Restene av The Mary Rose, som ligger ved The Mary Rose Museum. Med en spesiell CT-skanner har forskeren identifisert skadelige stoffer som bryter ned skipet, helt ned på atomnivå.
Restene av The Mary Rose, som ligger ved The Mary Rose Museum. Med en spesiell CT-skanner har forskeren identifisert skadelige stoffer som bryter ned skipet, helt ned på atomnivå.

Krigsskip fra 1545 kan bli reddet av ny metode

Metoden kan også brukes til å gi vikingskipene best mulig forhold, mener forsker.

1545. Den franske marinen forsøker å invadere Portsmouth i Sør-England. Henrik VIII er konge av England. Krigsskipet Mary Rose, som han fikk bygget da han kom til makten, blir senket.

Om Mary Rose

Mary Rose var favorittskipet til kong Henrik VIII. Han så på mens det sank 19. juli 1545. Det kan ha vært for mange folk på skipet.

Mary Rose var nemlig bare bygget til å ha 400 mann om bord. Den dagen var det over 700. Så da de manøvrerte skipet i en skarp sving, tippet det til siden, noe som førte til at det tok vann inn gjennom kanonportene.

Rundt 700 mann, også kaptein sir George Carew, druknet. Bare 30 mann slapp unna med livet i behold.
Kilde: The Mary Rose

Over 400 år går mens orlogsskipet ligger på bunnen av havet, fram til det i oktober 1982 blir reddet i land. I dag kan du se det på The Mary Rose Museum i England.

Men skipet brytes ned. Derfor har en forskergruppe satt seg som mål å kartlegge svovelforbindelsene som ødelegger treverket. Artikkelen om forskningen er publisert i tidsskriftet Matter.

Forskerne har brukt en 3D-røntgenskanner, også kalt synkrotronskanner, som analyserer strukturer i materialer helt ned på atomnivå.

– Fra tidligere studier av Mary Rose visste vi at det fantes store mengder svovelforbindelser i treverket i skipet. Disse stoffene stammer fra bakterier på havets bunn. Under vannet er ikke svovelforbindelsene et problem for treet, men når skipet havner på land og treverket kommer i kontakt med oksygen, kan svovelforbindelsene bli til syrer og salter. Og det er disse som er farlige for treverket, forteller Kirsten M.Ø. Jensen.

– Den kjemiske sammensetningen og plasseringen av svovelforbindelsene i treverket var imidlertid ukjent. Og det var det vi ville undersøke. Denne kunnskapen er avgjørende for å utvikle målrettede konserveringsmetoder.

Mary Rose var en del den engelske marinen som skulle beskytte England mot fransk invasjon av Isle of Wight.
Mary Rose var en del den engelske marinen som skulle beskytte England mot fransk invasjon av Isle of Wight.

Ny skanningsmetode har gitt unik innsikt

Forskergruppen brukte et fire millimeters kjernebor til å ta ut en treprøve fra skipet. De analyserte prøven med en nyutviklet skanningsmetode ved European Synchrotron Radiation Facility (ESRF).

ESRF er et enormt forskningsanlegg som produserer røntgenstråler av høy intensitet. Strålene brukes av forskere fra hele verden til å få innsikt i alt fra biologiske systemer til nye materialer.

– Her brukte vi den veldig intense røntgenstrålen til å skanne treet fra Mary Rose. Det er en helt ny metode som gjør det mulig å kartlegge hvilke stoffer som finnes i treet, og hvor de er. Det har gitt oss et unikt innblikk i treet, helt ned på atomnivå, slik at vi kan finne ut hva som gjør at treverket brytes ned, forteller Jensen.

Den nye metoden vil trolig kunne brukes til andre materialer også. Studien skaper grobunn for en ny forståelse av bevaring av kulturarv, for eksempel vikingskipene våre, sier hun.

Videoen forteller om studien og den nye metoden. (Kilde: ESRF)

Konserveringen av Mary Rose kan ha gjort mer skade enn nytte

Nanna Bjerregaard Pedersen, førsteamanuensis ved Institut for Konservering på Det Kongelige Akademi i Danmark, nevner en annen utfordring for Mary Rose. Det er nemlig ikke bare svovelforbindelsene som skaper problemer. Konserveringsmidlet PEG 200 ødelegger sannsynligvis mer enn det hjelper.

