Totalkollaps

Hva i all verden tenkte han på, han som hogde det siste treet på Påskeøya? Jordsmonnet var ødelagt, de fleste dyr var utryddet, og nå forsvant den siste mulighet til å bygge en kano og dra.

Publisert

Påskeøya, noen tusen mennesker på ei øy bare litt større enn Nøtterøy. De var alene i verden. Kanskje hadde det ikke vært folk innom siden de første kolonistene krabbet i land rundt år 900.

Så hva tenkte han, mannen som hogde ned Påskeøyas siste tre, noen hundre år senere? Da var øya forvandlet fra subtropisk regnskog til en vindpisket, øde slette. De første europeere som kom forbi, møtte et forkrøplet samfunn, herjet av kannibalisme og stammekriger.

Samfunn bukker under

Jared Diamonds forrige bok vakte stor oppsikt. I “Guns, Germs and Steel” (1997) ga han oss “en kort historie om oss alle de siste 13 000 år” - basert på hvilke naturlige betingelser verdens ulike kulturer har hatt til rådighet.

Det var et spennende og ikke minst forklarende perspektiv som gjorde den tidligere biologen til en av vår tids mest nyskapende historikere.

I sin nye bok “Collapse - How Societies Choose to Fail or Survive” bruker han de samme grep for å studere de av fortidens samfunn som bukket under som en følge av sin rovdrift på ressurser.

Hva kan vi lære?

Dette gjør han ikke, skriver han, for å hovere over de som mener fortidens kulturer og dagens urbefolkning innehar noen “naturlig økologisk innsikt”. Han gjør det snarere for å gi oss et redskap for å vurdere vår egen etter hvert nokså utsatte situasjon.

Hva gjorde de feil, beboerne på Påskeøya, anasaziene i det sørvestre USA, mayaene - og ikke minst - vikingene på Grønland? Hva gjorde de feil, som vi kan gjøre bedre?

Fem faktorer bestemmer en slik undergang, skriver Diamond; økologiske faktorer, klimaskifter, forhold til fiendtlige naboer, forholdet til vennligsinnede handelspartnere, samt kulturens evne til å ta problemene inn over seg.

De fleste av de samfunn som ikke klarte seg, feilet eller hadde uflaks på minst tre av disse punktene.

Mer interessant for vår fremtid, er det kanskje at mange samtidige og liknende samfunn overlevde. Så hva gjorde de rett, de innfødte i Ny Guineas innland, beboerne på den knøttlille øya Tikopia, japanerne i Tokugawa-perioden (1603 - 1867), eller våre slektninger islendingene, som i motsetning til grønlenderne overvant økologiske vanskeligheter og i dag bebor et av verdens mest velstående land?

En japansk suksesshistorie

En turist i Japan i 1650 hadde for eksempel hatt god grunn til å tro at det japanske samfunnet sto på grensen av et sammenbrudd, skriver Diamond. Landet sto overfor en katastrofal avskoging og innbyggerne konkurrerte hardt om ressursene.

Men Japan ble en suksesshistorie, og er i dag - kanskje i motsetning til hva mange tror - et skogkledd land. Hvorfor klarte japanerne seg, mens det gikk galt på Påskeøya, for mayaene, eller for den saks skyld for dagens Rwanda og Haiti - som begge er i ferd med å bli ødelagt?

Den vanlige forklaringen på japanernes suksess, er en antatt kjærlighet til naturen, en buddhistisk respekt for samme og en konfuciansk livsanskuelse.

Robuste miljøer

Dette kan ikke stemme, repliserer Diamond. Japanerne hadde samme kjærlighet og respekt da de ødela naturen, som etter at de fikk den på fote igjen. Og hvilket grunnlag har vi for å påstå at mayaene og anasaziene ikke tenkte noble tanker?

Forklaringen ligger snarere i Japans naturgrunnlag. I motsetning til de kulturer som gikk på trynet, var japanerne så heldige at de bodde i et robust miljø, med relativt god tilvekst av skog pågrunn av mye nedbør og høyt næringsinnhold i jorda.

I tillegg holdt ikke japanerne sau og geit som beiter ned vegetasjonen og forårsaker jorderosjon, og hadde god tilgang på sjømat, som letter presset på jordbruket.

Sosiale faktorer

I tillegg kommer sosiale faktorer: Det japanske samfunn var på denne tiden stabilt. Herskernes familier hadde vært ved makten lenge, og de forventet å forbli slik også i fremtiden - noe de faktisk gjorde.

Det tok 250 år før det skjedde store endringer. Alle sosiale sjikt hadde derfor, mener Jared Diamond, et motiv for å sikre at naturen overlevde også inn i fremtiden.

Hvilket la grunnlaget for “kulturens evne til å ta problemene inn over seg”. Japans skoger ble reddet av et sterkt sentralstyrt vernearbeid. Andre eksempler viser en tilsvarende suksess etter demokratisk initiativ fra grunnplanet. Begge deler er selvfølgelig en trøst å lese, i en bok som ellers i sin helhet handler om hvor ille det kan komme til å gå?

Bør nok leses, ja

Jared Diamonds “Collapse” er en frisk, spennende og nyskapende tilnærming til historiefaget. Han vurderer historien som en interaksjon mellom natur og kultur, og klarer i stor grad å anskueliggjøre hvorfor noen samfunn gikk under, mens andre overlevde.

Noe av det mest lærerike, er kanskje måten han viser at økologisk fatale avgjørelser til tider gjøres med de beste intensjoner. Han var ikke nødvendigvis verken ond eller dum, mannen som hugde Påskeøyas siste tre. Ikke han som skjøt den siste geirfuglen heller, får vi tro. Eller Norges siste ulv. Det finnes sikkert flere trær et annet sted? Det finnes sikkert noen kloke folk et sted som løser dette problemet? Det finnes sikkert?

Og så bare skjer det som skjer.

Boka kunne således egnet seg som nattbordslektyre for både politikere, industriherrer, sauebønder og historikere - for ikke å snakke om lærere.

Mange av dem vil kanskje være uenig i noen av Diamonds detaljer og empiri. Hans overordnede modell, derimot, er det vanskelig å forkaste.

Collapse - How Societies Choose to Fail or Survive
Av Jared Diamond
Penguin, Allen Lane, 2005
576 sider
ISBN 0-713-99286-7