Her ser vi det første bildet av runesteinen, som ble tatt før arkeologene fikk fingrene i den. I bakgrunnen «Sparreåsen», der steinen opprinnelig har stått. (Foto: Emil Omenås)

Sensasjonell runestein funnet i Østfold

Dansk runolog er «grønn av misunnelse».

Arkeologer har funnet en runestein som stammer fra 400-tallet, i Øverby i Rakkestad.

Det er uvanlig å finne runesteiner, og så gamle runesteiner er oppsiktsvekkende, mener Danmarks ledende ekspert på runer, Lisbeth Imer.

Den eldste danske runesteinen er fra starten av 700-tallet.

– Det er litt av en sensasjon. Vi er grønne av misunnelse her i Danmark, sier Imer, som er seniorforsker ved det danske Nationalmuseet.

Forrige gang et tilsvarende funn ble gjort, var i 2009, da Hogganviksteinen ble funnet, også i Norge.

– Så det er altså nesten ti år siden sist, og jeg kan ikke huske den forrige før det. Vi har virkelig ikke særlig mange av disse funnene. Det har helt klart blitt morsommere for meg å gå på jobben, sier Frode Iversen, som er professor i arkeologi ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Steinen er slitt

På Øverby-steinen har forskerne kunnet identifisere omkring 35 runer. Det er bare spesialister som kan finne ut hva runene betyr, forteller Iversen.

– Det er skrevet på et veldig gammelt språk, urnordisk. Selv folk i middelalderen ville ha problemer med å forstå det, sier han.

Men selv ikke spesialister kan lese noe på steinen med det blotte øye. Den er nemlig veldig dårlig bevart, for i tillegg til vær og vind har blitt utsatt for litt av hvert gjennom alle disse årene:

Steinen var opprinnelig satt som minnestein ved en grav ved «Sparreåsen».

I 1905 ble den en del av inngangspartiet til huset til en lokal bonde. Der fungerte den som trapp i årevis.

Da familien 85 år senere rev huset, ble steinen lagt ut i hagen og brukt som benk.

Folkevandringstiden

Ifølge filolog Karoline Kjesrud er den nyoppdagede steinen fra Øverby i Rakkestad den største runologiske sensasjonen i Norge siden Hogganvik-steinen ble funnet i Mandal i 2009.

Begge de to steinene stammer fra folkevandringstiden, som markerer overgangen fra senantikken til middelalderen. «Folkevandringstiden» de migrasjonsbølgene som fant sted i Europa på 400- og 500-tallet, etter Romerrikets fall.

Arkeologene kom først på sporet av steinen i 2016, da en nabo fikk mistanke om at det var runer på den og sendte et bilde til den lokale avisen. Det er det bildet du kan se øverst i artikkelen.

På bildet under kan du se hvordan steinen sto da arkeologene så den første gang:

Steinen ble brukt som benk i 16 år, før en oppmerksom nabo oppdaget at det var interessante streker på den. (Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo)

En dyktig runemester

Ved hjelp av fotogrammetri – en spesiell målemetode der man på bakgrunn av bilder fra mange ulike vinkler utarbeider en 3D-modell – har forskerne likevel kunnet tyde litt av innskriften.

Jarler og skalder

En jarl var opprinnelig en fri storbonde med en regional maktposisjon. Senere ble det til tittelen på den høyeste kongelige embetsmannen som styrte en landsdel eller et helt land, nesten som en visekonge.

Tittelen som jarl forsvant fra Norden på 1200-tallet, men er trolig forløperen for hertugtittelen og er bevart i den britiske adelstittelen «earl».

En skald var en person som hadde ordet i sin makt. I den senere vikingtiden kunne skalder være kongelige sendebud og diplomater.

Den lyder «Lu irilaR raskaR runoR», som – kanskje – kan oversettes til noe i stil med «hogg runer, dyktige runemester! «. Kanskje har noen brukt steinen til litt reklame.

Det er likevel ikke sikkert at ordet «irilaR» – eller Erilar, som ordet også kan staves – skal oversettes til «runemester».

