Både i svensk og norsk politi er det en del som lar være å melde fra om kritikkverdige forhold på jobben. (Illustrasjonsfoto: Emmoth, Shutterstock, NTB scanpix)
Både i svensk og norsk politi er det en del som lar være å melde fra om kritikkverdige forhold på jobben. (Illustrasjonsfoto: Emmoth, Shutterstock, NTB scanpix)

Svensk politi tør ikke si fra om problemer på jobben fordi de frykter straff

Følgene av fryktkulturen kan bli alvorlige, ifølge forsker.

Published

«Jeg følte at det var galt å holde det tilbake, men jeg visste: Hvis jeg åpner munnen nå, er alt over. Da vil jeg ikke være velkommen her lenger. Så jeg valgte å forbli taus.»

Det forteller en svensk politibetjent til forsker Malin Wieslander.

Og han er ikke alene. Flertallet av de 33 politifolkene som hun intervjuet forteller at de lar være å ta opp kritikkverdige forhold på arbeidsplassen fordi de frykter represalier.

– De fleste fortalte at de eller andre har møtt ubehagelige konsekvenser når de har sagt fra, sier Wieslander, som er postdoktor ved Linköpings universitet.

Det går rykter på stasjonen om kolleger som har blitt skjelt ut, fryst ut, omplassert i en dårligere stilling eller mobbet til de sluttet.

Hvordan lærer politifolkene at dette kan bli konsekvensene?

Redd for sjefen

Wieslander ble nysgjerrig. Hun fulgte rundt 100 politifolk ved tre ulike svenske politikamre i 104 timer for å se hvordan de jobbet.

På pauserommet og i politibilen hørte hun den samme typen historie mange ganger: Om politibetjenten som våget å utfordre ledelsen, men som ble satt kraftig på plass.

Wieslander hadde på forhånd ikke forestilt seg at arbeidsmiljøet var så dårlig.

– Man kunne ta og føle på stemningen i korridorene. Det var et tjukt lag av pessimisme og uro, sier forskeren.

Dette var kort tid etter et generaloppgjør i svensk politi i 2015. Historier om politifolk som oppførte seg dårlig hadde lekket til mediene, og politisjefene lurte på hvorfor ansatte ikke hadde varslet til dem.

Året etter ble Wieslander invitert inn i et politidistrikt for å kartlegge muligheter og hindre for å uttrykke seg internt.

Da hun skulle presentere rapporten sin for ledelsen etterpå, virket sjefene likevel overrasket over hvor ille det sto til – og at de selv var hovedproblemet.

Forsker Malin Wieslander mener at det eksisterer en taushetskultur blant svensk politi. (Foto: Ida Kvittingen, forskning.no)
Forsker Malin Wieslander mener at det eksisterer en taushetskultur blant svensk politi. (Foto: Ida Kvittingen, forskning.no)

Blir syke av presset

De 33 som hun intervjuet, valgte selv å komme til henne for å fortelle om arbeidsmiljøet sitt. De er dermed ikke tilfeldig plukket ut.

Kanskje det er de mest frustrerte som velger å snakke. Men de som hadde vært involvert i medieskandalen, kom ikke.

Det er gjerne ikke de mest alvorlige sakene politifolkene ønsker å varsle om. Seksuelle overgrep eller korrupsjon ser de sjelden, selv om dette har kommet fram i andre undersøkelser.

Som oftest har de tips til hvordan organiseringen av arbeidet kan bli bedre. For eksempel synes de at det virker lite effektivt å få flest mulig bilister gjennom promillekontroll i stedet for å finne de som faktisk er beruset. Men det tør de ikke å si til sjefen.

Følgene av fryktkulturen kan bli alvorlige: sykemeldinger, psykiske problemer, ansatte som slutter.

En «sannhet» om politiet

Men har de egentlig grunn til å frykte represalier om de sier fra?

«Alle vet», «det har alltid vært sånn» og «det skjer hele tida», skaper en forståelse av at slik er det i politiet.

