Mayafargen er godt kjent. Den er funnet både på vegger, skulpturer, keramikk og i nedtegnelser.

Og mens det meste av annen dekorasjon er falmet og forsvunnet i løpet av århundrene siden mayaenes storhetstid, forblir blåfargen forbausende klar.

De kjemiske bindingene i det himmelblå stoffet ser ut til å være nærmest ubrytelige, og fargen motstår vær, vind, mikroorganismer og til og med moderne løsemidler.

Ikke overraskende har mayablått blitt kalt en av de største teknologiske og kunstneriske bragdene i Mesoamerika.

Men oppskriften er altså tapt for alltid. Likevel vet vi en god del om hva fargen består av.

Plante og leire

For over 50 år siden åpnet nye teknikker innen kjemien muligheter for å bestemme hvilke bestanddeler stoffet var satt sammen av.

Det viste seg å være en blanding av indigo, fra planten Indigofera suffruticosa, og en spesiell type leire som kalles palygorskitt.

Men hvordan ble ingrediensene behandlet når fargestoffet ble tilberedt?

Denne uka kom forskere fra universitetet i Valencia med en ny hypotese: Mayaene varmet antagelig opp blandinga for å få fram den spesielle blåfargen.

Gult pigment

Analysene til Antonio Doménech og kollegaene hans viser nemlig at mayamalingen inneholder et annet pigment – dehydroindigo. Det må ha blitt dannet igjennom oksidasjon av indigo, da blandinga ble varmet opp.

Dehydroindigo gir gul farge. Dermed kan det godt forklare den grønne undertonen i mayablått, siden en blanding av gult og blått blir grønt.

- Det er mulig at mayaene visste hvordan de skulle få til den ønskede fargenyansen ved å variere temperaturen under tilberedelsen, for eksempel ved å varme blandingen over kortere eller lengre tid eller legger mer eller mindre ved på ilden, sier Doménech i en pressemelding.

De spanske forskerne mener resultatene nyanserer den vanlige oppfatningen om at fargestoffet stort sett ble brukt til ritualer. Dette var nemlig konklusjonen av forrige rapport om mysteriet mayablått.

Blod og gørr

Den gangen – i 2008 – hadde forskere undersøkt en bolle som ble funnet sammen med skjeletter og blåfarget bunnfall nede i en hellig brønn ved Chichen Itza i Mexico.

Bollen inneholdt røkelsesstoffer med rester av mayablått i.

Forskerne mente at fargen ble til ved brenning av røkelse sammen med indigoblader og leire i forbindelse med offerritualer. Og nettopp denne delen av studien – som bød på blod, gørr og utskårne hjerter – ble forståelig nok detaljbeskrevet i flere medier.

Men det blir for enkelt å si at det var slik mayablått ble til, og at fargen bare hadde rituell betydning, sier Doménech i pressemeldinga.

Han og kollegaene mener deres analyser tvert imot antyder at fargestoffet ikke alltid ble lagd på samme måte, slik noen forskere har antatt.

Forskerteamet tror at både sammensetningen og bruken av fargen har variert opp igjennom tida fra rundt år 150 f.Kr og til år 800.

Dermed kan vi nok trygt konkludere med at siste ord slett ikke er sagt i sagaen om mayafolkets usårbare blåfarge.

Referanse:

A. Doménech, M. T. Doménech-Carbó, L. Osete-Cortina, N. Montoya, “Application of solid-state electrochemistry techniques to polyfunctional organic-inorganic hybrid materials: The Maya Blue problem”, Microporous and Mesoporous Materials 166 (15): 123, 2013.

D. E. Arnold, J. R. Branden, P. R. Williams, G. M. Feinman & J. P. Brown, The first direct evidence for the production of Maya Blue: rediscovery of a technology, Antiquity, vol. 82, nr. 315, s. 151–164.