Det var Sankthansdagen i 1990, og den daværende doktorgradsstipendiaten Brit Solli gravde i en gammel mur på Veøya utenfor Molde, da hun fant ringen.

Hun mistenkte først noen ungdommer i festhumør kvelden før for å ha lagt en juggelring der, slik de hadde spøkt med at de skulle gjøre for å lure den unge arkeologen.

Men ringen viste seg å være ekte vare. Ikke bare det - den var av gull med en rød granatstein, 800 år gammel og hadde en fransk inskripsjon langs yttersiden som oversatt lød:

Eric mellom venner, og jeg er trofast venninne. A.M.

Høvisk kjærlighetsgave?

- Hva slags ring er dette? Er det en forlovelsesring eller noe helt annet? Og hvem var dama som ga den til Eric, og hvorfor hadde han gjort seg fortjent til denne gesten? Spør Solli.

Hun tror vi må peile oss inn på den kontinentale ridderkulturen, og til dens ærefulle, gamle rituale for såkalt høvisk kjærlighet – det nære, utenomekteskapelige forholdet mellom en adelsfrue og hennes unge beiler, for å forstå betydningen av denne ringen.

Den høviske kjærligheten var en skikk som vokste fram på det europeiske kontinentet på 1100-tallet. Etter hvert ble ridderlitteratur, som ballader og eventyr, oversatt til norsk, og kan ha inspirert folk i Norge også.

Det gjaldt i hovedsak overklassen – det var den som tok til seg trender fra europeisk elites kulturliv. Nettopp en slik gjenstand som den Brit Solli fant i muren på Veøya, var det vanlig at kvinnen forærte mannen, i ridderkulturens høviske kjærlighet.

- Den høviske kjærligheten hadde på mange måter et rituelt preg, og måtte følge fire stadier. En viktig regel var at kjærligheten måtte holdes hemmelig. Når den mannlige unge beileren var akseptert,  kunne han få en ring fra den ofte noe eldre, adelige fruen, sier Solli. 

- Må tenke oss hva som har skjedd

Hun har ikke kunnet fastslå hvor ringen ble laget. Den kan ha kommet fra andre land i Europa, men det fantes også nok av gullsmeder i Norge som kunne ha klart oppgaven, ifølge henne.

Ringen er litt slitt, så den har antakelig vært brukt en tid før noen bestemte seg for å gjemme den i muren.

- Der stopper fakta, og vi må begynne å tenke oss hva som kan ha skjedd, sier Solli.

Et viktig spørsmål er: For hvorfor skulle ett så konkret spor av den kontinentale ridderskikken være å finne på Veøya i Romsdal?

Solli har satt sammen sin egen mulige forklaring, som er basert på historiske fakta fra området.

Mulig forklaring 1:

Ringen kan ha vært en adelskvinne fra Veøy sitt kjærlighetstegn til elskeren sin som hun har tatt fordi mannen er mye borte. En kveld når de møtes, gir hun ham ringen, tenker Solli seg.

De to blir avbrutt av larm fra havna – det er baglerne som har angrepet, og Erik må løpe for å hjelpe til, men vil ikke ha på seg ringen i kamp – derfor gjemmer de den i muren.

Mange blir drept, og etter den kvelden finnes det ikke lenger noen som kjenner til ringen. Dermed blir den liggende i 800 år, til en ung arkeolog ser den blinke i sollyset.

I Baglersagaen i Norges kongesagaer blir det ganske riktig fortalt at baglerne herjet kjøpstedet på Veøy i 1206, og at det kan ha skjedd flere slag mellom baglere og birkebeinere rundt århundreskiftet, ifølge Solli.

Hun har imidlertid noen innvendinger mot sin lille egenkomponerte tragedie om hva som skjedde den gangen for 800 år siden.

Striden mellom baglere og birkebeinere var på sitt heteste litt for tidlig til at ridderlitteraturen kan ha rukket å bli oversatt til norsk, og inspirert kvinnen fra Veøya.

- Den høviske litteraturen var ikke oversatt i særlig grad før 1225, men kan ha likevel ha vært kjent for folk før det, sier Solli.

Mulig forklaring 2:

Professor i fransk, Helge Nordahl, ga Brit Solli et annet mulig forslag, som hun tok med i artikkelen hun skrev om ringen i tidsskriftet VIKING i 1992.

Nordahl tror Erik kan ha vært en norsk adelsmann, som på reise i Frankrike har blitt elskeren til en fransk adelsfrue.

Når Erik, sammen med vennene sine, skal seile hjem til Norge, får han en ring av elskerinnen sin. Den franske kvinnen markerer at hun er trofast venninne selv om han drar sin vei, tror Nordahl.

Han mener at ringen nok var en gave som markerte slutten på et forhold, snarere enn begynnelsen. I likhet med Solli, mener også han at dette forholdet ikke var et ekteskap, men noe ganske annet.

Mulig forklaring 3:

Da Solli gjorde de første analysene sine, hadde hun enda ikke funnet ut at muren der ringen lå, var en kirkegårdsmur. I ettertid har hun tenkt at kanskje var noen av de som bygde kirken, som la ringen der.

Ofte trengte Norge utenlandsk ekspertise til slike byggverk, på den tida.

- Da kirken ble bygget, var det ikke så mange utdannede murere her. Da hentet man rett og slett gjestearbeidere fra andre steder i Europa, sier Solli.

Hun vil ikke hevde at det siste er mer sannsynlig enn de to første historiene - det er rett og slett ikke grunnlag for å konkludere.

- Hvorfor skulle den ene forklaringen være mer sannsynlig enn den andre? Vi har bare noen faktaopplysninger – resten må vi forestille oss, sier hun.

Lagt der med hensikt

Vinteren etter at hun fant ringen, var hun på Vågsetra skole i Molde og fortalte om den i en fjerde klasse. Barna satt fjetret og lyttet, forteller hun.

- Fjerdeklassinger er som svamper, og det var fantastisk gøy å fortelle for dem. Barna kom og besøkte meg på Veøya, og etterpå sendte de meg disse tegningene, sier hun, og viser fram en bunke fargeblyanttegninger.

Vi ser en 1990-talls utgave av Solli stå på knærne ved gravegrøfta, mens hun strekker armene mot en liten gjenkjennelig, gylden gjenstand.

20 år senere, bærer ringen fremdeles på hemmeligheten om menneskene som delte den.

- Det skal noe til å miste en gullring godt inni en steinmur helt tilfeldig. Av årsaker vi bare kan spekulere i, ble den aldri henta fram igjen, sier hun.