Arbeidstilbudene er dessuten i varierende grad preget av integrering, til tross for intensjonen i ansvarsreformen.

Det viser den ferske doktoravhandlingen ”Versjoner av arbeid. Dagaktivitet og arbeid etter avviklingen av institusjonsomsorgen”.

Terje Olsen disputerte nylig i sosiologi ved Uppsala Universitet. Til daglig jobber han som forsker ved Nordlandsforskning i Bodø.

Identitet og adelsmerke

Olsen har forsket på hvordan utviklingshemmede selv opplever arbeidet, og hva det betyr for deres identitet.

- Arbeidet er et viktig middel for at de skal kunne framstå som selvstendige voksne mennesker, forteller han.

Olsen kategoriserer arbeidets betydning i seks ulike nøkkelfortellinger.

- Arbeidet som adelsmerke er den mest utbredte. Det handler om å fortelle hvem man er gjennom arbeidet. Arbeidstakerne i denne kategorien er stolte over den prestisjen arbeidet gir. De liker å ha mye å gjøre, og har også venner og kanskje kjæreste på arbeidsplassen, forteller Olsen.

Andre legger mest vekt på arbeidet som et middel til egenutvikling og selvrealisering.

- De vil utvikle sine evner og kvalifisere seg. Flere i denne kategorien er dessuten opptatt av at lønna er for lav. Den ligner ikke på lønn i vanlig forstand, men er mer en trøstepremie, sier han.

Andre nøkkelfortelleringer er arbeidet som nytte for andre, arbeidet som hyggestue og arbeidet som tidsfordriv.

Stigmatiserende

Men det tilrettelagte arbeidet kan også oppleves som flaut og stigmatiserende. Ikke minst er den lave lønna med på å vise at dette ikke er en vanlig jobb.

- Denne vinklinga snakkes det minst om på dagsentrene og i VTA-bedriftene (varig tilrettelagt arbeid). Men noen utviklingshemmede føler at det er flaut og skambelagt å jobbe på disse stedene.

- Når vi møter noen vi ikke kjenner, spør vi ofte folk hvor de jobber og hva de gjør. Arbeidet sier mye om hvilken status og rolle vi har i samfunnet.

- Men det å fortelle at man jobber i en VTA-bedrift eller dagsenter kan oppleves flaut og ubehagelig, forteller Olsen.

Sprik mellom intensjon og praksis

Gjennom ansvarsreformen, eller HVPU-reformen, ble helsevern for psykisk utviklingshemmede avviklet på 1990-tallet.

De store institusjonene ble nedbygd, og målet var å integrere utviklingshemmede i samfunnet. Men i avhandlinga viser Olsen at det er et stort sprik mellom intensjonen i reformen og praksis i arbeidsmarkedstiltakene.

På landsbasis er det bare rundt 1300 utviklingshemmede som jobber i ordinær bedrift.

- Arbeidstilbudet til utviklingshemmede er i stor grad preget av segregering. Veldig få jobber på ordinære arbeidsplasser, de fleste har et tilbud på dagsenter eller VTA-bedrifter, sier han.

Olsen tror ei viktig forklaring er at arbeidslivet generelt er blitt hardere.

- Dagsenter og VTA-bedrifter er blitt standarden og normen. Det er grunn til å frykte at det kan bremse utviklingen av andre typer arbeidstiltak for denne gruppen, mener han.

- Hvorfor har vi ikke klart å få til mer integrering av utviklingshemmede etter reformen?

- Fokuset i ansvarsreformen lå veldig på å avvikle institusjonene og flytte folk til hjemkommunene. Det har man langt på vei lykkes med. Men kanskje ble arbeidet med å følge opp reformen sluppet for tidlig, sier han.

Mer fleksibilitet

Terje Olsen mener tilbudet for utviklingshemmede i dag er for snevert, og han etterlyser mer fleksibilitet.

- Jeg tror flere kan være på vanlige arbeidsplasser, med tilrettelegging og arbeidsoppgaver som passer. Flere kan kombinere vanlige arbeidsplasser med skjerma tilbud.

- Vi trenger mer mangfold og variasjon enn det vi har i dag. Arbeidet gir status, markerer selvstendighet og er et sted for å utvikle vennskap. Det blir ikke helt det samme på et integrert opplegg som på en ordinær arbeidsplass, sier han.

- Jeg tror også mange av oss vil ha godt av å ha utviklingshemmede rundt oss der vi jobber. Det er lett å ha fordommer mot det vi ikke kjenner, sier forskeren.

Marked mot velferd

Han er også opptatt av at utviklingshemmede står i en tvetydig posisjon som både arbeidstakere og mottakere av omsorg.

- På den ene siden bærer tilbudene preg av omsorg for ei svak gruppe. På den andre siden er det et arbeidsmarkedstiltak, der man også er opptatt av produksjon og lønnsomhet. Det ligger i skjæringspunktet mellom arbeidsmarked og sosialpolitikk, sier han.

- Hvordan preger denne motsetningen arbeidet?

- For arbeidslederne er det hele tiden en balanse mellom å legge til rette for enkeltindividet slik at de kan fungere best mulig, og samtidig ta høyde for kravene til produksjon og inntjening.

- Det kommer for eksempel til uttrykk når man vurderer om en person er egnet til å jobbe innafor tilbudet eller ikke.

Kjønnsdelt

Olsen fant også et veldig tradisjonelt kjønnsdelt arbeidstilbud for utviklingshemmede. Gutta jobber på snekkerfabrikken, jentene på veven.

- Det overrasket meg veldig. Men det ser ut til at arbeidstakerne selv ønsker denne typen jobber, og de har selv tatt aktive valg for at det er blitt slik. Gjennom arbeidet viser de at de er en dyktig arbeidskar eller -kvinne.

- Det tøffe og karslige som preger snekkerfabrikken, kroppsspråk og stemmebruk bygger opp under den identiteten for mennene, forteller Olsen.

Tillit

Han har gjort feltarbeid både på dagsentra, VTA-bedrifter (varig tilrettelagt arbeid) og på ordinære arbeidsplasser. Studien omfatter nærmere ett års feltarbeid, der Olsen jobbet side om side med informantene i flere uker.

I alt har han intervjuet 40 informanter med utviklingshemming, samt arbeidsledere og saksbehandlere i NAV og kommuner, og tillitsvalgte i Norsk forening for utviklingshemmede.

- Er det en fare i at du får de svarene informantene tror du ønsker når du intervjuer utviklingshemmede?

- Det kan være en fare for det, hvis du ikke tar forholdsregler. Tillit og trygghet er ei viktig forutsetning, likeledes å være der over tid. Jeg ventet med å starte intervjuene til vi hadde jobbet sammen en god stund, og informantene var trygge på meg og min rolle.

- Jeg hadde bestemt ikke fått de samme svarene om jeg kom som en helt fremmed en dag og stilte spørsmål, og deretter dro igjen, understreker han.

Avhandlingen er skrevet med utgangspunkt i to forskningsprosjekt Olsen har jobbet med: ”Arbeidets sosiale betydning – en studie av arbeid for personer med utviklingshemming” i 2000-2003, og ”En helt vanlig jobb – en studie av utviklingshemmedes muligheter til ordinært arbeid”, som ble gjennomført i 2003-2006.