Kulturgjenstander fra Sørøst-Asia har i mange år vært populære ferieminner og samlerobjekter i vesten.

Hoder fra antikke statuer av Buddha er for eksempel ettertraktede suvenirer.

Men slike hoder er ofte et resultat av plyndring av gamle templer og ruiner. Dersom du kommer over et ekte antikt buddhahode, finnes det nesten bestandig en hodeløs statue et eller annet sted i Asia.

Mange kjøper slike antikviteter i utlandet og tar dem med hjem. Men regelverket for import og eksport av kulturgjenstander er strengere enn mange tror.

Hvis du vil ta med deg antikviteter fra utlandet inn i Norge, er det opp til deg å undersøke hva som er ulovlig å ta med ut av landet du befinner deg i og hvor du skal søke om tillatelse.

Men dette gjelder bare for land som er med i en av de tre internasjonale avtalene Norge er med i. Thailand er for eksempel blant de 66 landene som ikke er med i noen av avtalene. Så hvis du tar med deg en thailandsk antikvitet, trenger du ikke å ha gyldig sertifikat fra thailandske myndigheter.

Josephine M. Rasmussen er stipendiat i arkeologi ved Universitetet i Oslo. Hun forsker på handel med kulturminner.

Hun forteller at mange samlere og forhandlere, også de som driver ulovlig virksomhet, har samme mål som museer: å bevare og sikre gjenstander. Samtidig er det et typisk trekk ved plyndrede gjenstander at deres estetiske egenskaper får forrang fremfor arkeologisk og historisk informasjon.

- Slike arkeologiske gjenstander blir fremstilt som hele objekter isteden for som løsrevne fragmenter av nå ødelagte arkeologiske steder, noe buddhahodene illustrerer godt, sier Rasmussen.

Buddhahodene er så populære og så vanlige at man i moderne tid har begynt å produsere og selge hoder som ser ut som de er hentet fra gamle statuer.

- Vi er kanskje blitt så vant til den avkappete tilstanden at vi aksepterer det løsrevete hodet som en naturlig helhet, mener Rasmussen.

For lite kunnskap

I 2008 publiserte selskapet Albatrass rapporten Å jobbe med kulturminner i samarbeid med Universitetet i Oslo. Rapporten var resultatet av en undersøkelse som kartla kompetansenivået blant tollere, politifolk og ansatte i kultursektoren.

Det kom tydelig frem at mange tollere og politifolk ikke føler seg kvalifisert til å håndheve loven. De mangler kunnskap, både om regelverket og om hva som defineres som kulturgjenstander.

Flere av tollerne fortalte om situasjoner der det var mistanke om lovbrudd, men der gjenstandene ikke ble stanset, fordi tollerne ikke hadde mulighet til å bekrefte eller avkrefte mistankene.

Ingen beslag

I løpet av de siste seks årene har Toll- og avgiftsdirektoratet satt i gang tiltak som skal bedre situasjonen.

- Opplæring i kulturgjenstander er nå en del av basisundervisningen for nye tollere, hvor blant annet Forsvarsmuseet bidrar i undervisningen, og vi er i dialog med Kulturrådet ved behov, sier Liv Kristin Rundberget, underdirektør i vareførselsseksjonen i Toll- og avgiftsdirektoratet.

Likevel er det ikke blitt gjort ett eneste beslag siden 2010.

Det kan ha flere årsaker. Tollvesenet kan ha blitt flinkere til å informere publikum om hva som er lovlig og ulovlig å ta med seg. Men det er også mulig at de som skal håndheve loven fremdeles har for lite kompetanse, og at samarbeidet mellom tollerne, Kulturrådet og kulturinstitusjonene er for svakt.

Tar lang tid

Når en toller ved kontroll finner en gjenstand som blir forsøkt ført inn i landet uten sertifikat fra myndighetene i opprinnelseslandet, skal han holde tilbake varen og ta kontakt med riktig faginstans, for å finne ut om dette er en gjenstand de vil se nærmere på. Dersom tolleren ikke vet hvilken institusjon det dreier seg om, kan han kontakte Kulturrådet.

Kulturrådet gir beskjed til riktig kulturinstitusjon som deretter undersøker gjenstandene det er tvil om og avgjør om gjenstanden skal slippes over grensa eller om den må sendes ut av landet igjen.

På grunn av blant annet geografiske utfordringer kan avklaringer ofte ta lang tid, ifølge Rundberget. De fleste vedtaksinstitusjonene befinner seg i Oslo, men det er også et i Horten, et i Trondheim og et i Finnmark.

