Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Skisse som viser et utsnitt av festningsmuren i Dura-Europos og tunnelene som ble gravd av angripende persere (fra høyre) og forsvarere (fra venstre). Skissen viser hvordan giftig gass kan ha blitt ført fra angripernes tunnel mot de romerske forsvarerne. Skissen viser også hvordan muren er forsterket av skrånende ramper på hver side i forkant av angrepet. (Illustrasjon: Simon James)
Vi skal langt tilbake i tid, antagelig til år 256. Stedet er en romersk festningsby på bredden av elva Eufrat.
I mørke tunneler under jorda foregår et drama på liv og død.
Oppe på bakken står styrker fra datidas to supermakter, Romerriket og det framvoksende persiske sasanide-dynastiet, mot hverandre.
Elva Eufrat skiller de to imperiene. Den romerske festningsbyen Dura-Europos på vestbredden av den viktige elva skal snart falle for de persiske angriperne.
Under bymurene pågår en skjult duell mellom angripere og forsvarere.
Makabert funn
Ruinene av Dura-Europos er sammenlignet med Italias Pompei, på grunn av de rike arkeologiske funnene. Den syriske byen gir et enestående innblikk i perioden som kalles senantikken i denne delen av Midtøsten.
Ikke minst gir ruinene unike øyeblikksbilder av datidas krigsstrategi.
De aller første utgravningene ble gjort for nesten hundre år siden. Da gjorde man blant annet et enestående funn av levninger av en hel gruppe romerske forsvarere begravet hulter til bulter i en sammenrast tunnel. Like ved lå en enslig persisk soldat i brynje.
Nå gir den britiske arkeologen Simon James en ny tolkning av denne “drapsgåten”. Han mener at dette kan være verdenshistoriens første kjente ofre for kjemisk krigføring.
James har tidligere, i 2009, presentert sine funn på en forskerkonferanse, men publiserer dem nå i en artikkel i tidsskriftet American Journal of Archeology.
År 256
Det persiske sasanide-dynastiet hadde sitt utspring i dagens Iran, og kontrollerte i en lang periode et enormt område mellom India og Middelhavet.
Dura-Europos kan ha blitt tapt og vunnet flere ganger i maktkampen mellom romere og persere på østflanken av det krympende romerske imperiet.
Man er ikke helt sikker, men antar at det siste persiske angrepet kom i år 256.
Byen hadde gode murer og var beskyttet av bratte klipper på flere sider.
Avansert strategi
For å bryte ned murene prøvde angriperne en teknikk som er kjent også fra middelalderen og nyere tid, nemlig å grave en tunnel inn under fiendens befestninger for å undergrave fundamentet.
Annonse
Perserne valgte å grave seg inn under vestmuren, like ved et av forsvarstårnene, tårn 19. Målet må ha vært å skape en åpning i muren og velte tårnet slik at angriperne kunne storme inn og erobre byen, skriver James i sin artikkel.
Levningene av den enslige persiske krigeren, funnet i tunnel under murene til Dura-Europos. Han er kledd i brynje, med hjelm og sverd like ved. (Foto: Yale University Art Gallery, Dura-Europos Excavation Archives)
De romerske forsvarerne må ha skjønt hva persene pønsket på. Steinmassene fra tunnelen måtte opp på bakken, og det var vanskelig å skjule haugen av grus som vokste seg stadig høyere ute på steppen førti meter fra murene.
Dessuten kan forsvarerne ha hørt bankingen fra tunnelen som kom stadig nærmere og etter hvert nådde inn under festningsmuren.
Romerne grov nå en mot-tunnel mot beleirernes tunnel, for å avskjære den og stoppe perserne før de fikk gjort for stor skade.
Siste lønning
Det var i restene av forsvarernes tunnel at arkeologer på 1930-tallet fant levninger av en stor gruppe forsvarere i fullt utstyr, noen med siste lønning i en pengepung rundt livet.
De hadde åpenbart møtte en plutselig død.
Franske Robert du Mesnil, en av arkeologene, forklarte funnet med at den romerske planen hadde slått katastrofalt feil etter at de to tunnelene møttes.
Forsvarerne inne i tunnelen ble overmannet av perserne, og deres egne inne i byen stengte i all hast åpningen på tunnelen i frykt for at angriperne skulle komme seg inn i selve byen.
Så raste tunnelen sammen og begravde et stort antall forsvarere som ikke om seg ut.
