For nesten hundre millioner år siden skjedde det noe helt spesielt med denne døde blekkspruten.

– Vi vet ikke akkurat hvorfor denne ble så godt bevart, men forholdene må ha ligget svært godt til rette for det, sier Jørn Hurum til forskning.no. Han er professor ved Naturhistorisk museum i Oslo, og vi snakker om et spesielt fossil i museets samlinger.

Denne blekkspruten ble funnet i et fossil-steinbrudd i Libanon.

Jørn Hurum forklarer at den kanskje havnet i en saltlagune etter at den døde. Det er en dam med sjøvann som er kuttet av fra selve havet. Vannet tørker vekk og blir veldig salt, så salt at bakterier og andre mikroorganismer ikke kan leve  der.

– Dermed er det heller ingenting som kan bryte ned blekkspruten, sier Hurum.

Hvis dyret også blir dekket av veldig fin gjørme og sand, kan faktisk bløtdeler bli bevart. Til og med blekket i blekkposen har farget steinen som viser hvordan blekkspruten så ut for hundre millioner år siden.

Men, selv om blekkspruten ser fantastisk ut i dag, ble den ikke funnet slik.

• Les også: På jakt etter dinosaurfjær-farger

Preparering

Først må fossilet settes sammen, pusses og pyntes.

Den tyske eksperten Mike Bätjer har satt sammen denne blekkspruten, og han har tatt bilde av hvert steg i prosessen.

– Slik så det ut da det ble funnet, forklarer Hurum. Han forklarer at fossilet var sjeldent komplett, og at personen som hadde funnet dette fossilet virkelig klarte å få med seg ekstremt mange små biter.

Dette gjorde at fossilet også kunne bli veldig komplett da Bätjer satt det sammen.

– Her har han begynt å sette sammen de forskjellige bitene. Det krever mye trening for å se hvordan bitene egentlig passer sammen, forklarer Hurum.

Alle bitene er satt sammen. Dette bildet viser også hvordan blekksprutarmene «slutter» på den ene steinbiten, og fortsetter i et motstykke. Dette motstykket var brukket av, så personen som fant dette fossilet må ha fått det med seg  Disse armene er bevart i steinen, de må bare graves fram først. Steinen limes fast på hovedstykke med superlim.

Her kan du tydelig se hvordan armene graves fram fra steinen som har blitt limt på.

– Han bruker en liten vibrerende nål som slår forsiktig i steinen, også må han følge med i et mikroskop mens han graver.

Denne prosessen er tidkrevende, og Hurum regner med at Bätjer brukte en uke på å grave fram disse armene.

Et annet motstykke limes på. Her er det en annen del av armene som skal festes.

– Det settes press på stykket for at det skal bli så tett som mulig. Limskjøten blir dermed nesten usynlig.

Etter at stykket er limt på, må armene som er gjemt inne i steinstykket graves fram igjen. Det blir en liten forhøyning der steinstykket er limt på.

Så festes delene i hverandre. De limes sammen med et epoxy-lim. Dette limet har blitt farget med maling.

– Selv om fargen ser lys ut, er den mikset sammen sånn at sprekkene blir kamuflert etter at limet har tørket og blitt slipt. Det krever mye erfaring for å komme fram til den riktige fargen, sier Hurum.

– Det legges på en stabiliserende lakk på steinen, siden steintypen er ganske myk.

– Her er han nesten ferdig. Sprekkene i steinen retusjeres vekk, og fargelegges slik at det blir kamuflert, forteller Hurum.

Denne bildeserien skal også dokumentere at fossilet ikke er rekonstruert eller retusjert.

– Selv om han har retusjert selve steinen, er fossilet helt urørt. Dokumentasjon på dette er en av grunnene til at han lagde denne fotoserien.