Vikingene er berømte for erobringer og reiselyst – ikke minst i England, der de klarte å få kongemakten med Svein Tjugeskjegg i 1013.

Men lenge før vikingene kom på banen (om lag 800–1050), dro folk fra dagens Danmark, Tyskland og Nederland på en «storstilt» utvandring mot vest og bosatte seg i England, viser en ny DNA-studie.

Faktisk var det langt flere folk fra Danmark som flyttet vestover i århundrene før vikingtiden, forteller forskerne.

– Mesteparten av det dansk-relaterte opphavet som vi ser i dagens engelskmenn – i gjennomsnitt omkring 40 prosent, alt avhengig av regionen – kom til England allerede i den anglosaksiske perioden mens det bare er et mindre bidrag fra vikingtiden, sier studiens førsteforfatter, Joscha Gretzinger, fra det tyske Max Planck-instituttet.

Lenge før vikingene

Med andre ord anslår studien at gjennomsnittlig 40 prosent av nålevende engelskmenns DNA stammer fra bølgen av innvandring som antagelig kom fra Danmark, Nord-Tyskland og Nederland i den anglosaksiske perioden fra 410–1066 e.v.t.

– De fleste har hørt at vikingene bosatte seg i England. Men her kan man vise at det har vært migrasjon i stor skala lenge før vikingtiden – helt tilbake til 300-400-tallet. Det er virkelig spennende, sier Hanna Dahlström, arkeolog ved Københavns Museum og medforfatter til den nye studien, som er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

Studien er relevant for i en mangeårig debatt blant historikere og arkeologer: Hvor mange reiste til England i den anglosaksiske perioden?

Farefull reise

Migrasjonen skjedde i en tid da reisen over havet mot England var farefull og vanskelig, og mange har vært skeptiske til at det var en stor bølge av innvandring, forteller arkeolog Kristian Kristiansen.

– I mange år har man diskutert om det bare var en liten elite som slo seg ned i England eller om det var snakk om en egentlig folkevandring, sier Kristiansen, som er professor i arkeologi ved Göteborgs Universitet, men ikke har vært involvert i arbeidet med den nye studien.

– Nå har vi de kalde fakta, som nærmest peker på en egentlig kolonisering. Det var både bønder, krigere og konger som slo seg ned i England.

Fra romere til angelsaksere

Innvandringen til England skjedde i en turbulent tid.

Landet hadde i nesten 400 år vært under romernes herredømme, men i år 410 forlot de plutselig England. Tropper ble kalt hjem til Italia for å beskytte Romerriket mot voldsomme angrep.

Dermed kunne andre gripe makten, og en ny tidsalder – den anglosaksiske perioden – kunne begynne.

Angelsakserne var en gruppe germanske stammer – anglerne og sakserne – som fikk navn fra hjemstedet sitt: Angel og Sachsen i Nord-Tyskland.

De nyankomne migrantene i England kom imidlertid ikke bare fra det nåværende Nord-Tyskland, men også fra Danmark, Nederland og andre områder rundt Nordsjøen, viser den nye studien.

Historisk stor migrasjon

«Studien vår gir en sterk evidens for en migrasjon i stor skala i perioden mellom det femte og niende århundret. Begravde mennesker fra disse århundrene stammer i gjennomsnitt 75 prosent fra dagens Nederland, Nord-Tyskland og Danmark», skriver en av studiens hovedforskere, Stephan Schiffels fra Max Planck-instituttet.

Han påpeker at en migrasjon på den størrelsen ikke har skjedd på noe annet tidspunkt i Englands historie i de siste 4.500 årene.

Strømmen av migranter til England førte til store omveltninger for språket, arkitekturen, landbruket og kulturen på de britiske øyene.

– Det er på grunn av angelsakserne at man snakker engelsk i dag i stedet for keltisk. Men studien gir også en forklaring på hvorfor man fortsatt snakker keltisk i Irland, Skottland og Wales. Hit nådde ikke angelsakserne, sier den danske arkeologen Kristian Kristiansen.

Fra Danmark til England

Til tross for angelsaksernes kulturelle innflytelse i England har det vært heftig debatt blant forskere om hvor mange som faktisk flyttet til England i denne perioden.

Det finnes bare noen få skriftlige kilder fra denne tiden. En av dem – «En kirkelig historie om det engelske folket» – ble nedskrevet av den engelske munken Beda rundt år 731. Beda skriver at anglerne, sakserne og «jydene» (engelsk «Jutes») var blant de tre største stammene som bosatte seg i England.

«Jydene» har senere blitt fortolket som folk fra Jylland, og Beda skriver blant annet at de slo seg ned i Kent, sørøst for London. Men funn av gjenstander tyder på fransk eller sørtysk innflytelse i området – ikke på dansk.

Elite eller folkevandring?

Slike «uoverensstemmelser mellom arkeologiske opptegnelser og historiske fortellinger» har ifølge den nye studien blitt brukt til å avvise ideen om en massiv migrasjon til England.

I stedet ble det den «foretrukne teoretiske holdningen for mange arkeologer fra 1960-årene og framover» at det bare var en mindre elitegruppe som flyttet til England.

