Terrasseanlegget på Selja. Bak ser du bergoverhenget, også kalt helleren. (Foto: Alf Tore Hommedal, 1991)
Terrasseanlegget på Selja. Bak ser du bergoverhenget, også kalt helleren. (Foto: Alf Tore Hommedal, 1991)

Norges første helgen skal ha dødd i denne hulen på Vestlandet for over 1000 år siden

Den irske prinsessen Sunniva og følget hennes skal ha dødd i hulen på Selja etter å ha flyktet til Norge. Levningene ble funnet av Olav Tryggvason, ifølge legenden. Men er det sant?

Publisert

Øya Selja ligger ute i havgapet rett sør for Stadt på Vestlandet. Øya har en helt spesiell plass i Norgeshistorien – Norges første helgener skal ifølge legenden ha dødd i en hule her.

St. Sunniva og følget hennes døde her, etter å ha flyktet til Norge på 900-tallet. Sunniva var Bergens vernehelgen, og hun er fortsatt kjent i dag. Den katolske skolen i Oslo er oppkalt etter henne.

Den irske prinsessen Sunniva og en gruppe med irske menn, kvinner og barn slo seg ned på Selja, men de fikk ikke være i fred fra norske hedninger som anklagde dem for å blant annet stjele sauer.

Irene søkte tilflukt fra de hedenske nordmennene i hulen på Selja, og døde martyrdøden der etter å ha blitt begravd av store steiner.

Men ifølge legenden om Sunniva ble levningene etter irene funnet av Olav Tryggvason i år 996, som langt på vei gjorde Norge til et kristent, katolsk rike. Knoklene i hulen skal ha vært «velduftende», og liket av Sunniva var helt perfekt bevart.

I århundrene etter at levningene til Sunniva skal ha blitt funnet, ble det bygget en diger steinterrasse utenfor hulen. Hulen ligger under et bergoverheng, også kalt en heller. Under terrassen igjen lå det en liten kirke der levningene ble oppbevart. Det ble også bygget et kloster her.

Anlegget sto ferdig før 1170, da relikviene ble sendt til Bergen og legenden om Sunniva ble skrevet ned.

Du kan lese en mer detaljert versjon av legenden hos Norsk biografisk leksikon.

– Men det ser ikke ut til at Sunniva har eksistert som historisk person, sier Alf Tore Hommedal til forskning.no. Han er middelalderarkeolog ved Universitetet i Bergen, og har jobbet med forskning på Selja og Sunniva-legenden i flere tiår.

Hvordan oppsto da legenden om St. Sunniva og følget hennes?

Hulen holder på mange hemmeligheter. Det var nemlig folk der lenge før Norge var kristent og Selja ble et mål for kristne pilegrimer.

Hovedhulen på Selja, bak terrasseanlegget. (Foto: Alf Tore Hommedal)
Hovedhulen på Selja, bak terrasseanlegget. (Foto: Alf Tore Hommedal)

Et sjømerke

Du kan se den digre terrassen foran hulen i bildet over.

– Det er mye som tyder på at steinmuren har vært kalket, så den ville ha vært veldig synlig fra skipsleden, sier Hommedal.

Veggen ville da vært mulig å se som en hvit flekk fra sjøen. Havet utenfor Stadt er veldig værhardt, og var et farlig sted å krysse med skip for over 1000 år siden.

– Terrassen er med på å underbygge legenden om Sunniva. Hvis det utover i middelalderen noen gang var noen som tvilte på Sunnivas eksistens så var det bare å se til terrasseanlegget på Selja.

Selve hulen ligger bak denne terrassen, innerst i en stor sprekk i fjellet. Men arkeologiske utgravninger på stedet har vist at hulen var i bruk lenge før historien om Sunniva ble kjent.

Utsikten fra helleren på Selja, med Sunnivakirken i forgrunnen. (Foto: Alf Tore Hommedal)
Utsikten fra helleren på Selja, med Sunnivakirken i forgrunnen. (Foto: Alf Tore Hommedal)

Tidligere brukt

Under tidligere arkeologiske utgravninger har det blant annet blitt funnet keramikk og trekull som er blitt datert til å stamme fra 100-550 e.Kr. Dette betyr at folk kan ha oppholdt seg i hulen mens de drev med jakt og fiske.