Dersom fagfolkene må reise langt for å vurdere en gjenstand, kan det bli lenge å vente. I tillegg kan det også være en utfordring å finne ut hvilke fagpersoner som har kompetanse til å ta avgjørelsen. Man kan også bli nødt til å kontakte faginstanser i opprinnelseslandet, noe som kan forsinke prosessen enda mer.

- Vi har gjenstander som har ligget på lager i lang tid, sier Rundberget.

God tro

Håkon Ingvaldsen er førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum i Oslo, og en av fagpersonene som kan innkalles dersom det oppstår usikkerhet ved grensen. Han forteller at det meste av ulovlig inn- og utførsel av kulturminner gjøres av folk som ikke er klar over at de bryter loven.

Senest i forrige måned forsøkte noen å selge kulturgjenstander til Kulturhistorisk museum.

Det var snakk om nordmenn som hadde blitt forsikret av en arbeider fra Bulgaria om at ifølge det bulgarske lovverket tilhører kulturgjenstander som blir funnet utenom arkeologisk sammenheng, den som finner dem.

Dette viste seg å ikke stemme, og museet måtte opplyse nordmennene om at gjenstanden var ulovlig ført inn i Norge. Utover dette fikk ikke episoden noen juridiske konsekvenser for nordmennene.

- Vi politianmelder ikke mennesker som handler i god tro. Vi går til politiet ved større mistanker om smugling eller hvitvasking, sier Ingvaldsen.

Hvitvasking og smugling

Hvitvasking av stjålne og plyndrede kulturgjenstander kan foregå ved at kulturgjenstanden blir brakt ut av opprinnelseslandet og tatt med til en fagperson som gjør en vurdering av gjenstanden. Denne vurderingen legges til grunn for å selge gjenstanden videre i et tredje land.

Ingvaldsen understreker at han ikke kan vise til konkret statistikk, men sier han har inntrykk av at denne virksomheten har økt de siste årene. Kulturhistorisk museum har fått flere henvendelser de siste ti årene fra folk som vil vise fram gjenstander og få dem vurdert. Ofte er de ikke i stand til eller interessert i å forklare hvor gjenstandene kommer fra.

- Vi sier ingen ting hvis de ikke kan vise oss et eksportbevis fra opprinnelseslandet. I noen tilfeller har vi varslet politiet, og vi har opplevd at de har tatt saken på alvor, sier Ingvaldsen.

Også Økokrim ser en økning i denne virksomheten.

- Økokrim ser en indikasjon på økning i ulovlig transport av kulturminner over grensen. Dette må sees i sammenheng med økt reisevirksomhet til og fra destinasjoner som tidligere var utilgjengelige, skriver politioverbetjent Kenneth Didriksen i en e-post til forskning.no.

Løsninger

Arbeidet med å bekjempe ulovlig transport av kulturgjenstander har så langt dreid seg om å informere publikum. Mye tyder på at det har hatt en positiv virkning på de som bryter loven i god tro. Men selv om tallene mangler, er det lite som tyder på at den kriminelle smuglingen minker.

Ifølge Ingvaldsen er det flere strategier som kan brukes til å bekjempe denne kriminaliteten. Økokrim bør jobbe mot internasjonale kriminelle miljøer som driver med smugling, museene må ha veldig klare holdninger mot ulovlig innførte kulturgjenstander, og fagmiljøet i Norge bør samarbeide med relevante land, kanskje særlig østblokkland, i prosjekter som kan øke kompetanse og bevissthet.

Tollvesenet kan også velge å bruke mer ressurser på problemet. Ifølge Ingvaldsen gis temaet lite oppmerksomhet.

- Tollvesenet har mange viktige ansvarsområder, og selv om jeg gjerne skulle sett en større satsning på ulovlig inn- og utførsel av kulturgjenstander, så innser jeg at Tollvesenet må foreta harde prioriteringer av begrensede ressurser, sier Ingvaldsen.

Det finnes ikke mye statistikk om kulturgjenstander som føres ulovlig inn i Norge. Norge kan potensielt være transitthavn, opphavssted eller kanskje til og med marked for den ulovlige handelen med kulturgjenstander.

- Vi vet lite om hva slags rolle Norge har i dagens internasjonale marked for arkeologiske gjenstander. For å finne ut av dette trengs mer forskning, sier Josephine M. Rasmussen.