- Kan ha brukt gass
Annonse
James mener denne forklaringen er ulogisk og ikke rimer med funnene. De falne forsvarerne lå blant annet i posisjoner som tilsier at de allerede var døde eller bevisstløse da tunnelen raste sammen.
Han mener i stedet at perserne kan ha overmannet de romerske forsvarerne med giftig gass, dannet ved å tenne opp en blanding av svovel og petroleum.
Angripernes tunnel lå lavere enn den romerske tunnelen, og røyk kan ha blitt ledet opp i den andre tunnelen i et bevisst forsøk på å forgifte forsvarerne.
Det er ingen direkte bevis for hypotesen, kun indisier.
Skisse av den romerske defensive tunnelen i Dura-Europos. Beinrester av inntil 19 forsvarere er inntegnet øverst på tegningen slik de ble funnet under utgravningene på 1930-tallet. Nederst på tegningen sees plasseringen av den enslige perseren (se også foto). Klikk på forstørrelsesglasset for større versjon. (Illustrasjon: Simon James)
Kjente kjemiske stoffer
Bruk av røyk i beleiringstunneler er beskrevet allerede i greske kilder.
Ulike kjemiske stoffer, inkludert råolje, var kjent i regionen allerede i antikken. Dette er tross alt Midtøsten.
Et annet sted i tunnelen er det gjort funn av rester av petroleum og svovel, noe som viser at angriperne hadde stoffene for hånden.
Så mange som 19 forsvarere kan han dødd i tunnelen denne fatale dagen. James kan ikke finne andre måter et så høyt tapstall kan forklares på.
For å kunne ta livet av så mange inne i en tunnel mindre enn to meter bred og bare 11 meter lang måtte perserne ha overmenneskelige krefter eller noe mer utspekulert på lager, sier James i en tidligere pressemelding fra Universty of Leicester.
Arkeologen spekulerer i at perserne kan ha brukt blåsebelger eller en spesiell innretning for å føre røyken dit de ville.
Etter å ha tatt kontroll over begge tunnelene kan angriperne ha ryddet kroppene til forsvarene unna, noe som forklarer måten de er funnet på.
Ikke rask nok
Annonse
Etter at den underjordiske kampen var avgjort har angriperne tent på sin egen tunnel for å få murene til å rase sammen. Den enslige perseren som ble funnet kan ha vært mannen som ble igjen for å tenne på tunnelen, men ikke kom seg raskt nok ut.
Skjelettet som er funnet ligger på ryggen og i en stilling som kan tyde på at soldaten har prøvd å få av seg rustningen av seg i et forsøk på å unnslippe de giftige gassene.
Skriftlige kilder forteller ikke om hvordan byen falt. Det vi kan se i dag er at persernes underminering bare var delvis vellykket.
Etter tunnelbrannen falt tårnet og muren om lag en meter ned i bakken. Muren og tårnet slo sprekker, men ble stående.
Ruiner av citadellet i Dura-Europos med Eufrat i bakgrunnen. (Foto: Simon James)
Årsaken er kanskje at forsvarerne i forkant av angrepet hadde forsterket murene med å lage massive ramper på hver side av muren. På innsiden av murene ble de nærmeste bygatene fylt igjen og hus revet for å lage disse rampene, viser de arkeologiske funnene.
Selv om muren sto på dette stedet, falt likevel til byen til slutt. Den ble ikke gjenoppbygd.
Multikulturell
Inne i fyllingene langs murene er hele husrekker begravet. Det er også her forsvarerne grov sin tunnel, og de makabre funnene ble gjort. I tillegg til vitnesbyrdene om den dramatiske underjordiske kampen, er det også gjort andre enestående arkeologiske funn.
Det er blant annet funnet en jødisk synagoge med strålende veggmalerier.
Dura-Europos skal ikke bare forbindes med krig og beleiringer. Som en by plassert på fronten mellom to imperier var den på slutten av sin levetid også et viktig knutepunkt for handel.
Romerne var bare de siste av en rekke erobrere av byen, som ble etablert 500 år tidligere. Innskrifter på gresk, latin, hebraisk, syrisk, persisk og en lang rekke andre språk tyder på en multikulturell befolkning. Det er funnet både en synagoge, en kirke og templer til greske og romerske guder.
Annonse
Referanse:
Simon James: “Stratagems, Combat, and “Chemical Warfare” in the Siege Mines of Dura-Europos,” American Journal of Archeology, vol. 115 no. 1, januar 2011. Se sammendrag her.
