En av våre lesere er fascinert av vikinger. Derfor ble han også begeistret da han nylig leste en artikkel på videnskab.dk om hvor vikingenes skatter har blitt av.

Han leste blant annet at vikingene plyndret store deler av Europa og i det hele tatt gjorde nesten som det passet dem.

«Men hvorfor var vikingene egentlig så overlegne i kamp?» skriver Gert i en e-post.

Vikingene vant ikke alltid

Vi har spurt vikingforsker Else Roesdahl, som er professor i middelalderarkeologi ved Institut for Kultur og Samfund ved Aarhus Universitet i Danmark.

Hun forteller at det slett ikke er slik at de alltid vant.

– Mange arkeologiske og skriftlige kilder viser at vikingene ofte tapte. Blant annet kjenner vi til vikingmassegraver som vitner om tokt som slo feil, forteller Roesdahl.

Overraskelsesangrep var nøkkelen

Likevel klarte vikingene å plyndre klostre, markeder, landsbyer og byer for enorme verdier.

Roesdahl forklarer at en av årsakene var mobilitet. Vikingskipene ga dem en evne til å dukke opp som lyn fra klar himmel.

– Det var blant annet det som skjedde ved angrepet på Lindisfarne i England i 793. Angrepet blir betraktet som begynnelsen på vikingtiden. Angrepet kom som en enorm overraskelse, sier Roesdahl.

Hun forteller at også at andre folkeslag har bruk mobilitet til å bli overlegne i kamp. Det dreier seg blant annet om de asiatiske nomadefolkene hunnerne under kong Attila på 400-tallet, den islamske ekspansjonen i århundrene etter Muhammeds død i 632 e.v.t. samt ungarerne på 900-tallet.

Visste når de skulle slå til

Vikingene hadde også et fantastisk etterretningsvesen, som gjorde at de kunne slå til der mulighetene for utbytte og suksess var størst, og motstanden var minst.

Ifølge Roesdahl visste vikingene ofte hvor og når det var store markeder, som i Nantes i Sør-Frankrike i 843.

I Nantes møttes store folkemengder hvert år ved sankthans for å feire Johannes døperen, og det var akkurat den dagen vikingene dukket opp.

– Vikingene har visst hva som foregikk. Samtidig hadde de trolig en allianse med en fransk greve som ville sikre seg byen, sier Roesdahl.

Angrep når uroligheter ulmet

Vikingene brukte også indre stridigheter til sin fordel. Hvis det var politisk uro i et land eller et oppgjør omkring retten til tronen, utnyttet vikinger det i plyndringstoktene sine.

For eksempel kom Æthelred den rådville til makten i England på slutten av 970-tallet under nokså uklare forhold. Det medførte indre stridigheter i landet, og mange av Englands mektige menn nektet å støtte den unge kongen, og da slo vikingene til.

Det samme gjorde de i Frankerriket på 800-tallet, da keiser Ludvig den frommes tre sønner gjorde opprør mot faren.

– Så snart det oppsto bråk i et land, kom vikingene og plyndret. Via handelsforbindelser har de visst hva som foregikk, forklarer Roesdahl.

Lå på lur i nærområdet

Det var ikke nødvendig å sende informasjon helt fra Nantes til Skandinavia.

Vikinger var antagelig allerede i området.

– Store vikinghærer overvintrer rundt om i Europa og kunne slå til raskt når mulighetene bød seg, sier Roesdahl.

Vikingene var rustet til tennene

Vikingene har også tungt bevæpnet. Økser, sverd, spyd, skjold, rustninger, buer og piler var av topp kvalitet.

– Faktisk kom en del vikingsverd fra Frankerriket, der det ble laget eksepsjonelt gode våpen. Etter hvert ble det forbudt å selge sverd til vikinger, forteller Roesdahl.

Dessuten kjente vikingene også til bruk av beleiringsmaskiner som rambukker og katapulter. Dette brukte de blant annet ved beleiringen av Paris på 800-tallet.

Taktikk var en stor del av vikingenes suksess

Vikingene var dessuten godt organisert når de dro i krigen.

Det er ikke slik at de bare løp mot nærmeste by med økser og sverd svingende over hodet, forteller Roesdahl. Angrepene må ha vært nøye planlagt – både for små grupper av vikinger og store vikinghærer.

Da Svein Tjugeskjegg og Knut den Store angrep England i begynnelsen av 1000-tallet, bestod hæren av flere tusen menn og hundrevis av skip. Roesdahl forteller at de må ha hatt en klar kommandostruktur, og angrepene forløp etter en detaljert plan.

Vikingene var flinke til å bruke våpnene sine

Sist, men ikke minst, var de fleste vikingene dyktige med våpnene sine.

Vikingtiden var en turbulent tid med mange stridigheter, og det krigerske ble idealisert.

Det var også et krav at alle menn hadde en form for våpentrening, for de måtte stå til rådighet hvis hjemstedet ble angrepet.

Forfedrene våre sendte ikke ferske bondegutter med høygafler på plyndringstokter ute i verden. Det var snarere soldater med grundig trening.

Og vikingene var heller ikke redde for å dø.

– Ifølge en saga om en norsk konge som døde som ung på et tokt i Irland, skal han ha sagt at «konger skal være til ære, ikke et langt liv», noe som viser mentaliteten blant vikingtidens krigere. Det var en ære å dø på slagmarken etter å ha utført minneverdige bedrifter, og et godt ettermæle var viktigst av alt, sier Roesdahl.

Vikingene slo seg ned, og vikingtiden sluttet

Vikingenes krigerske suksesser endte når folk rundt i Europa lærte hvordan de kunne frata vikingene overraskelsesmomentet.

Mange land bygget broer over elvene sine, slik at vikingene ble et lett mål for bueskyttere når de seilte forbi.

Etter hvert slo store vikinggrupper seg ned rundt om i Europa, blant annet flere steder i England, eller de inngikk fredsavtaler med for eksempel den franske kongen.

En av disse avtalene gikk ut på at vikingene fikk store landområder i Normandie mot å hindre at andre vikinger seilte opp Seinen.

Og etter bare 250 krigerske år var vikingtiden over, og vikingene kom aldri tilbake.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.