært en stor fordel, sier Petersen.

Hunden var det første dyret mennesket tok til seg, og det var ikke på grunn av melk, kjøtt eller pels – men fordi det var et fruktbart partnerskap. Derfor fikk hunden en helt særegen plass i jegernes kultur, noe som er synlig i de arkeologiske funnene.

Hunder har blitt begravet sammen med mennesker, men også alene – som om de var medlemmer av familien. Det peker mot en forestilling om et liv etter døden, forteller Petersen.

– Hunder er det eneste dyret som blir gjenstand for denne omsorgen. Det viser at de virkelig er kommet inn i familiene, sier han.

– De har ikke vært hellige kuer – man kunne fremdeles finne på å spise dem eller bruke pelsen. Men hundene har spilt en betydelig rolle i det sosiale livet.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.