– Dette kjenner vi igjen fra andre huler på Vestlandet, sier Hommedal.

I noen huler har det til og med dukket opp menneskeknokler fra folk som brukte hulene, ifølge forskningsartikkelen til Hommedal. Den er publisert i en ny bok om huler og ritualer i Europa, kalt «Caves and Ritual in Medieval Europe AD 500-1500». Hommedal spekulerer på om det også ble funnet knokler i hulen på Selja, som kan ha vært oppfattet som knoklene til de irske helgene.

Også fra vikingtiden er det spor etter folk. Hommedal mener at det ble bygget en jordterrasse utenfor hulen, som er datert til mellom 800-1000 e.Kr.

– Det kan indikere at de som bygde jordterrassen hadde behov for større plass foran hulen, forteller Hommedal.

Han har prøvd å undersøke om hulen var ett hellig sted også før stedet ble hellig for de tidlige kristne i Norge.

St. Sunniva, slik hun ble framstilt på 1500-tallet. Denne figuren står på museum i Bergen. (Foto: Nina-no/CC BY 2.5)
St. Sunniva, slik hun ble framstilt på 1500-tallet. Denne figuren står på museum i Bergen. (Foto: Nina-no/CC BY 2.5)

Erkeengelen Mikael

En av grunnene til at Hommedal og andre forskere mistenker at det kanskje har foregått noe førkristne ritualer ute på Selja, er at det i tidlige, kristne, skriftlige kilder som omtaler stedet, dukker opp en dedikasjon til erkeengelen Mikael.

Dette betyr faktisk en del, ifølge Hommedal.

– Erkeengelen Mikael er han som tok opp kampen med det onde, så han ble ofte dyrket i huler eller på fjelltopper.

Hommedal understreker at dette bare er en tanke og det er ingen klare bevis for at noe sånt har foregått på Selja. Undersøkelser på 1930-tallet kan ha ødelagt arkeologiske funn som kunne fortalt mer om historien til denne hulen, mener Hommedal.

Men det er ingen tvil om at legenden om Sunniva gjorde Selja til et viktig sted for den tidlige kirken i Norge.

Men hvis Sunniva ikke var en ekte person, hvor stammer historien om henne og følget hennes fra?

Hellige mennesker?

Flere forskere har pekt på at det finnes lignende historier om kvinnelige helgener som har fellestrekk med Sunniva-legenden, som for eksempel St. Ursula i Tyskland.

Legenden fra Selja kan altså være inspirert av andre historier om helgener.

Fortellingen om Sunniva endrer seg ganske mye gjennom de første hundre årene etter at den først dukker opp, ifølge Hommedal.

Hommedal argumenterer for at Sunniva egentlig ikke er med i de tidlige utgavene av fortellingen – den dreide seg bare om en gruppe irske, kristne flyktninger som slo seg ned på Selja og led martyrdøden. Disse blir etter hvert kalt for Seljumenn.

– Dette er nok en legende som har blitt skapt over lang tid, men selv om Sunniva er en skapt figur, kan det være en kjerne av historisk sannhet her, mener Hommedal.

For eksempel forteller de islandske sagaene om kristne, irske eremittmunker som slo seg ned på karrige øyer, blant annet på Island.

Munkene ble kalt for Papar, og i flere av islandssagaene får man et inntrykk av at de var på Island før vikingene kom dit i 874. Paparene kan også ha vært med på å inspirere legenden fra Selja, mener Hommedal.

En konstruksjon?

I forskningsartikkelen refererer Hommedal til en annen Sunniva-tolkning som antyder at legenden ble skapt for å bidra til kristningen av Norge, men Hommedal tror ikke det har skjedd.  

Hommedal mener at Sunniva er en skapt figur som har vokst frem av en eldre legende om Seljumennene. I løpet av 1000- og 1100-tallet har Sunniva gradvis vokset fram som en hovedfigur i legenden knyttet til hulen og helleren på Selja.

Helgendyrkelsen av levningene av Seljumennene som ble igjen på øya etter at Sunniva ble flyttet til Bergen, kan også ha blitt dyrket på Selja.

Referanse:

Hommedal: A holy cave and womb: the sanctuary on the island of Selja and the birth of the first Norwegian Saints. Bergsvik, Dowd: Caves and Ritual in Medieval Europe AD 500-1500, Oxbow books, 2018.