Eldgammel grønlandsk suksessoppskrift

FORSKERENS FAVORITT: På Grønland levde de for tusenvis av år siden, i mørketid uten lamper, på jakt etter moskus med knøttsmå våpen. Arkeolog Pauline Knudsen føler et slektskap med hardhausene som først inntok menneskenes siste utpost.

Publisert
De små våpnene som ble laget på Grønland for 4500 år siden er intrikate og viser godt håndverk. De første menneskene i landet hadde forstått hva som måtte til for å overleve i Arktis. Disse er fra både Saqqaq- og Independence-kulturen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
De små våpnene som ble laget på Grønland for 4500 år siden er intrikate og viser godt håndverk. De første menneskene i landet hadde forstått hva som måtte til for å overleve i Arktis. Disse er fra både Saqqaq- og Independence-kulturen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Pilspissen er ørliten og tynn som ei flis. Den er bare et par centimeter lang, men likevel er den hogget ut med ørsmå tagger langs eggen. Den ser fortsatt ut til å være et høyst brukbart redskap.

Spissen er 4500 år gammel, og kommer fra den grønlandske Saqqaq-kulturen.

Arkeolog Pauline Kleinschmidt Knudsen, ansvarlig for oldtidssamlingen på Grønlands nasjonalmuseum i Nuuk, har plukket frem denne pilspissen og et knippe andre oldtidsvåpen som sin favoritt når vi besøker henne en snøtung formiddag i slutten av mai.

– Elementer i denne tidlige kulturen finner vi igjen i det som er våre forfedres kultur, i thulekulturen. Grunnmønstrene var der for 4500 år siden, og har overlevd i en eller annen form helt siden, sier Knudsen.

– Jeg føler et slektskap til menneskene som laget dette. Vår kultur kommer også fra denne kulturen, selv om det ikke er via en rett biologisk linje. Det er spesielt å jobbe med.

Den siste skanse i menneskenes erobring

Menneskene kom seg over Beringstredet en gang for rundt 6000 år siden, og spredte seg ut over det nordamerikanske kontinent.

Da folk endelig kom til det nordlige Canada og inn på selve Grønland, omtrent 1500 år senere, tok en gruppe til høyre, sørover. En annen fortsatte østover, langs nordkysten av den enorme øya.

– Hvis du tenker på Ut av Afrika-teorien, så er Grønland det aller siste stedet man kom til, sier Knudsen.

De to gruppene ble starten på henholdsvis Saqqaq-kulturen og Independence-kulturen, de to aller første menneskegruppene som levde i dette landet.

Independence-fjorden på Grønland ligger lenger nord enn Svalbard, og er ekstremt lite gjestmild. (Foto: (Bilde: Google Maps/bearbeidet av forskning.no))
Independence-fjorden på Grønland ligger lenger nord enn Svalbard, og er ekstremt lite gjestmild. (Foto: (Bilde: Google Maps/bearbeidet av forskning.no))

Hardere og mer ensomt i nord

De kalles paleo-eskimoer, og det var nok de som reiste mot høyre som tok det beste valget. Vestkysten er frodigere, har flere dyrearter og et mildere klima enn de nordlige delene av Grønland.

Ved Independence-fjorden, som kulturen er oppkalt etter, er det et høyarktisk klima, som betyr lite vegetasjon, streng kulde og mye snø. Landskapet kan best betegnes som en arktisk ørken. Det er mørketid fire måneder hver vinter.

Independence-menneskene jaktet nesten utelukkende på moskus, og bodde kun i et lite område helt innerst i fjorden.

I det ørkenaktige landskapet ved Independence-fjorden lagde de første paleo-eskimoene sine hjem. Her sitter Astrid Lyså, forsker fra Norges Geologiske Undersøkelse, i restene etter ett av dem. (Foto: Eiliv Larsen)
I det ørkenaktige landskapet ved Independence-fjorden lagde de første paleo-eskimoene sine hjem. Her sitter Astrid Lyså, forsker fra Norges Geologiske Undersøkelse, i restene etter ett av dem. (Foto: Eiliv Larsen)

– At man kan overleve på slike betingelser i et par hundre år, det er en bragd. De hadde kun steinredskaper, ingen lamper, men bare det lille ildstedet i midten av teltet, og det var få arter å jakte på store deler av året, sier Knudsen.

– Dessuten må man huske på at de i hvert fall ikke den første tiden har kunnet kommunisere med andre. De var alene i sin verden.

