Channel Islands of California er en øygruppe utenfor vestkysten av USA. For 12 000 år siden var øyene et eldorado for sjøvante steinalderfolk, viser arkeologiske utgravinger.

Både fisk, skalldyr, sjøfugl og sjøpattedyr sto på menyen.

Redskaper og fangsteknikker var ganske forskjellige fra de som ble brukt av storviltjegere i innlandet.

Den sterke maritime spesialiseringen styrker ideen om at kysten av det amerikanske kontinentet var en hovedåre for innvandring fra Asia.

Fråtset i fugl og fisk

For 12 000 år siden sto havet 50 til 60 meter lavere enn i dag, og det som i dag utgjør de tre øyene Santa Rosa, San Miguel og Santa Cruz var den gang én stor øy, av arkeologene kalt Santarosae.

De nye funnene er gjort på Santa Rosa Island og San Miguel Island.

Menneskene som holdt til her fråtset i mat fra fjæra og kysten.

Det er funnet beinrester av måltider basert på ulkefisk, flyndre, sild, skarv, kanadagås og steinkobbe.

Dessuten en slektning av vår egen uer og rekke typer snegler, skjell og kråkeboller.

Det var også andre, og for oss mer uvante, innslag på menyen. For eksempel ugler, albatross og en amerikansk slektning av tjeld. Det ble også spist også store mengder skallus - en type smådyr som lever i fjæra.

Mangfoldig økonomi

I likhet med kystfolk helt opp til våre dager, har steinaldermenneskene på Santarosae utnyttet alt som havet kunne gi.

- Ikke bare hadde disse menneskene der ute en livsstil tilpasset kysten, men de nyttiggjorde seg også fullt ut hele spekteret av ressurser som var tilgjengelige for dem, sier Torben C. Rick fra National Museum of Natural History, Washington DC, i en podcast fra tidsskriftet Science.

Rick er en av forskerne bak studien.

Arkeologene har gravd opp mange steinspisser laget i chert, en flintlignende steinsort som også finnes i Norge. De forseggjorte spissene kan ha vært brukt på piler, kastespyd eller harpuner.

- Steinalderens hagle

Det er også funnet mange særpregede halvmåneformede redskaper som de amerikanske arkeologene mener kan ha vært brukt til fuglejakt.

Hypotesen er at halvmånene har vært festet til spyd eller andre kasteredskaper, og gitt en større flate å treffe byttet med enn en spydspiss.

De kan ha vært en slags steinalderens svar på hagle, brukt mot fugler i flukt, sier Jon Erlandson ved Museum of Natural and Cultural History ved University of Oregon i en pressemelding.

Erlandson er en annen av forskerne bak studien, som er publisert i Science.

Felles for disse redskapene er at de ikke ligner så mye på tidligere funn fra innlandet i Nord-Amerika, og den såkalte Clovis-kulturen som man lenge trodde utgjorde de første innvandrerne til Amerika.

Alternativ innvandring

Hvem var de første amerikanerne, og hvilken rute tok de når de vandret sørover kontinentet? Det er utgangspunktet for en spennende debatt blant arkeologene.

De fleste er enige om at landbroen mellom det nordøstlige Asia og Alaska var utgangspunktet. Denne landbroen lå der Beringstredet ligger i dag.

Gikk den videre vandringen sørover over land eller langs kysten?

Store deler av dagens Canada var dekket av is inntil for 14 000 år siden, men én hypotese har vært at de første menneskene vandret inn gjennom en isfri korridor som da åpnet seg mot slettelandskapet i det indre av Nord-Amerika.

En annen mulighet er innvandring langs kysten, langs Alaska, Canada og kanskje helt sør til Chile.

Der, i chilenske Monte Verde, er det funnet rester av en bosetting datert til å være eldre enn 14 000 år.

Les forskning.nos artikkel funnet av et kremert barn fra Alaskas steinalder og mer om mulige vandringsruter fra Asia til Amerika her.

