I år 79 eksploderte vulkanen Vesuv på Italias vestkyst, den gang en del av Romerriket. Strømmer av glovarme gasser og aske raste nedover fjellet i stor fart, og la landskapet øde – deriblant byene Herculaneum og Pompeii.

Blant de raserte bygningene i førstnevnte by, var en overdådig kystvilla med et rikt bibliotek av tekstruller laget av papyrus. Da askestrømmene rammet biblioteket, forkullet den sviende varmen nesten umiddelbart de fleste av rullene, før hele byen ble begravet under metervis med aske.

Da arkeologer begynte å gjenoppdage de tapte tekstrullene, støtte de på vanskeligheter med å lese noen av dem. Mens noen av rullene var bemerkelsesverdig godt bevart, var noen lite annet enn en stor kullkubbe.

Skadelige metoder

En av metodene for å lese tekstene, har vært å varsomt rulle dem opp, men dette har vært forbeholdt rullene i best stand. Opprullingen har også ført til skader på flere ruller, og er ikke et reelt alternativ på de mest svidde rullrestene.

– Selv om man kan se at det er skrift på hvert papyrus-flak, så må papyrusen være myk og tøyelig for at den skal kunne åpnes, noe den ikke lenger er, sier Brent Seales til The Guardian. Seales er professor i datavitenskap ved University of Kentucky, og leder av forskningsprosjektet.

På papyrusrullene som ikke kan åpnes, har forskerne forsøkt å bruke røntgenstråler for å lese innholdet. Men et av problemene forskerne støter på, er at blekket som er brukt i skrivingen av papyrusrullene er karbonbasert.

Det gjør at blekkrestene er svært vanskelige å skille fra den forkullede papyrusen på røntgenbilder, siden de kjemisk sett er svært like. Selv om noe av blekket også inneholder små spor av bly, er ikke andelen tilstrekkelig til at skriften skiller seg nok ut på røntgenbilder.

Tidligere har Seales vært med på å bruke røntgenstråler for å lese en sammenrullet, 1700 år gammel hebraisk tekst. Blekket brukt den gang var derimot metallbasert, noe som gjorde at teksten sto tydeligere ut på røntgenbildene. En annen lovende metode som har vært forsøkt tidligere, og som resulterte i bokstaver som kunne leses med det blotte øyet, var ifølge Seales vanskelig å gjenskape med lignende resultater.

Dermed ble Seales og forskningsteamet hans nødt til å finne opp en ny metode for å forhåpentligvis endelig kunne lese de gjenværende tapte tekstene.

Super-røntgen og datamaskiner

Metoden går ut på at røntgenstråler med ekstremt høy energi kombineres med en underart av kunstig intelligens kalt maskinlæring.

Maskinlæring går kort ut på at man får datamaskinen til å finne mønstre i store mengder data, ved hjelp av statistiske metoder.

Ved å vise bilder av papyrusbiter der skriften er synlig for det blotte øye til et dataprogram, skal datamaskinen «lære seg» hvor det antageligvis kan finnes blekk på røntgenbilder av de samme fragmentene.

På denne måten skal datamaskinen klare å finne ut hvor det finnes blekk og ikke på papyrusrestene, blant annet ved å ta i betraktning forskjeller i strukturen på selve papirfibrene. Etter at maskinvaren har mestret fragmentene, håper forskerne at den også kan brukes til å lese innholdet i hele ruller.

Seales og forskningsgruppen har alt samlet inn data fra røntgenbilder, og etter å ha lært opp algoritmene håper de at metoden kan tas i bruk i løpet av de neste månedene.

– Det første vi håper på å gjøre er å perfeksjonere teknologien, så vi simpelthen kan gjenta prosessen på alle de 900 rullene som gjenstår, sier Seales.

Hva kan forskerne finne?

Aslak Rostad er førstelektor ved Institutt for historiske studier ved NTNU. Han har tro på at moderne teknologi kan være til stor hjelp.

– Tidligere metoder med bruk av lim har vært brukt, men det gjør at man må bryte opp papyrusrullene for å kunne undersøke dem med elektronmikroskop. Da risikerer man å ødelegge mye. Hvis denne metoden virker, vil man løpe en mye mindre risiko for å gjøre skade på tekstene.

Det er vanskelig å vite hva slags hemmeligheter kullrullene rommer. Rostad mener det er lurt å ha is i magen enn så lenge.

– Ofte viser det seg at det man faktisk finner, ikke er det man håper eller forventer å finne. Store deler av det man har funnet så langt i Herculaneum, har vært skrifter om epikureisk filosofi, og ikke noen store diktverk.

Selv om de fleste tekstene som er funnet har vært på gresk, er det også en mulighet at forskerne oppdager en tekst på latin. Selv om eksperter antar at antikkens biblioteker ofte rommet både en gresk og en latinsk avdeling, er kun et fåtall av tekstene funnet i Herculaneum skrevet på latin, selv om byen ligger i Italia.

Det betyr at det finnes en mulighet for at det fortsatt ligger et uoppdaget vell av latinske tekster begravet et eller annet sted. Senest i fjor ble et tapt historieverk av Seneca den eldre gjenoppdaget i papyrusene.

– Selv skulle jeg ønske man fant noen av de tapte, greske eposene eller tragediene, men det er nok litt for mye å håpe på, sier Rostad.

– Det blir spennende å se hva de klarer å komme fram til.

Les også

Røntgen ga innsyn i 2000 år gamle, forkullede skriftruller