Andre arkeologer har derimot vært overbevist om at det ikke bare var snakk om innflytelse fra en liten elite-gruppe, men derimot en større bølge av innvandring i England i den anglosaksiske perioden.

– Det har vært to modeller, og man har ikke kunnet bli enige, for arkeologien har ikke gitt mulighet for å trekke sikre konklusjoner. Men nå viser genetikken at det var snakk om en omfattende migrasjon, sier Kristiansen, som har samarbeidet med DNA-forsker Eske Willerslev.

DNA fra skjeletter

Studien bygger både på arkeologiske funn og på analyser av gammelt DNA som har blitt trukket ut av knokler fra 460 mennesker som døde i perioden mellom år 200 til 1300 e.v.t.

278 av disse menneskene var begravet i England mens resten kom fra det nordvestlige Europa. Københavns Museum har for eksempel bidratt med 16 skjeletter fra 1000-1200-tallets København.

– Vi kan se at migrasjonen til England involverte både kvinner og menn og at de fra begynnelsen må ha blandet seg med den lokale, «britiske» befolkningen, forteller Stephan Schiffels, som er forskningsgruppeleder innen populasjonsgenetikk ved avdeling for arkeogenetikk ved Max Planck-instituttet.

Etnisk skille?

Det er imidlertid ikke overalt innflytterne fikk barn med lokalbefolkningen.

– Andre steder, slik som Apple Down i West Sussex, ble immigrantene begravet separat på kirkegården. Kanskje er det spor etter et sosialt skille på dette stedet, sier Duncan Sayer, arkeolog ved University of Central Lancashire og en av hovedforskerne bak studien.

Nettopp kombinasjonen av arkeologiske data og genetiske resultater får ros fra DNA-forsker Ellen Røyrvik, som selv har forsket på innvandring på fortidens England.

– Imponerende studie

– Det er en veldig imponerende og grundig studie, sier Røyrvik, som er DNA-forsker ved Folkehelseinstituttet, men ikke har vært involvert i arbeidet med den nye studien.

– Tidligere har vi bare hatt DNA fra få individer. Men nå begynner man å få bedre og bedre data fra mange personer. Så det var nettopp en studie av denne typen vi har håpet på.

Hun har selv vært med på å kartlegge historisk innvandring i England ut fra DNA fra nålevende engelskmenn, og hun påpeker at de nye resultatene passer godt med funnene derfra.

Danmark forbundet med England

Arkeolog Kristian Kristiansen er også begeistret for den nye studien, men han undrer seg over at studien ikke refererer til en berømt grav som kalles Sutton Hoo, som er fra 600-700-tallets England.

– Det er en fantastisk vakker og rik grav, og den har sine nærmeste paralleller i graver fra Skandinavia. Det kunne like godt være en dansk-svensk konge som ligger der, sier Kristiansen.

– Graven viser at det var tette forbindelser mellom Danmark og England, og at kongeslektene var tett forbundet i perioden, legger han til.

Vikinger kjempet mot egne slektninger

Han henviser også til heltekvadet Beowulf, som ble nedfelt i England mellom år 975 og 1025.

– Beowulfkvadet handler om Danmarks eldste konger, men det er nærmest ingen i Danmark som kjenner det, for det ble overlevert i England, hos angelsakserne. Angelsakserne kunne skrive ned fortellingen før oss, men historien er egentlig mer dansk enn engelsk, sier Kristiansen.

Dermed støtter Beowulfkvadet ifølge Kristiansen historien om den massive innvandringen i England.

– Når vikingene kommer til England, kjemper de mot sine gamle slektninger, påpeker han.

Strid om vikinger i England

Det har vært strid blant forskerne om hvor mange som flyttet til England i vikingtiden.

I en studie fra 2016 regner Ellen Røyvik og en kollega seg fram til at det var fra 20.000 til 35.000 danske vikinger som dro vestover og bosatte seg i England – men tallet er usikkert og omdiskutert.

Forskerne som står bak den nye studien, vet ikke akkurat hvor mange vikinger som reiste til England – bare at det skjedde i «stor skala».

Hovedforfatter Stephan Schiffels påpeker at det vil kreve en helt annen form for matematisk modellering å komme med mer nøyaktige tall.

Innvandrerkvinner begravet med flere smykker

Forskerne som står bak den nye studien finner ingen forskjell på hvordan menn ble begravet i den anglosaksiske perioden – uansett om de hadde lokale aner eller innvandrerbakgrunn.

Det samme gjelder imidlertid ikke kvinner:

– Kvinner med immigrantbakgrunn ble oftere begravet med smykker enn kvinner av lokal opprinnelse. Det tyder på at det kan ha vært viktig – i hvert fall for noen aspekter av livet og døden – om man hadde immigrantbakgrunn, sier studiens hovedforsker, Stephan Schiffels.

Han påpeker at deres etniske opprinnelse kanskje kan ha spilt inn på kvinnenes status i samfunnet eller kanskje var det bare forskjell på den rituelle praksisen ved begravelsen.

Referanse:

Joscha Gretzinger mfl.: The Anglo-Saxon migration and the formation of the early English gene pool. Nature, 2022. DOI: 10.1038/s41586-022-05247-2

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.