Tareveien

Den mulige vandringsruta rundt halve Stillehavet kalles på engelsk ”the kelp highway” eller tareveien. Det henspiller på det ressursrike tarebeltet langs kysten, der menneskene lett kunne finne mat.

De nye funnene fra California kan forklares som spor av etterkommere av disse første kystfolkene, og dermed en støtte til kyst-hypotesen.

Men det kan heller ikke utelukkes at folkene som levde på Santarosae var etterkommere av innlandsjegere som etter hvert fikk smaken på kystlivet.

Lette i høyden

Problemet for de som holder en knapp på kystruta, er at havet har steget så mye at alle bosetninger som lå i strandsonen for 12 000 år siden nå ligger under vann.

Metoden arkeologene har brukt på Channel Islands er å lete på steder litt oppe i høyden som kan ha vært interessant for kystfolk - for eksempel hellere der de kunne få tak over hodet, eller ved kilder der de kunne få ferskvann.

Slik har man funnet spor av det man mener er sesongboplasser. Forskerne mener at øyene har vært brukt til å høste av ressurser i fjæra og i tarebeltet, og har ikke funnet spor av lengre fisketurer utaskjærs og på større havdyp.

Forskerne sier ikke noe om hvor menneskene kan ha vært andre deler av året - og om de eventuelt har pendlet til fastlandet.

- Avanserte samfunn

Også i Norge var steinalderkulturen sterkt preget av nærhet til ressursene i havet.

Professor Lars Forsberg ved Universitetet i Bergen arbeider med nordisk arkeologi. Han peker på steinalderfunn fra for eksempel Vega i Nordland som har likhetstrekk med ”fiskeværet” på California-kysten.

De har hatt et bredt ressursgrunnlag og mange bein å stå på.

Forsberg sier at jo mer vi lærer om de tidlige jeger- og sankersamfunnene, jo mer må vi glemme tidligere oppfatninger av hvor primitive de var.

- Nå ser vi hvor fantastisk flinke de har vært til å utnytte ressursene i sine områder. De måtte dessuten tilpasse seg raske klimaendringer.

Små grupper

Under istidas siste krampetrekninger kunne klimaet - og dermed ressursgrunnlaget i et område - endre seg markert i løpet av en generasjon eller to. Samfunnene har bestått av små grupper av mennesker, og må ha vært sårbare.

Dette i motsetning til menneskemengdene i dagens verden.

- Vi har jo veldig mange mennesker å ta av. For dem var det imidlertid ganske alvorlig om 10-20 mennesker døde i en eller annen katastrofal hendelse.

Hvert menneske har vært viktig for gruppas overlevelse.

Båter av skinn

Forsberg sier at det er økende interesse for den rollen kysten har hatt for migrasjon i steinalderen.

Man antar at båtene som ble brukt ble laget av skinn trukket over et rammeverk med spanter.

Forsberg mener at umiak, en båttype som i dag brukes av urfolk i Nord-Amerika, kan være et godt bilde på hva slags båter som ble brukt på lengre turer.

Alle de tre øyene som en gang utgjorde Santarosae er i dag en del av nasjonalparken Channel Island National Park. Allerede i 1959-60 ble det funnet menneskebein, datert til å være 13 000 år gamle, på en av øyene.

Øyene er også kjent for funn av dvergmammuter, som ikke ble mer enn halvannen til to meter høye fullt utvokst. Les mer om disse på hjemmesidene til nasjonalparken.

Referanser:
Jon M. Erlandson, Torben C. Rick, Todd J. Braje, Molly Casperson, Brendan Culleton, Brian Fulfrost, Tracy Garcia, Daniel A. Guthrie, Nicholas Jew, Douglas J. Kennett, Madonna L. Moss, Leslie Reeder, Craig Skinner, Jack Watts, Lauren Willis: “Paleoindian Seafaring, Maritime Technologies, and Coastal Foraging on California’s Channel Islands,” Science 4. mars 2011.

Michael Balter: “Do Island Sites Suggest a Coastal Route to the Americas?” Science 4. mars 2011.