Som en politibetjent oppsummerer: «Det spiller ingen rolle hvor mye sannhet som ligger i det. Hvis noen sier det, så blir det sannheten.»

Historiene sprer seg fra politistasjon til politistasjon. Langt fra alle har fått kjenne sanksjonene selv.

– De vet ofte ikke om de involverte faktisk fikk represalier. For eksempel kan begrunnelsen for en manglende forfremmelse være veldig uklar, sier Wieslander.

Men konsekvensene blir høyst reelle.

– Eksemplene blir så sterke at ingen våger å sjekke om de er sanne i frykt for at de skal ramme dem, forklarer forskeren.

Taushetskultur

Noen sier fra likevel, men de hun snakket med følger i stor grad de uformelle reglene som tilsier at det er best å holde kjeft.

– Det er en taushetskultur som gjenskapes hele tida, sier den svenske forskeren.

Ferskinger blir advart for å beskytte dem. «Jeg sier til alle mine aspiranter at de aldri må si det de tenker. (…) Ikke gjør den samme feilen som jeg gjorde», forteller en erfaren politimann i undersøkelsen.

Slik får historiene betydning for hvordan stadig nye generasjoner politimenn innretter seg.

Det strenge hierarkiet i politiet kan forsterke problemet, tror Wieslander. Større studier tyder også på at ansatte oppfatter at det er en sterk styring med lite rom for innspill nedenfra. Det kan føre til taushet om kritikkverdige forhold.

Nesten seks av ti tør ikke engang å komme med ideer av redsel for represalier. Det viser en undersøkelse som det svenske politiforbundet sendte ut til sine medlemmer i 2012.

I en norsk undersøkelse fra 2016 svarte halvparten av de politiansatte at det er takhøyde for å diskutere faglige spørsmål, men hver tredje antar at de vil bli møtt med motvilje fra lederen sin hvis de sier fra. (Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad/NTB scanpix)
I en norsk undersøkelse fra 2016 svarte halvparten av de politiansatte at det er takhøyde for å diskutere faglige spørsmål, men hver tredje antar at de vil bli møtt med motvilje fra lederen sin hvis de sier fra. (Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad/NTB scanpix)

Norsk politi tier også

En fersk undersøkelse tyder på at også en del norske politifolk i uniform opplever urett uten å varsle.

I 2016 ble nærmere 3000 ansatte spurt om de hadde vært vitne til kritikkverdige handlinger på arbeidsplassen i løpet av det siste året.

Det kan være alt fra ledelse som ødelegger arbeidsmiljøet til forhold som kan medføre fare for liv eller helse.

29 prosent svarte at de hadde sett urett. Bare rundt halvparten av disse sa fra om det.

Flere forskere har tegnet et bilde av en fryktkultur i politiet. Men bildet er mer komplekst, mener Brita Bjørkelo, professor ved Politihøgskolen.

Hun står bak den nye undersøkelsen sammen Hege Høivik Bye ved Universitetet i Bergen.

– Jeg tror at det Wieslander beskriver, er til stede også i Norge. Det betyr ikke at det er sånn overalt i politiet. Det finnes ikke bare én politikultur, sier Bjørkelo til forskning.no.

Undersøkelsen er underveis, og Bjørkelo kan ennå ikke si hvorfor deltakerne valgte å varsle eller ikke. Nå har hun nettopp sendt ut en ny spørreundersøkelse som inkluderer ansatte i politiet som ikke har politiutdannelse. Kanskje blir resultatene annerledes der.

Halvparten av de norske politiansatte i uniform lar være å varsle om uretten de ser, fant forsker Brita Bjørkelo i en undersøkelse. (Foto: Politihøgskolen)
Halvparten av de norske politiansatte i uniform lar være å varsle om uretten de ser, fant forsker Brita Bjørkelo i en undersøkelse. (Foto: Politihøgskolen)

Varsler om kolleger

Færre norske politifolk varsler enn for eksempel sykepleiere og lærere, viser en rapport fra Fafo fra 2016 som sammenligner sju fagforbund.