Ifølge Lisbeth Imer er det en gammeldags oversettelse, mener hun.

– Det har nok mer vært en tittel. Ikke den øverste stormannen i samfunnet, men kanskje det som senere ble kalt en jarl, sier Imer, som legger til at det godt fortsatt kan ha vært en person som hadde et spesielt kjennskap til runer.

Verdenssensasjon: Nye ord til samlingen

Ifølge Frode Iversen kan begge deler stemme.

– Folk som mestret runer, har kanskje minnet om senere «skalder»: Folk med ordet i sin makt, som ofte hadde en viktig posisjon i kongens følge. Skaldene hadde gjerne tilleggstitler, og en Erilar kan derfor godt være en jarl, og en jarl kan godt være en Erilar, sier han.

Ordet «raskaR» – dyktig – føler forskerne seg mer sikre på. Og det er faktisk litt av en verdenssensasjon at dette ordet dukker opp så tidlig i historien.

– Vi kjenner ordet fra mer moderne tid, men vi ante ikke hvilke språkhistoriske røtter det hadde. Så da det dukket opp i denne sammenhengen, var det helt nytt, sier Iversen.

Det er en stor hjelp å få «nye» ord til samlingen når man forsøker å rekonstruere et gammelt språk som urnordisk, forteller filologen Karoline Kjesrud. Hun er en av ekspertene som arbeider med runene på Øverby-steinen.

– Dette ordet blir en verdifull kilde til språkhistorien, sier Kjesrud, som arbeider ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

Karoline Kjesrud jobber for å identifisere runene på den slitte runesteinen. (Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo)

Skriveretningen var fri

For å gjøre forvirringen total, var skriveretningen fri da Øverby-steinen ble laget.

Man kunne skrive enten fra venstre mot høyre, som i dag, eller fra høyre mot venstre. Man kunne faktisk sette inn en rune som markerte at retningen skiftet underveis.

Det var kanskje ikke så overraskende at det var forbeholdt de få å skrive og lese runer. Runer hørte til i de høyeste samfunnslagene.

En tredimensjonal opplevelse

Forskerne venter nå på skanningresultater som skal la dem identifisere flere runer på steinen.

Det er vanskelig å tolke innskriften før vi har hele, forteller Lisbeth Imer:

– Den gang delte de gjerne setningene, og faktisk ordene, midt i, og de brukte ikke bindestreker. Hvis det ikke var mer plass på den ene side av steinen, fortsatte de bare på den andre, sier Imer, som forklarer at man betraktet runesteinene som noe tredimensjonalt.

Ingen (virkelig) gamle runesteiner i Danmark

Vi kjenner omkring 260 runesteiner fra det som i dag er Danmark, men de tidligste stammer fra 700-tallet og er altså 300 år yngre enn de eldste steinene fra Norge.

– Vi har ikke så gamle runesteiner i Danmark. I Danmark begynte folk først å reise runesteiner ved inngangen til vikingtiden, mens de i Norge begynte allerede i yngre romersk jernalder, forklarer Lisbeth Imer.

Det var en annen kultur, forklarer Imer.

– Det vil si at den første delen av innskriften kan vise seg å ha en helt annen betydning når vi får resten. Den gang sto steinene, og man kunne gå rundt dem mens man leste. Det var en totalopplevelse, legger hun til.

Skanninger kan løse gåten

Vi aner med andre ord ikke om «Lu irilaR raskaR runoR» er en ferdig setning.

Men resultatet av skanningene vil snart tikke inn.

Skanningene er foretatt i en veldig høy oppløsning – 3600 punkter for hver kvadratcentimeter – og det vil la forskerne lage en enda mer presis 3D-modell.

Og forhåpentligvis identifisere enda flere runer, sier Frode Iversen.

– I det minste vil det kunne fortelle oss hva som er mulig å lese og hva som er tapt.

Vi følger opp historien når resultatene fra skanningen foreligger. Forskerne planlegger å utgi en vitenskapelig artikkel om tolkningen av runeinnskriften våren 2019.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS