Å kjede seg på vikingtokt

FORSKERENS FAVORITT: Omrisset av en fot på gulvet i Gokstadskipet gir forsker Hanne Lovise Aannestad en følelse av hvordan det var å kjede seg på vikingtokt.

Publisert
Planken fra Gokstadskipet. (Foto: Hanne Jakobsen)
Planken fra Gokstadskipet. (Foto: Hanne Jakobsen)

Han er stuet inn på et lite skip med 65 andre menn. Det er dagevis siden sist noen av dem så land, trangt om plassen, og det merkes at det er lenge siden noen vasket seg. Historiene om tidligere tokt gamlekara forteller om og om igjen begynner å bli rimelig oppbrukte.

Plassen hans er bak åra, men den er ikke i bruk for øyeblikket. Med vind i seilet skyves de sakte, men sikkert mot England og rikdommene som venter.

Hva i all verden skal han ta seg til mens de venter på å nå land?

Kanskje var det en ung gutt som bedrev vikingversjonen av å tagge på pulten den gangen. Noen tok i alle fall kniven sin, bøyde seg fram og skrapte inn omrisset av foten sin i gulvplankene på Gokstadskipet.

I dag, 1100 år senere, trekker forsker og magasinforvalter Hanne Lovise Aannestad frem plankene som sine favoritter fra samlingene til Kulturhistorisk museum i Oslo.

– Jeg synes akkurat denne gjenstanden gir et veldig menneskelig innblikk i hva det ville si å være en person i vikingtid, på en måte som få andre gjenstander gjør, sier hun.

”Jeg var her”

Gokstadskipet ble oppdaget på slutten av 1800-tallet, og står i dag utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo.

I om lag ti år, fra år 890 til 900, ble skipet brukt på tokt over de store hav. Områdene rundt årehullene på skipet er nemlig slitt, så forskerne er trygge på at dette ikke bare var et seremonielt fartøy.

Skipet hadde såkalte tiljer, planker som utgjorde dørken og som lå løst i skipet. Dermed kunne man lagre gods og gull i skroget under dem. Det er i et par slike tiljer at omrissene er å finne.

– Jeg ser for meg at noen på et eller annet tidspunkt har kjedet seg, han har hatt foten foran seg og så har han rett og slett streket opp rundt den med kniven sin. Det er en slags ”jeg var her”-beskjed, forteller Aannestad.

Inn på det menneskelige plan

Det er to fotomriss fra bunnen av Gokstadskipet – ett ganske tydelig av en høyrefot, og dessuten et svakere omriss av en venstrefot på en annen planke.

Tiljene lå hulter til bulter i gravhaugen da skipet ble funnet. Dermed får vi aldri vite om de to føttene stod ved hverandre, eller om de er resultat av to separate innfall.

Det gjør dem ikke noe mindre tankevekkende for Aannestad:

– Dette er en gjenstand som gir en empatisk forståelse av personen bak mytene fra vikingtiden. Vi vet jo en del om de store hendelsene, om konger og kriger og rikssamling og alt det, men dette omrisset suger deg ned på det menneskelige planet, sier hun.

– Du kan ikke skrive noe om historien ut ifra denne gjenstanden her. Den viser at vikinger hadde føtter, og det visste vi fra før. Men den gir et umiddelbart følelsesmessig engasjement på et allmennmenneskelig plan, det var virkelige mennesker som dro på vikinferder og ikke bare tegneserieaktige stereotyper. Og det kunne være både kjedelig og skummelt.

Tegningene ble ikke oppdaget før i 2009. Da skulle tiljene nemlig flyttes fra Bygdøy, og det var først da at en kollega av Aannestad la merke til omrissene.

Selv 130 år etter at skipet ble oppdaget, gjør forskerne altså fortsatt oppdagelser på et av Norges mest berømte og gjennomstuderte skip.

En ung mann på sitt første tokt?

Aannestad har målt sin egen fot opp mot en tegning av omrisset – for man kan ikke tråkke på den skjøre planken. Den opprinnelige foten var mindre enn hennes egen, og selv om folk var mindre på den tiden, er det sannsynlig at dette var en liten person.

– Det kan ha vært en ung mann. Man ble voksen mye tidligere på den tiden, de reiste ut mye tidligere enn det man i dag vil tillate sine unge gutter å gjøre, sier Aannestad.

Dermed er det lov å la tankene spinne fritt:

En ung gutt begynner å finne tilværelsen ganske så langtekkelig, og som et innfall titter han ned på foten sin og finner ut at den kan gi opphav til et øyeblikks adspredelse.

Såpass dedikert var han at han til og med har fått med neglene på tegningene.

Kanskje var dette aller første tokt for ham, og fottegningen var en måte å få tankene bort fra den forestående manndomsprøven i engelske og irske landsbyer? Kanskje er dette til og med omrisset av foten til noen vi i ettertid har blitt kjent med gjennom sagaene?

– Det er jo bare spekulasjoner, vi kan ikke vite det. Men uansett er det et menneske vi ser konturen av, avslutter Aannestad.

Hanne Lovise Aannestad viser frem planken fra Gokstadskipet. Omrisset av foten er her tydeliggjort. (Foto: Per Byhring / Hanne Jakobsen)
Hanne Lovise Aannestad viser frem planken fra Gokstadskipet. Omrisset av foten er her tydeliggjort. (Foto: Per Byhring / Hanne Jakobsen)