– Blant de mulige våpnene virket øksen som den mest sannsynlige, forteller Cícero Moraes, som er mannen bak den makabre rekonstruksjonen, ifølge LiveScience.(Bilder: Cicero Moraes-Pen News)
Øks i fjeset: Se gjenskapt krigeransikt fra år 1361
Det var trolig en av rytterne til den danske kongen Valdemar Atterdags som drepte bondekrigeren.
JohanGudmandsenJOURNALIST, VIDENSKAB.DK
Publisert
Noen ganger er det bra å bli minnet på at ikke alt var bedre før.
I en ny studie har en 3D-designer rekonstruert et ansikt ut fra kraniet til en bondekriger.
Det ble funnet ved Visby på den svenske øya Gotland og har blitt datert til å være fra år 1361 – det året da den danske kong Valdemar Atterdag angrep byen og slaktet en hær av utrente og dårlig utrustede bønder.
Og her, sammen med 1800 av sine kampfeller, falt han med et stort sår midt i ansiktet.
– Det har vært en massakre, forteller Kåre Johannessen, som er historiker og arkeolog ved Middelaldercentret ved Nykøbing Falster i Danmark.
– Mannen her har levd hele livet som bonde og plutselig måtte han stå ansikt til ansikt med Valdemar Atterdags toppmoderne og rutinerte ryttere. De var sjanseløse, og det visste de nok, sier han.
Etter slaget åpnet Visby portene sine og Valdemar Atterdag brannskattet byen.
Gotland fortsatte å være deretter en del av det danske kongeriket fram til 1645.
Databasert rekonstruksjon – og gjetning
Rekonstruksjonen av ansiktet, og den tilhørende studien, er solid, mener Niels Lynnerup, som er professor ved Retsmedicinsk Institut ved Københavns Universitet.
Han har selv jobbet med å gjenskape ansikter ut fra arkeologiske kranier – blant annet av Sven Estridsen, som var konge i Danmark fram til rundt år 1075.
– Når man skal rekonstruere et ansikt, tar man utgangspunktet i ansiktsskjelettet og identifiserer grunnleggende ting som kjønn og alder, forteller han.
– Deretter ser man på anatomiske studier og databaser for å vurdere den gjennomsnittlige bløtvevtykkelsen ulike steder på ansiktsskjelettet for mennesker i dette området på denne tiden. Det vil si hvordan blant annet lepper, nese eller kinn så ut. Deretter fyller man ut ansiktet etter ansiktsskjelettet med hensyn til de viktigste musklene.
Og hit rekker den databaserte rekonstruksjonen.
– Resten er mer eller mindre gjetning. Om personen har vært tykk eller mager, hatt mange rynker eller skjegg, blå eller brune øyne, kan vi ikke si noe om, forteller Lynnerup.
– Man kan la seg inspirere av for eksempel malerier eller mynter for å få et inntrykk av moten innen skjegg eller frisyre. Men det er selvfølgelig ikke spesielt presise ledetråder.
– Så han har ikke sett slik ut?
– Antagelig ikke. Det er basert på gjetning, men i studien gjør de også rede for usikkerheten, svarer Niels Lynnerup.
Annonse
Formidler budskapet
For forskningen bidrar ikke slike rekonstruksjoner med noe særlig. Det er Kåre Johannesen og Niels Lynnerup enige om.
Men for formidlingen er det viktig.
– Det gjør historien mer nærværende for publikum, sier Johannesen.
– Når man kan se en persons ansikt, er det mye enklere å forstå at fortiden ikke er en grå, fremmed masse av navnløse mennesker – men at den bestod av ekte mennesker, legger han til.
Det er Niels Lynnerup enig i:
– Det viser at middelalderen kunne være fryktelig. Og vi ser at han var akkurat som deg og meg. Og man bør heller ikke glemme at formidling er viktig for forskningen, forteller han.
– Gi ham en iPhone og en kardigan og så kunne han like godt være en nabo, avslutter Johannessen.
– Det er banalt, men også viktig. Vi kan bare bruke historien til noe hvis vi forstår at den handler om mennesker som oss selv.