Samtidig som halvparten av de politiansatte mener at det er takhøyde for å diskutere faglige spørsmål, antar hver tredje at de vil bli møtt med motvilje fra lederen sin hvis de sier fra.

Men juristene sier fra i enda mindre grad. Politiet lander omtrent på snittet av alle yrkesgruppene til sammen.

Og en studie fra Handelshøyskolen BI tyder på at norske politifolk varsler om overtramp gjort av kolleger.

Nytter lite å si fra

Hver femte som varsler, opplevde represalier etterpå, ifølge Bjørkelo og Byes undersøkelse.

Som regel var det ledere som sanksjonerte, men kolleger kunne også straffe varsleren.

– 20 prosent er altfor mye. Samtidig sier heldigvis 80 prosent at de ikke har opplevd det, sier Bjørkelo.

Hun synes derimot det er grunn til å rope varsko når bare 40 prosent opplevde at de kritikkverdige forholdene ble stanset etter at de sa fra.

I en ny, norsk undersøkelse fra flere bransjer forteller bare hver fjerde kollega til de involverte at de kritikkverdige forholdene stoppet etter varsling. Hver femte sier at det ikke skjedde noen endring, ifølge rapporten fra Fafo som kom i vår.

Alvorlige følger

De mest alvorlige konsekvensene ser vi kanskje ikke i de store spørreundersøkelsene på arbeidsplassen. For i verste fall har varsleren måttet slutte i jobben.

Malin Wieslander hørte om folk som sluttet som følge av represalier. Men hun intervjuet bare politifolk på jobben.

Bjørkelo forteller at de negative følgene er like alvorlige i Norge som internasjonalt. Noen får til og med konstatert posttraumatisk stresslidelse etter å ha blitt straffet for å varsle.

Gjør narr av retningslinjene

Wieslanders fagfelt er pedagogikk, og det gir en ny vri på den manglende varslingen. Hun mener politifolkene lærer av hverandre i en høyst uformell hverdagsskole.

De lærer om hvordan politiet fungerer i praksis og hva som er sunn fornuft om du vil pleie karrieren og unngå ubehageligheter på jobb.

Det er et stort sprik mellom livet på gulvet og de offisielle retningslinjene som sier at det skal være ytringsfrihet og høyt under taket. De fører til sarkastiske kommentarer fra politibetjentene.

«Høyt under taket, men bare om du ligger nede» hentyder til at du bør tilpasse deg taushetskulturen og ligge lavt.

«Høyt under taket, men bare ved døra» tilsier at du kan ryke ut eller bli omplassert om du tar til motmæle.

Mange tør nok ikke å snakke før de slutter, tror Wieslander.

«Jeg sier kanskje 80 prosent mindre enn jeg egentlig ønsker», sier en betjent i undersøkelsen.

Da hun begynte i yrket, tenkte hun at hun kunne bidra til å bedre arbeidsforholdene, men nå synes hun ikke det er verdt de personlige kostnadene.

Stille protest

Men blant kolleger som de stoler på, kan de svenske politifolkene si det meste.

Da gjenforteller de historiene om betjentene som fikk smake pisken og bidrar på den måten til å forsterke de uformelle reglene for oppførsel.

– Det er en høylytt stillhet, sier Wieslander og viser til at politibetjentene har sterke meninger så lenge det ikke er overordnede til stede.

Dette viser også doktorgraden hennes fra 2014. Med diskriminerende vitser gjør politistudenter seg imellom narr av politiets kjerneverdi om respekt for alle mennesker.

Avstanden mellom den vanlige politibetjenten og ledelsen kommer også til uttrykk i andre undersøkelser av humor i politiet. Betjentene spøker med mye sammen som de ikke kan si ellers. Det er en måte å lette på trykket i en krevende arbeidshverdag.

Referanse:

Malin Wieslander: Learning the (hidden) silence policy within the police. Studies in Continuing Education, 2018. Ikke publisert ennå.