– Det visste man ikke på 1980-tallet da de konserverte Mary Rose, sier Pedersen.

– PEG 200 er flytende ved romtemperatur, og de sprayet det inn i strukturen på Mary Rose for å skifte ut vannet som var bundet i trecelleveggen. Dette forhindret tømmeret i å krympe da det tørket.

Men det har vist seg at flytende PEG kan ødelegge konservert treverk på lang sikt. For riktignok skifter man ut vann med PEG 200, men det suger til seg vann fra luften.

Det betyr at konserveringsmiddelet leder jern- og svovelforbindelsene rundt i treverket, noe som fører til syredannelse.

Interessant studie for framtidig konservering

– Det er en veldig interessant metode, og det kunne være morsomt å teste om det gir oss en dypere forståelse for hvordan konserveringsmidlet PEG binder og fordeler seg i den nedbrutte trestrukturen, sier Pedersen.

– Vi vet av erfaring at vi også kan få problemer med dannelse av salter i vikingskipene her i Danmark. For å unngå det forsøker vi å holde en stabil og lav luftfuktighet der treverket oppbevares og stilles ut, sier hun.

– Men denne nye metoden kan gi oss et mer nyansert svar på hvilke salter som dannes, og dermed hvilke oppbevaringsforhold skipene våre krever for å holde seg stabile.

Pedersen forklarer at en enkelt analyse med synkrotronskanneren ikke kan gi et fullt bilde.

I 2016 åpnet nytt museum i Portsmouth i Sør-England etter restaureringen som varte fra 1982 til 2013. Her er halvparten av skroget til Mary Rose stilt ut sammen med tusenvis av gjenstander fra skipet.
I 2016 åpnet nytt museum i Portsmouth i Sør-England etter restaureringen som varte fra 1982 til 2013. Her er halvparten av skroget til Mary Rose stilt ut sammen med tusenvis av gjenstander fra skipet.

Det skyldes at miljøforholdene som skaper bakterieaktivitet på havets bunn, varierer. Den kjemiske og mikrobiologiske sammensetningen er ulik alt etter hvor på havbunnen treverket ligger. Et stort skip som Mary Rose kan derfor ha veldig ulike lokale sammensetninger og konsentrasjoner av svovel- og jernforbindelser.

– Det er et utrolig komplekst system vi har med å gjøre. Vi har en nedbrutt trestruktur, uorganiske forbindelser – blant annet jern og svovel, impregneringsmiddelet PEG og ikke minst vann.

Metoden kan ha stort potensial

Pedersen påpeker at metoden krever et enormt forskningsanlegg, samt fagpersoner med spesialkunnskaper.

Det er nemlig komplekse og enorme datasett som skal behandles og tolkes, selv i en liten treprøve.

Derfor blir det neppe noen standardmetode innen konservering. Men som analyseverktøy i et forskningssamarbeid kan forskerne lære mye om å passe på kulturarv.

Om PEG

PEK (polyetylenglykol) er en såkalt vannløselig polymer – en voks som brukes når man skal konservere gamle arkeologiske funn av treverk. PEG kan fås i mange molekyllengder. Tallet angir polymerens gjennomsnittlige molekylvekt.

Mary Rose er impregnert med både PEG 200 og PEG 2000. PEG 200 er en relativt kort polymer som er flytende ved romtemperatur, mens PEG 2000 er et lengre molekyl som er i fast form ved romtemperatur. Dette gir de to PEG-typene helt ulike egenskaper i trestrukturen.

Mer enn 20 års forskning ved Nationalmuseet gjør at de i Danmark nå kun bruker PEG 2000. Det er et fast stoff ved romtemperatur slik at det gir støtte til den nedbrutte trestruktur, mer er et så stort molekyl at det ikke kan trenge inn i treverket. I tillegg suger ikke PEG 2000 til seg vann fra luften før luftfuktigheten er veldig høy.
Kilde: Nanna Bjerregaard Pedersen

Referanse:

Kirsten M.Ø. Jensen mfl.: Location and characterization of heterogeneous phases within Mary Rose wood. Matter, 2021. (Sammendrag) Doi.org/10.1016/j.matt.2021.09.026

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS