(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Steinalderjegere spiste karbohydrater
Jegerne i steinalderen spiste alt de kunne få fatt i – også karbohydrater.
Jegerne i steinalderen spiste store mengder proteiner fra fisk, magert kjøtt, urter og grovt grønt. Det er blitt grunnlaget for en av de store helsetrendene: steinalderdietten.
Den moderne utgaven av steinalderkostholdet utelukker de fleste karbohydratrike matvarer ut fra tanken om at man i eldre steinalder verken hadde brød, ris eller pasta. I København finner man nå hurtigmatstedet Palæo, der man får eggewrap og meatzaer.
Men kan det virkelig stemme at folk spiste så lite karbohydrater i eldre steinalder?
Arkeolog og botaniker Sabine Karg, som er ekstern førsteamanuensis på Saxo-instituttet ved Københavns Universitet, har brukt de siste 25 årene på å spesialisere seg på arkeobotanikk.
Hun forteller at jegerne i steinalderen, i motsetning til mange tilhengere av den moderne steinalderkosten, gjerne gumlet i seg karbohydrater hvis muligheten bød seg.
– Karbohydrater har vært en del av kostholdet. På oversvømte boplasser er det funnet spor av både røtter og frø fra forskjellige vannplanter og ville gressarter, forteller hun.
Fakta:
Steinalderen i Danmark dekker en svært lang periode. Jegersteinalderen, eller eldre steinalder, deles inn i paleolitikum, 2,4 mill. år–9300 år før vår tidsregning, mens mesolitikum er betegnelsen for perioden fra år 9300-3900 f.v.t.
Bondesteinalder, også kalt neolitikum, er perioden fra 3900-1800 f.v.t.
Arkeobotanikk betegner studiet av kjerner, frø og frukter fra planter som finnes i arkeologiske sammenhenger.
Var ikke kresne
Den moderne utgaven av steinalderdietten utelukker alt som minner om brød, ris, pasta, belgfrukter og melk. Men ifølge Karg var ikke jegerne i steinalderen så kresne.
Lettfordøyelig mat med et høyt energiinnhold var et velkomment innslag, og det er funnet spor av karbohydratholdige matvarer på de gamle boplassene.
– Det man finner, er avhengig av bevaringsforholdene og hvordan man tilberedte maten. For oss er forholdene særlig gode på oversvømte boplasser, hvor organisk materiale bevares godt, og i brannlag eller ildsteder, sier Karg.
– Vi har for eksempel funnet frø fra ville gressarter og vannplanter, samt røtter. Særlig når man ikke var heldig med jakten, måtte man grave opp røtter.
Fakta:
I den siste delen av eldre steinalder, den perioden hvor arkeologene vet mest om menyen, spiste folk i det som i dag er Danmark mye fisk og muslinger, supplert med hjort og villsvin fra skogen og alle de spiselige plantene som har vært å få fatt i.
De har samlet inn mye bær, frukt, nøtter og røtter. Ville epler, hasselnøtter og bringebær er blant de mest kjente av de plantene som arkeologene finner spor av på de gamle boplassene.
9000 år med steinalderkost
Steinaldermenyen var svært forskjellig i ulike områder og i ulike sesonger. I Danmark levde folk av jakt og sanking i mer enn 9000 år, før man la om og ble bønder.
I løpet av de 9000 årene var det et variert miljø: helt fra bunnfrosne landskap som minnet mest om våre dagers Grønland, til et varmt øylandskap med temperaturer som dagens søreuropeiske feriereisemål.
Blant de stivelseskildene som arkeologene så langt har møtt på, finner man blant annet eikenøtter og ville roer, som senere ble til både rødbeten og sukkerroen.
Sammenlignet med i dag var kostholdet preget av massevis av protein, mindre fett, og lite karbohydrater.
Fakta:
Fordi villsvin og andre ville dyrearter er magre sammenlignet med de tamme fettere deres, har jegeren fått mesteparten av fettet sine fra havpattedyr, fete fisker og hasselnøtter.
Steinalderens jegere var mindre enn folk i dag og hadde kraftigere knokler og muskler. Det skyldes blant annet at de brukte kroppen mye mer.
Tykke knokler og gode muskler gir mindre risiko for blant annet beinskjørhet.
Du blir det du spiser
Kostholdet betyr mye for helsen. Det var like sant i steinalderen som i dag. For å få vite noe om helsen til jegerne i steinalderen må man undersøke bevarte knokler og tenner.
Pia Bennike, som er biologisk antropolog og førsteamanuensis på Københavns Universitet, forteller:
– Jegernes tannhelse var på topp. Det er svært lite tanntap, og de har ikke noe karies. De har nemlig fått i seg veldig lite sukker. Det har vært begrenset til honning. De stivelseskildene de har hatt, for eksempel røtter, er grov kost som faktisk renser tennerne.
Fakta:
Alle planter, også for eksempel hvete og rug, har en vill stamfar som har vokst et sted ute i verden.
Disse ville formene har jegere samlet og spist når de kunne, og de første bøndene har valgt ut nettopp de plantene til det første landbruket.
Maten var mindre tilberedt
Til gjengjeld, forteller Bennike, har steinalderjegeren hatt god bruk for de sunne tennene:
– Det er tydelig på hele kraniet at de har hatt et kraftig tyggeapparat, og at de har slitt mye på tennene. Det viser at man har spist grov kost, men også at de kanskje ikke tilberedte maten så mye som vi gjør.
– Karies oppstår i begynnelsen av yngre steinalder (bondesteinalderen) og blir mer vanlig i jernalder og vikingtid. Det skjer i takt med at man begynner å spise mer karbohydrater, men også mer bearbeidet mat.
Jegerne hadde kraftige knokler
Skjelettet viser også at jegerne var sunne. Likevel levde de ikke så lenge.
– Det er få spor etter sykdommer på knoklene, men det er også fordi gjennomsnittsalderen ikke var så høy. De som overlevde til de ble voksne, ble i gjennomsnitt omkring 35–40 år, sier Bennike.
– Knokkelkvaliteten var generelt bedre enn i dag, men spørsmålet er om det skyldes kostholdet eller den fysiske aktiviteten. Begge deler har nok hatt betydning, men jeg tror den fysiske aktiviteten var det viktigste. Det kan også være snakk om et utviklingsmessig trekk, for jo lenger vi går tilbake i tid, jo kraftigere er knoklene.
Fikk kalsium fra skalldyr
I dag anbefaler danske helsemyndigheter at man drikker minst en halv liter melk om dagen. Men melk inngår ikke i steinalderkosten, så jegerne må ha fått kalsiumet fra andre steder.
– Kalsium finnes i masse andre ting, for eksempel skalldyr, så jeg tror de har fått i seg nok. De har, som steinalderfolk i arktiske strøk, fått i seg nok til at eventuelle problemer ikke har vist seg før en viss alder, sier Bennike.
Steinalderjegerne hadde kraftige knokler og sterke tenner. De levde et aktivt liv og spiste et grovt kosthold som besto av alt spiselig de kunne få fatt i.
Du kan lese Thomas Rodes kommentarer til forskernes poenger i en artikkel hos DR.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
9000 år på 2 minutter
For cirka 15 000 år siden tapte istiden kampen om verdensherredømmet. Planter, dyr og mennesker inntok langsomt de landområdene som isen mistet.
Menneskene ankom et stort, halvtomt og kaldt land.
De nye innbyggerne fant ikke så mye grønt å spise, men de kunne leve av flokker av reinsdyr. Nesten alle deler av dyret kunne spises. Selv de halvfordøyde plantene i drøvtyggermagen kunne bidra med viktige vitaminer.
Nye byttedyr kom til
Begynnende varme drev isen lenger nordover og tinte opp jorden. Reinsdyrene måtte følge kulden og gå mot nord.
En del av jegerne bestemte seg for å følge etter, mens andre valgte å bli.
De som ble, fikk nye byttedyr: elg, hjort og urokser. Også mange planter kunne etablere seg i den frostfrie jorden.
Varmen holdt stand. Mer og mer av isen smeltet, fløt ut i havet og fikk det til å stige.
Vannmassene krympet det store landet, og på restene spirte det fram skoger.
Havet ble det nye spiskammeret
De største byttedyrene forsvant da skogen lukket seg til.
Jegerne kunne fremdeles hente mat i skogen, men havet ble det store spiskammerset. I den siste delen av jegersteinalderen bygget de hyttene sine helt ute ved vannkanten.
Med tiden slukte det stigende havet en del av de gamle boplassene.
På bunnen av havet, der kysten en gang lå, hviler 6000 år gammelt avfall side om side med fortidens døde. Det er de plassene arkeologene vet mest om.
Her finner de rester av trekull som fremdeles ligger der bålet brant ut, og forkullete frø og knokler viser hva steinalderjegeren fikk til kveldsmat.
Kilde: Danmarks Oldtid