Eksperter på miniredskaper

Pauline Knudsen føler slektskap med menneskene som for 4500 år siden hogget ut verktøyene hun nå har på sitt kontor i Nuuk. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Pauline Knudsen føler slektskap med menneskene som for 4500 år siden hogget ut verktøyene hun nå har på sitt kontor i Nuuk. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Både Saqqaq- og Independence-kulturen er en del av det som kalles arktisk småverktøyskultur, karakterisert nettopp av de små pilspissene, harpunspissene og andre verktøyene de brukte.

Taggene på pilspissen Knudsen holder frem er for små til å være hogget ut med en slagstein. Hun forteller at de har brukt en såkalt trykkstokk, som gjorde at man kunne presse små flak av steinen.

Hvorfor redskapene var så små, vet vi ikke noe sikkert om.

– Det er funnet menneskebein fra Saqqaq-kulturen og de var mindre enn oss, stort sett av samme størrelse som våre forfedre, sier Knudsen – som med ”våre forfedre” mener grønlendernes opphavsmenn og -kvinner.

Kvinnene hadde en gjennomsnittshøyde på en og en halv meter.

Det er bare én spekulasjon, blant flere. Behovet for å kunne bevege seg kjapt langs byttedyrenes trekkruter, uten å drasse på svære verktøy, kan være en annen årsak til miniredskapene.

Spiddet sel

Bruksområdene er lettere å tyde, for de samme teknikkene og redskapene var og er i bruk på Grønland fortsatt. Pil og bue, spyd og harpuner med kasteskaft laget av bein, trommer, nåler og andre gjenstander som ligner til forveksling på mer moderne inuitters redskaper.

Siden den gang har det for det meste skjedd tilpasninger og forbedringer av gjenstander som allerede fantes – i hvert fall frem til rifla og snøskuteren gjorde sitt inntog.

Våpnene ble brukt til å jakte på det øya hadde å by på: Moskus, men også isbjørn, sel, fugl, rev, hare, lemmen og fisk.

Hadde du gått etter disse, i mørket og med knøttsmå våpen? (Foto: Hannes Grobe, Wikimedia Commons)
Hadde du gått etter disse, i mørket og med knøttsmå våpen? (Foto: Hannes Grobe, Wikimedia Commons)

Fortsatt bruker en del grønlendere tradisjonelle verktøy til fangst og fiske.

– Da vi laget utstillingen til museet fikk vi laget kopier av en del av våpnene, og vi fikk den beste harpunkasteren i Nuuks kajakklubb til å teste harpunen. Den var fint i stand til å gjennombore en utstoppet sel, forteller Knudsen.

Reiste og handlet

Ideen om primitive steinaldermennesker sitter dypt i oss – vi ser gjerne for oss folk i huler som grynter til hverandre. Men var de så enkle?

En annen grunn til at Knudsen valgte nettopp denne pilspissen, er fordi den er laget av kiselskifter. Det er en bergart som kun finnes på to steder på Grønland, begge i nærheten av Diskobukta på vestsiden av landet.

Likevel er det funnet redskaper av kiselskifer langs hele kysten.

– Det betyr altså at de forskjellige samfunnene langs kysten har handlet med hverandre, og kommunisert over avstand, sier Knudsen.

Det er store likheter mellom redskapene som er funnet etter de første paleo-eskimoene, og de verktøyene som ble brukt helt opp til forrige århundre. (Foto: Wikimedia Commons)
Det er store likheter mellom redskapene som er funnet etter de første paleo-eskimoene, og de verktøyene som ble brukt helt opp til forrige århundre. (Foto: Wikimedia Commons)

Kimen til dagens grønlendere

Selv om grunnoppskriften for suksess på Grønland var riktig, var ikke alle detaljer helt på plass for de aller første menneskene. Blant annet vokste redskapene i størrelse etter hvert som århundrene gikk.

Independence-menneskene klarte seg bare i to eller tre generasjoner før de forsvant. De utgjorde aldri mer enn 200 eller 300 mennesker, og tilværelsen ved fjorden ble rett og slett for hard.

Om de døde ut, eller om de vandret sørover og slo seg sammen med Saqqaq-kulturen, vet man ikke. Saqqaqene holdt i alle tilfeller ut lenger. Helt opp til 700 år f. Kr. er det spor etter dem langs kysten.

Så blir det folketomt. Lenge.

Det er altså ikke noe direkte slektskap mellom Pauline Knudsen og de første paleo-eskimoene som vandret inn i landet. Dagens grønlendere nedkommer fra thulekulturen, en folkegruppe som etablerte seg i landet rundt 1200 år etter at vår tidsregning begynte.

Men det hele begynte altså lenge, lenge før, med ørsmå våpen som nå har funnet veien til Knudsens kontor.