Finnes det en grunn til å teste hvordan ape på helium høres ut, bortsett fra den åpenbare humorverdien? Ja, sa japanske forskere, og jammen fikk de ikke rett. Hør den tynne apesangen her.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hvithåndet gibbon i Palmitos Park på Gran Canaria. (Foto: Thomas Tolkien, Wikimedia Commons)
Gibboner:
Familie i overfamilien Hominoidea, ordenen primater. Slanke, haleløse, opptil 1 m høye, klatreaper som lever i trær.
De har lange armer med sterkt forlengede fingre og kan slynge seg 10–12 m fra tre til tre. Når de beveger seg på jorden, bruker de armene som balansestenger.
Plasseringen av tommelen er spesiell hos gibbonene, den kommer ikke ut fra håndflaten, men nærmere håndleddet. Lite hode, skallen mangler
Lever i tropisk Asia, særlig på Borneo, Sumatra og Java, men også på Taiwan, Malakka, Tonkin, Arkan, og det østligste India.
Gibbonapen har en liten hjerne, men synge kan den. Særlig om kveldende høres gibbonsangen i tropiske asiatiske skoger, for eksempel på Borneo, Sumatra og Java. Tonene kan bære mange kilometer.
I denne artikkelen slutter idyllen der. For hva skjer når en gjeng forskere vil finne ut mer om sangteknikken til disse langlemmende, primatsangfuglene?
Da bringes det inn humorgass som apene uvitende blir proppet fulle av, før de må synge tynne arier til spott og spe.
Men funnene, som er publisert i American Journal of Physical Anthropology, gir apene en velfortjent oppreisning etter seansen. De tyder på at sangteknikken ikke er helt ulik menneskets, noe som kan bety at menneskets stemmeanatomi ikke er så unik som vi har trodd.
Edle motiver
De japanske forskerne hadde altså en seriøs grunn til å ville leke den berømte ballong-partyleken med gibbonene. De hørte om gassens effekt, altså å heve toneleie til musepiphøyder, kunne avdekke hva slags teknikk apene bruker når de synger sin sang.
Det kunne den. Forsøket tydet på at apene kan manipulere stemmen sin på en måte som ikke er helt ulik teknikken sopransangerne blant oss mennesker bruker på operascenen. Det kommer vi tilbake til.
I den første delen av forsøket gjorde forskerne ved Primate Research Institute på Kyoto University opptak av 20 gibbonrop i en atmosfære av vanlig luft:
Men det var da de sammenlignet med hva heliumgassen gjorde for apeariene, at forskerne mente å avdekke operatalentet deres.
Mange av oss kjenner heliumgassen fra festlige sammenhenger, og vet at hvis vi puster den inn, får den stemmene våre til å høre svært høyfrekvente ut, litt som stemmene tegnefilmfigurer ofte får utdelt.
Helium er den letteste av alle gasser, bortsett fra hydrogen. Den lave molekylvekten gjør at lydhastigheten er større i helium enn i luft – derfor oppstår denne pipestemmen.
Dette er blant gassens egenskaper som forskerne i denne studien benytter seg av. Slik hørtes apene ut i heliumpåvirket tilstand:
På helium tilpasset vibrasjonene i stemmebåndene seg, og resonansen i halsen endret seg, på grunn av gassens effekt på frekvensen i gibbonstemmen, ifølge pressemeldingen om funnene.
Apene manipulerer stemmen på en avansert måte, og viser at vi mennesker ikke er alene om vår stemmeteknikk, mener forskerne.
Det synes de er interessant, fordi den menneskelige evnen til å snakke er så unik. Det er foreslått at den har utviklet seg gjennom spesielle endringer i vår stemmeanatomi. Men kanskje ikke den menneskelige stemme i seg selv så spesiell likevel.
- Vi har vist at gibbonenes spesielle sang bruker de samme stemmemekanismene som menneskelige sopransangere, noe som betyr en fundamental likhet med mennesker, sier en av forskerne, Takeshi Nishimura i pressemeldingen.
Annonse
- Syngende gibboner bruker alltid, med liten anstrengelse, en kompleks vokalteknikk som bare profesjonelle sangere klarer.
- Det viser at mennesker deler det biologiske grunnlaget for stemme med andre primater, men at taleeven vår rett og slett har krevet at det har tatt en egen og sofistikert form, skriver de i pressemeldingen.
Referanse:
T. Nishimura et.al. ‘Soprano singing in gibbons’, American Journal of Physical Anthropology, Wiley, July 2012
