Arkeologer har funnet en runestein som stammer fra 400-tallet, i Øverby i Rakkestad.

Det er uvanlig å finne runesteiner, og så gamle runesteiner er oppsiktsvekkende, mener Danmarks ledende ekspert på runer, Lisbeth Imer.

Den eldste danske runesteinen er fra starten av 700-tallet.

– Det er litt av en sensasjon. Vi er grønne av misunnelse her i Danmark, sier Imer, som er seniorforsker ved det danske Nationalmuseet.

Forrige gang et tilsvarende funn ble gjort, var i 2009, da Hogganviksteinen ble funnet, også i Norge.

– Så det er altså nesten ti år siden sist, og jeg kan ikke huske den forrige før det. Vi har virkelig ikke særlig mange av disse funnene. Det har helt klart blitt morsommere for meg å gå på jobben, sier Frode Iversen, som er professor i arkeologi ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Steinen er slitt

På Øverby-steinen har forskerne kunnet identifisere omkring 35 runer. Det er bare spesialister som kan finne ut hva runene betyr, forteller Iversen.

– Det er skrevet på et veldig gammelt språk, urnordisk. Selv folk i middelalderen ville ha problemer med å forstå det, sier han.

Men selv ikke spesialister kan lese noe på steinen med det blotte øye. Den er nemlig veldig dårlig bevart, for i tillegg til vær og vind har blitt utsatt for litt av hvert gjennom alle disse årene:

Steinen var opprinnelig satt som minnestein ved en grav ved «Sparreåsen».

I 1905 ble den en del av inngangspartiet til huset til en lokal bonde. Der fungerte den som trapp i årevis.

Da familien 85 år senere rev huset, ble steinen lagt ut i hagen og brukt som benk.

Arkeologene kom først på sporet av steinen i 2016, da en nabo fikk mistanke om at det var runer på den og sendte et bilde til den lokale avisen. Det er det bildet du kan se øverst i artikkelen.

På bildet under kan du se hvordan steinen sto da arkeologene så den første gang:

En dyktig runemester

Ved hjelp av fotogrammetri – en spesiell målemetode der man på bakgrunn av bilder fra mange ulike vinkler utarbeider en 3D-modell – har forskerne likevel kunnet tyde litt av innskriften.

Den lyder «Lu irilaR raskaR runoR», som – kanskje – kan oversettes til noe i stil med «hogg runer, dyktige runemester! «. Kanskje har noen brukt steinen til litt reklame.

Det er likevel ikke sikkert at ordet «irilaR» – eller Erilar, som ordet også kan staves – skal oversettes til «runemester».

Ifølge Lisbeth Imer er det en gammeldags oversettelse, mener hun.

– Det har nok mer vært en tittel. Ikke den øverste stormannen i samfunnet, men kanskje det som senere ble kalt en jarl, sier Imer, som legger til at det godt fortsatt kan ha vært en person som hadde et spesielt kjennskap til runer.

Verdenssensasjon: Nye ord til samlingen

Ifølge Frode Iversen kan begge deler stemme.

– Folk som mestret runer, har kanskje minnet om senere «skalder»: Folk med ordet i sin makt, som ofte hadde en viktig posisjon i kongens følge. Skaldene hadde gjerne tilleggstitler, og en Erilar kan derfor godt være en jarl, og en jarl kan godt være en Erilar, sier han.

Ordet «raskaR» – dyktig – føler forskerne seg mer sikre på. Og det er faktisk litt av en verdenssensasjon at dette ordet dukker opp så tidlig i historien.

– Vi kjenner ordet fra mer moderne tid, men vi ante ikke hvilke språkhistoriske røtter det hadde. Så da det dukket opp i denne sammenhengen, var det helt nytt, sier Iversen.

Det er en stor hjelp å få «nye» ord til samlingen når man forsøker å rekonstruere et gammelt språk som urnordisk, forteller filologen Karoline Kjesrud. Hun er en av ekspertene som arbeider med runene på Øverby-steinen.

– Dette ordet blir en verdifull kilde til språkhistorien, sier Kjesrud, som arbeider ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

En tredimensjonal opplevelse

Forskerne venter nå på skanningresultater som skal la dem identifisere flere runer på steinen.

Det er vanskelig å tolke innskriften før vi har hele, forteller Lisbeth Imer:

– Den gang delte de gjerne setningene, og faktisk ordene, midt i, og de brukte ikke bindestreker. Hvis det ikke var mer plass på den ene side av steinen, fortsatte de bare på den andre, sier Imer, som forklarer at man betraktet runesteinene som noe tredimensjonalt.

– Det vil si at den første delen av innskriften kan vise seg å ha en helt annen betydning når vi får resten. Den gang sto steinene, og man kunne gå rundt dem mens man leste. Det var en totalopplevelse, legger hun til.

Skanninger kan løse gåten

Vi aner med andre ord ikke om «Lu irilaR raskaR runoR» er en ferdig setning.

Men resultatet av skanningene vil snart tikke inn.

Skanningene er foretatt i en veldig høy oppløsning – 3600 punkter for hver kvadratcentimeter – og det vil la forskerne lage en enda mer presis 3D-modell.

Og forhåpentligvis identifisere enda flere runer, sier Frode Iversen.

– I det minste vil det kunne fortelle oss hva som er mulig å lese og hva som er tapt.

Vi følger opp historien når resultatene fra skanningen foreligger. Forskerne planlegger å utgi en vitenskapelig artikkel om tolkningen av runeinnskriften våren 2019.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.