Hele historien starter med en bonde.

Nærmere bestemt bonden på Jortveit gård. Rundt begynnelsen av 1930-tallet bestemmer han seg for å drenere et myrområde i nærheten av gården, for å dyrke opp ny mark.

Men under arbeidet med de dype grøftene, begynner det å dukke opp rare ting. Knokler fra digre makrellstørjer og en spekkhogger. Og svære fiskekroker og harpuner lagd av bein. Midt i myra!

Redskapene havner etter hvert i Oldsakssamlingen i Oslo der de blir studert av arkeologer. Beina blir derimot undersøkt av geologer ved Naturhistorisk museum.

Men ingen av forskerne får ting til å stemme.

Så ikke redskaper og bein i sammenheng

Arkeologen mener redskapene må stamme fra en boplass. De minner om steinalderfunn fra andre steder. Men funnstedet ligger alt for lavt i terrenget i forhold til havnivået den gangen.

Geologen, på sin side, forstår ikke hva denne spekkhoggeren gjorde så langt oppe på land. Strandet den der for over 6000 år siden, i en periode da havet sank?

Etter dokumentasjonen å dømme, er det ingen av forskerne som stiller det åpenbare spørsmålet:

Hvorfor befant disse beina og redskapene seg på samme sted? Var det en sammenheng mellom dem?

Det gjør imidlertid doktorgradsstipendiat Svein Vatsvåg Nielsen ved Kulturhistorisk museum. Men ikke før nesten 90 år senere.

Svært sjeldne steinalderfunn

– Jeg ville studere noen gjenstander fra magasinet i forbindelse med doktorgradsarbeidet mitt i 2017, forteller Nielsen.

Redskapene fra Jortveit gård var spesielt interessante.

Steinalder-gjenstander av bein er svært sjeldne, fordi bein lett råtner og blir borte. Det er først fra middelalderen og framover at vi finner noe særlig bevart bein og tre.

Men fiskekroken og harpunen fra Jortveit var trolig mye eldre. Bare ekstremt godt bevart.

Nielsen hadde lest om det gamle funnet og visste at redskapene opprinnelig var blitt oppdaget sammen med bein fra fisk og hval. Kunne beina og redskapene være fra samme tid? Kanskje kunne de si noen om hverandre.

Men hvor var beina?

Knokler på avveie

Nielsen kontaktet Naturhistorisk museum – som straks var positive til at stipendiaten kunne prøve å datere de gamle fiskebeina.

Å finne de omtalte knoklene, var derimot en annen sak.

Museet hadde nettopp vært igjennom en storstilt flyttesjau og knoklenes nye tilholdssted var noe uklart. Til slutt ble beina likevel funnet, og Nielsen kunne datere materiale fra både redskapene og knoklene fra hval og fisk.

Det var da ting begynte å gi mening.

Fiskeplass fra steinalderen?

Funnene var fra samme periode – et sted mellom 3700 og 2500 år f. Kr.

Den gangen stod havet høyere enn i dag, og området der åkeren ligger var trolig en lagune. Kanskje dette slett ikke var en boplass, men en fiskeplass!

– Det var kjent at folk har kommet over flere bein i myra i dette området både før og etter funnet i 1931, sier Nielsen.

Men det ble aldri gjort noen flere arkeologiske undersøkelser på stedet.

Kunne det fortsatt finnes flere spor der, som ikke var blitt ødelagt av tidas tann?

– Jeg foreslo for kollegaer at vi kunne gjøre en utgraving, som en del av feltarbeidet til studentene ved Universitetet i Oslo.

Hauger av bein

Sommeren 2018 setter stipendiaten spaden i jorda.

Han og studentene spar seg igjennom lag av åkerjord og hard leire. De finner først en pilspiss, men ingenting mer.

Lengre ned blir leira fuktig og klissen. Dette er definitivt gammel sjøbunn! Den er guffen å grave i. Ikke lukter det særlig godt heller. De kommer en meter ned i bakken, men finner fortsatt ingenting.

– Vi hadde nesten gitt opp, minnes Nielsen.

Men så skjer det noe. Rundt 125 centimeter under overflata dukker det opp bein. Hauger av dem.

Mest makrellstørje

I dag, etter tre sesonger med utgravinger – sitter Nielsen med en hel masse funn fra åkeren. Han har nylig publisert en vitenskapelig artikkel om dem, i Journal of Wetland Archaeology.

Det dreier seg om både pilspisser, fiskekroker og harpuner. Men aller mest bein. Noen av knoklene er fra torsk eller små hvaler, men i all hovedsak er de fra makrellstørje – en kjempe av en tunfisk.

Til sammen forteller beina og redskapene en historie, tror Nielsen.

Folk fra boplasser i nærheten drev fiske i lagunen. Noen ganger fulgte kanskje makrellstørjer etter stimer av sild eller makrell inn i lagunen. Da kunne folkene trolig jakte på dem fra båter.

Alle beina på bunnen kan kanskje stamme fra at fiskerne gjorde opp fisken før de dro til land. Eller de kan være levningene etter fisk som slapp unna, men var for skadet til å overleve.

Tilfeldighet usannsynlig

– Det er usannsynlig at så mye makrellstørje bare har havnet der ved en tilfeldighet, sier Nielsen.

Dersom et eller annet naturlig fenomen drepte mange fisk i lagunen, burde det vært bein fra mange ulike arter der, ikke bare fra makrellstørje.

Harpunene fra myra ligner dessuten mye på harpuner som vi vet ble brukt nettopp for å fange store fisk eller småhval.

– Det ville vært et utrolig sammentreff om disse sjeldne harpunene og fiskebeina bare var samlet der tilfeldig, sier Nielsen.

Glimt utenfor boplassen

Tolking av arkeologiske funn er alltid forbundet med mye usikkerhet.

– Vi har jo ikke funnet en fisk med en krok i munnen, sier Nielsen.

Likevel mener han at sporene i myra gir oss innblikk i en del av hverdagen til disse folkene, som vi ikke hadde fra før.

– Vanligvis ser vi bare hva folk gjorde på land, og akkurat rundt bostedet. Vi gjør typisk utgravinger av hundre kvadratmeter rundt boligene. Men så snart menneskene går vekk fra boplassen, vet vi ikke hva de drev med. De går ut i tåka for oss.

– Men her får vi et innblikk i hva de gjorde i båtene sine.

Ikke minst får vi et hint om hva som skjedde når det gikk galt. Når en uheldig jeger glapp ei pil over ripa, eller harpunen knakk og fisken stakk.

Farefullt fiske

Et interessant spørsmål er så klart: Hva mer kan finnes under åkeren ved Jortveit gård? I teorien kan de ekstremt gode bevaringsforholdene i myra ha syltet ned alt mulig.

– Det kan ha vært folk ute i båt hundrevis av ganger i året. Og det er tegn til at det har vært aktivitet på stedet over en periode på tusen år.

Hva kan ikke ha blitt mistet i løpet av all den tida?

Krukker, redskaper og gjenstander av tre og bein. Ja, til og med hele båter.

Eller i ytterste, dramatiske fall, livet.

– Det er en risikosport å fange makrellstørje med harpun fra en båt, sier Nielsen.

Fiskene er kjempesterke. Hvis foten til en uheldig fisker ble hengende fast i lina, er det ikke helt usannsynlig at historien endte på ni meters dyp.

– Jeg har tenkt på det – nå kan det dukke opp en hodeskalle! Men vi har ikke funnet det, altså.

Dårligere forhold

Nielsen har sluttet å la seg frustrere over at ikke alt kan graves opp.

– Nei, vi må ta det vi får, sier han.

Håpet er å likevel gjøre et litt mer omfattende prosjekt på stedet i framtida, med enda flere ulike analyser av sedimenter og funn.

Kanskje er det lurt å ikke vente altfor lenge.

– Det som er synd, er at dreneringen i myra har ført til dårligere bevaringsforhold. Funnene fra 1932 er faktisk bedre bevart i dag enn de funnene vi gjør nå.

Et bilde av to fiskekroker viser tydelig utviklinga. Kroken funnet på 1930-tallet er i tydelig bedre stand enn den som nylig er gravd fram. Likevel er det ikke umulig at det fortsatt finnes noe helt unikt under åkeren.

– Det hadde vært fantastisk å finne en båt, sier Nielsen.

Referanse:

S. V. Nielsen & P. Persson, The Jortveit farm wetland: A Neolithic fishing site on the Skagerrak coast, Norway, Journal of Wetland Archaeology, juni 2020. Sammendrag.

Les artikkelen på engelsk på sciencenorway.no

Les også

Var det en vikingtid i Norge – 2000 år før vikingene?